Frå pandemi til poesi
Noen gram stillhet er delt i fire delar. Første delen omhandlar diktarens oppleving og tolking av ulike sider av pandemien. Andre avdeling inneheld meta- og haikudikt, medan alle dikta i del tre byrjar med «En dag». Fjerde og siste bolken er sett saman av ulike dikt. Trass i ulike dikt er samlinga motivmessig knytt saman ved at det første og nest siste diktet i boka handlar om farens bortgang.
Svanhild Amdal Telnes er fødd i 1994 og voks opp i Seljord. Ho er psykolog og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Foto: Julie Pike
Fellesskap, overskriding og utstøyting
Ved hjelp av enkle middel seier dikta til Svanhild Amdal Telnes noko vesentleg om samfunn og menneske i ein utsett posisjon.
Foto: Niklas Lello / Aschehoug
Diktet: Helene Guåker
Helene Guåker (f. 1983) går naturen, familien og biologien tett på klinga i den kraftfulle diktboka Rød fødekvinne, som kom ut i fjor. Den tredje diktsamlinga og tiande utgjevinga hennar er ei rå, vreid og hjarteskakande ærleg bok om liv og død, fødsel – og inseminasjon. Ein kunne seie at boka handlar om å ønske seg barn når ein er singel og i slutten av 30-åra, men det er berre halve sanninga.
Foto: Tine Poppe
Hanne Bramness, fødd 1959, filolog med studiar frå Universitetet i Oslo og King’s College i London, er ein internasjonalt orientert poet med utgjevingar både på norsk og engelsk. Ho debuterte på norsk med samlinga Korrespondanse i 1982, følgd av tolv diktbøker fram til Håp bygger huset (2018). Hennar seks siste titlar har kome på elleve år. Ho har også skrive dikt for born. Samlinga Vekta av lyset kom i 2013, engelsk utgåve ved Frances Presley 2017.
Åsa Maria Kraft debuterte i 1997 og er prislønt for forfattarskapen.
Foto: Nille Leander
Gnostiske fantasiar
Fleire av dikta held god kvalitet, men diverre endrar ikkje det inntrykket av uforløyst poetisk potensial.
Foto: Kåre Halse / Wikipedia
Dette diktet blei skrive for seksti år sidan og stod på trykk i boka Marimesse, debutboka til Astrid Krog Halse (1914–2007), utgjeven på Noregs Boklag i 1961.
Kjersti Wøien Håland har skrive i fleire sjangrar sidan debuten med ei diktsamling i 2013.
Foto: Heidi Furre
Trivielt eksistensielt
Prosaens inntog i lyrikken er etter kvart nokså gamalt nytt. Men prosaen har utvida poesifeltet og befrukta det med både forteljande strategiar og ein sterkare munnleg stiltendens.
Ulik Farestad debuterte i 2013. Årets diktsamling er hans tredje.
Foto: Solum Bokvennen
Høgt og lågt i Oslo og kulturen
Dikta til Farestad, som har ein lett og livat diksjon og ikkje nektar seg enderim, slentrar og snublar over ting å gruble over.
Foto: Torgrim Melhuus
Nokre dikt les ein best med øyra. Ja, med kroppen og sansane heller enn med den delen av hjernen som berre forstår seg på beinvegs prosa. Dette er noko alle barn klarer utan problem; dei får nonsens-rim til frukost og bånsullar til kvelds og set pris på lydane, rytmane og fridomen i språket. Så veks vi til og vil korkje ha tull eller trall, i alle fall ikkje i bøkene. Vi er redde for ikkje å forstå. Derfor held mange seg borte frå poesien. For der er det visst fare for at ein ikkje forstår alt frå a til å.
Foto: Tove Sivertsen
Smarte dikt. Ei diktbok frå i år der forelsking skal vera den dominerande kjensla. Skriven, ifølgje flappeteksten til forlaget, til forfattarens kone: 54 tekstar kalla 25. september-diktene. Same dato brukte Dag Solstad i romanen 25. septemberplassen frå 1974, to år etter folkerøystinga om fellesmarknaden, som Noreg avviste.
Frå pandemi til poesi
Noen gram stillhet er delt i fire delar. Første delen omhandlar diktarens oppleving og tolking av ulike sider av pandemien. Andre avdeling inneheld meta- og haikudikt, medan alle dikta i del tre byrjar med «En dag». Fjerde og siste bolken er sett saman av ulike dikt. Trass i ulike dikt er samlinga motivmessig knytt saman ved at det første og nest siste diktet i boka handlar om farens bortgang.
Svanhild Amdal Telnes er fødd i 1994 og voks opp i Seljord. Ho er psykolog og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Foto: Julie Pike
Fellesskap, overskriding og utstøyting
Ved hjelp av enkle middel seier dikta til Svanhild Amdal Telnes noko vesentleg om samfunn og menneske i ein utsett posisjon.
Foto: Niklas Lello / Aschehoug
Diktet: Helene Guåker
Helene Guåker (f. 1983) går naturen, familien og biologien tett på klinga i den kraftfulle diktboka Rød fødekvinne, som kom ut i fjor. Den tredje diktsamlinga og tiande utgjevinga hennar er ei rå, vreid og hjarteskakande ærleg bok om liv og død, fødsel – og inseminasjon. Ein kunne seie at boka handlar om å ønske seg barn når ein er singel og i slutten av 30-åra, men det er berre halve sanninga.
Foto: Tine Poppe
Hanne Bramness, fødd 1959, filolog med studiar frå Universitetet i Oslo og King’s College i London, er ein internasjonalt orientert poet med utgjevingar både på norsk og engelsk. Ho debuterte på norsk med samlinga Korrespondanse i 1982, følgd av tolv diktbøker fram til Håp bygger huset (2018). Hennar seks siste titlar har kome på elleve år. Ho har også skrive dikt for born. Samlinga Vekta av lyset kom i 2013, engelsk utgåve ved Frances Presley 2017.
Åsa Maria Kraft debuterte i 1997 og er prislønt for forfattarskapen.
Foto: Nille Leander
Gnostiske fantasiar
Fleire av dikta held god kvalitet, men diverre endrar ikkje det inntrykket av uforløyst poetisk potensial.
Foto: Kåre Halse / Wikipedia
Dette diktet blei skrive for seksti år sidan og stod på trykk i boka Marimesse, debutboka til Astrid Krog Halse (1914–2007), utgjeven på Noregs Boklag i 1961.
Kjersti Wøien Håland har skrive i fleire sjangrar sidan debuten med ei diktsamling i 2013.
Foto: Heidi Furre
Trivielt eksistensielt
Prosaens inntog i lyrikken er etter kvart nokså gamalt nytt. Men prosaen har utvida poesifeltet og befrukta det med både forteljande strategiar og ein sterkare munnleg stiltendens.
Ulik Farestad debuterte i 2013. Årets diktsamling er hans tredje.
Foto: Solum Bokvennen
Høgt og lågt i Oslo og kulturen
Dikta til Farestad, som har ein lett og livat diksjon og ikkje nektar seg enderim, slentrar og snublar over ting å gruble over.
Foto: Torgrim Melhuus
Nokre dikt les ein best med øyra. Ja, med kroppen og sansane heller enn med den delen av hjernen som berre forstår seg på beinvegs prosa. Dette er noko alle barn klarer utan problem; dei får nonsens-rim til frukost og bånsullar til kvelds og set pris på lydane, rytmane og fridomen i språket. Så veks vi til og vil korkje ha tull eller trall, i alle fall ikkje i bøkene. Vi er redde for ikkje å forstå. Derfor held mange seg borte frå poesien. For der er det visst fare for at ein ikkje forstår alt frå a til å.
Foto: Tove Sivertsen
Smarte dikt. Ei diktbok frå i år der forelsking skal vera den dominerande kjensla. Skriven, ifølgje flappeteksten til forlaget, til forfattarens kone: 54 tekstar kalla 25. september-diktene. Same dato brukte Dag Solstad i romanen 25. septemberplassen frå 1974, to år etter folkerøystinga om fellesmarknaden, som Noreg avviste.