Uhøvelege høvesdikt
Er høve eit tidhøveleg ord? Tidhøveleg vert gjerne nytta om noko som er på høgd med samtida, eller som høver med smaken eller moten i tida. Me kan trygt slå fast at ord som moderne, trendy og in i mange krinsar er meir tidhøvelege enn tidhøveleg, men spørsmålet galdt høve, og det ordet har tolleg gode livs- og arbeidstilhøve. Mange har skjøna at høve høver til so mangt.
Meir enn engelsk
Mange stader rundt om i verda er foreldre opptekne av at ungane deira skal læra seg engelsk, som dei ser på som innfallsporten til høgre studium og godt betalt arbeid.
Mange om matfatet
«Mett mage må vel rosa fasta», seier eit ordtak. Ja, mange har i alle fall røynt at magen vert mett før augo. Brått sit ein der stappmett og orkar ikkje tanken på ein matbit til. Den som ikkje har høve til å eta seg mett, kan nok ha hug til å laga hakkemat av folk som rosar fasta når dei nett har fått seg eit godt matmål. For visst er det urettvist at nokre svelt, medan andre hiv matrestar eller tillèt seg å vera vanskelege i matvegen.
Den store skjelven
Blada skjelv i vinden, og nokre av dei er meir skjelvne enn andre. Det er ikkje for inkje me seier at nokon skjelv som eit ospelauv. Me kan skjelva på hendene, i røysta, i knea eller rett og slett i buksene. Verst er det når sjølve grunnen under oss skjelv. Til alt hell er ikkje alle område på jorda jordskjelvområde. Mange stader vert folk fyrst og fremst råka av politiske jordskjelv.
Orda lim (norr. lím) og slim (norr. slím) er båe runne av ei germansk rot som tyder ‘smørja, klina’.
Foto: Babi Hijau, via Wikimedia Commons
Opp i liminga
Denne vinteren har me lært at nokre klipper og limer i staden for å skriva masteroppgåve sjølve. Korkje saks, limstift eller limband trengst då, for i dag kan ein praktisera klipp og lim-metoden med nokre tastetrykk. Sensorane går radt på limpinnen. Skadefrygd og spotting av fuskarane kan tena som sosialt lim, men me skal helst ikkje kalla nokon slimål.
Ein leitar stundom ute etter det ein har inne.
Foto via Wikimedia Commons
Leiteaksjon ved nonsleite
Dei har leita etter fisk, bær, nyklar, briller, bortkomne sauer, vyrke til stort og smått, rømde fangar, kjærastar og mangt anna. Nokre av oss har jamvel leita etter nåla i høystakken. Det leitar på å driva og leita slik heile tida!
Ord kan drepe
I Dag og Tid 1. mars minner Norunn Askeland og Magdalena Agdestein-Wagner oss om at folk må huske på å «vakte sine metaforar». Med henvisning til ordbruk som rettferdiggjorde massedrap på jøder under holocaust og Israels hevndrap etter terroren fra Hamas 7. oktober, skriver de at metaforene kan være med på å «rettferdiggjøre drap på uskuldige». Dette er viktig og riktig observert, og domstoler som dømmer folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, anerkjenner også dette.
Dersom ein aldri nokosinne har sett eit sindig menneske fara opp i illsinne, kan ein ha vondt for å tru at slikt hender, skriv Kristin Fridtun.
Foto: Sara Johannessen Meek / NTB
Skarpsindige likesinna
Dersom ein aldri nokosinne har sett eit sindig menneske fara opp i illsinne, kan ein ha vondt for å tru at slikt hender. Nokre folk tek mestsom alt med den største sinnsro og verkar tvers igjennom venlegsinna og umoglege å terga. Kva dei tenkjer i sitt stille sinn, veit me ikkje. Stundom slepper dei fram sinnataggen i seg, til dømes når dei høyrer vondsinna slarv.
Professor Finn-Erik Vinje.
Foto: Cornelius Poppe / NTB
Syn og Segn om Finn-Erik Vinje
«Det er Finn-Erik Vinje.» Røysta i telefonen var roleg. Det var 21. september 1988, klokka tikka mot 13.00, borte i Trondheimsvegen i Oslo dundra ein blåtrikk.
«Markhusbane» er ein leivning frå språkstriden mellom Trondhjem og Nidaros som i dag finst på Trøndelag folkemuseum.
Foto: Tore Krogh Albertsen
Språk som kampsone
Grepstad har dei siste åra produsert ei stor mengd bøker, eit lite frølager om språk og samfunn, og om språkvilje generelt. Den førre, Brent ord, om norske bokbål som flamma mot samnorsk og nynorsk, får i Farlege språk eit globalt framhald. At ord brenn og har brunne – og folk som brukar dei òg, i ytste fall – er mørk sanning, syner han.
Uhøvelege høvesdikt
Er høve eit tidhøveleg ord? Tidhøveleg vert gjerne nytta om noko som er på høgd med samtida, eller som høver med smaken eller moten i tida. Me kan trygt slå fast at ord som moderne, trendy og in i mange krinsar er meir tidhøvelege enn tidhøveleg, men spørsmålet galdt høve, og det ordet har tolleg gode livs- og arbeidstilhøve. Mange har skjøna at høve høver til so mangt.
Meir enn engelsk
Mange stader rundt om i verda er foreldre opptekne av at ungane deira skal læra seg engelsk, som dei ser på som innfallsporten til høgre studium og godt betalt arbeid.
Mange om matfatet
«Mett mage må vel rosa fasta», seier eit ordtak. Ja, mange har i alle fall røynt at magen vert mett før augo. Brått sit ein der stappmett og orkar ikkje tanken på ein matbit til. Den som ikkje har høve til å eta seg mett, kan nok ha hug til å laga hakkemat av folk som rosar fasta når dei nett har fått seg eit godt matmål. For visst er det urettvist at nokre svelt, medan andre hiv matrestar eller tillèt seg å vera vanskelege i matvegen.
Den store skjelven
Blada skjelv i vinden, og nokre av dei er meir skjelvne enn andre. Det er ikkje for inkje me seier at nokon skjelv som eit ospelauv. Me kan skjelva på hendene, i røysta, i knea eller rett og slett i buksene. Verst er det når sjølve grunnen under oss skjelv. Til alt hell er ikkje alle område på jorda jordskjelvområde. Mange stader vert folk fyrst og fremst råka av politiske jordskjelv.
Orda lim (norr. lím) og slim (norr. slím) er båe runne av ei germansk rot som tyder ‘smørja, klina’.
Foto: Babi Hijau, via Wikimedia Commons
Opp i liminga
Denne vinteren har me lært at nokre klipper og limer i staden for å skriva masteroppgåve sjølve. Korkje saks, limstift eller limband trengst då, for i dag kan ein praktisera klipp og lim-metoden med nokre tastetrykk. Sensorane går radt på limpinnen. Skadefrygd og spotting av fuskarane kan tena som sosialt lim, men me skal helst ikkje kalla nokon slimål.
Ein leitar stundom ute etter det ein har inne.
Foto via Wikimedia Commons
Leiteaksjon ved nonsleite
Dei har leita etter fisk, bær, nyklar, briller, bortkomne sauer, vyrke til stort og smått, rømde fangar, kjærastar og mangt anna. Nokre av oss har jamvel leita etter nåla i høystakken. Det leitar på å driva og leita slik heile tida!
Ord kan drepe
I Dag og Tid 1. mars minner Norunn Askeland og Magdalena Agdestein-Wagner oss om at folk må huske på å «vakte sine metaforar». Med henvisning til ordbruk som rettferdiggjorde massedrap på jøder under holocaust og Israels hevndrap etter terroren fra Hamas 7. oktober, skriver de at metaforene kan være med på å «rettferdiggjøre drap på uskuldige». Dette er viktig og riktig observert, og domstoler som dømmer folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, anerkjenner også dette.
Dersom ein aldri nokosinne har sett eit sindig menneske fara opp i illsinne, kan ein ha vondt for å tru at slikt hender, skriv Kristin Fridtun.
Foto: Sara Johannessen Meek / NTB
Skarpsindige likesinna
Dersom ein aldri nokosinne har sett eit sindig menneske fara opp i illsinne, kan ein ha vondt for å tru at slikt hender. Nokre folk tek mestsom alt med den største sinnsro og verkar tvers igjennom venlegsinna og umoglege å terga. Kva dei tenkjer i sitt stille sinn, veit me ikkje. Stundom slepper dei fram sinnataggen i seg, til dømes når dei høyrer vondsinna slarv.
Professor Finn-Erik Vinje.
Foto: Cornelius Poppe / NTB
Syn og Segn om Finn-Erik Vinje
«Det er Finn-Erik Vinje.» Røysta i telefonen var roleg. Det var 21. september 1988, klokka tikka mot 13.00, borte i Trondheimsvegen i Oslo dundra ein blåtrikk.
«Markhusbane» er ein leivning frå språkstriden mellom Trondhjem og Nidaros som i dag finst på Trøndelag folkemuseum.
Foto: Tore Krogh Albertsen
Språk som kampsone
Grepstad har dei siste åra produsert ei stor mengd bøker, eit lite frølager om språk og samfunn, og om språkvilje generelt. Den førre, Brent ord, om norske bokbål som flamma mot samnorsk og nynorsk, får i Farlege språk eit globalt framhald. At ord brenn og har brunne – og folk som brukar dei òg, i ytste fall – er mørk sanning, syner han.