Johannes Gjerdåker (1936–2020) var gjendiktar og historikar.
Foto: Vestland fylkeskommune
Ei skattkiste av ei bok frå ein sjølvlærd kulturberar
Det var eit vakkert tiltak av Samlaget å samla ei slik varig retrospektivutstilling av Johannes Gjerdåkers grannhøyrde tolkingskunst mellom bokpermar. Ikkje berre vakkert, men viktig òg.
Foto: Helene Andersen
Diktet: Bjørn Aamodt
Bjørn Aamodt (1944–2006) er omtala som metallarbeidar, men å redusere han til arbeidardiktar ville vera feil. Aamodts far var kunstnaren Asbjørn Aamodt. Poeten hadde altså ein dobbel bakgrunn som gjorde at han kunne tolke ein tilsynelatande enkel arbeidskvardag på ein intellektuell, symbolsk måte.
Foto: H//O//F Forlag
Diktet: Gunnar Berge
Gunnar Berge (f. 1965) er filosof, omsettar og poet og kan hende ein av dei best bevarte løyndomane i norsk poesi. Han debuterte som poet i 2011 og gav same år ut eit teoretisk verk om collage, funnen poesi og andre «post-poetiske» praksisar: Klippe lime kopiere. Bøkene hans blir gjerne sette i dikthylla på biblioteket, men kunne like gjerne ha vore plasserte saman med bøker om filosofi, kunst eller språkvitskap.
Foto: NTB
Diktet: Arne Garborg
Då tidsskriftet Lyrikkvennen 2/1990 spurde norske poetar om kven som hadde skrive den diktsamlinga dei sette høgst, delte to bøker førsteplassen: Arne Garborgs Haugtussa (1895) og Georg Johannesens Ars moriendi (1965). Vi veit at diktaren Garborg frå Jæren (1851–1924) skreiv i mange sjangrar: romanar, essay, journalistikk, drama, omsetjingar, dagbokprosa – og altså to bind poesi.
Ei kring 4000 år gamal leirtavle med delar av Gilgamesj-kvadet, soga om vassflaumen. Tavla er i Sulaymaniyah-museet i Irak.
Foto: Osama Shukir Muhammed Amin / Wikimedia
I opphavet var diktet
Tysdag er verdas poesidag, skipa av FN i 1999, men markeringa er eldre. Sjangeren òg. Poesien er gjerne like gamal som holemåleria. Og det eldste kjende diktet kjenner me alle.
Sanseleg nærvær
Det tradisjonelle japanske haikudiktet med sine tre liner er blitt ei populær form for skrivarar og lesarar. Sjølv om haiku i si noverande form stammar frå meisteren Bashō (1644–1694) og har endå eldre røter, er det framleis ei levande litterær diktform i Japan. Her til lands byrja det å kome norske gjendiktingar 1960-talet, og haiku må vel også kunne seiast å vere ei etablert form på norsk også.
Apropos Ved vebande
Sytten år må ein visst vera når ein vaknar i Olav Nygards univers. Erlend Skjetne fortel (Dag og Tid nr. 6) om opplevingar der ein kan kjenna seg att.
Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB
Diktet: Inger Hagerup
«Jeg våknet av at noe/ var utenfor i natt./ Det surklet og det sukket/ så underlig forlatt.// Det var den gamle vinter/ som gikk og sa farvel.»
Foto: Morten Brun
Diktet: Helge Torvund
Dette diktet er frå Helge Torvunds Alt er høy (2007). Eg har omtala eit dikt frå denne samlinga tidlegare, «Kongle» – der fenomenet kongle blir skildra poetisk gjennom ord og klang, slik at du sansar sjølve kongla når du les diktet.
Diktaren ved grensa
«Det er eit herleg lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste me hev av lyrikk på norsk.» Desse orda skreiv Arne Garborg i eit brev til Olav Nygard etter å ha lese Ved vebande. No er det hundre år sidan boka kom ut, og ho andar framleis.
Johannes Gjerdåker (1936–2020) var gjendiktar og historikar.
Foto: Vestland fylkeskommune
Ei skattkiste av ei bok frå ein sjølvlærd kulturberar
Det var eit vakkert tiltak av Samlaget å samla ei slik varig retrospektivutstilling av Johannes Gjerdåkers grannhøyrde tolkingskunst mellom bokpermar. Ikkje berre vakkert, men viktig òg.
Foto: Helene Andersen
Diktet: Bjørn Aamodt
Bjørn Aamodt (1944–2006) er omtala som metallarbeidar, men å redusere han til arbeidardiktar ville vera feil. Aamodts far var kunstnaren Asbjørn Aamodt. Poeten hadde altså ein dobbel bakgrunn som gjorde at han kunne tolke ein tilsynelatande enkel arbeidskvardag på ein intellektuell, symbolsk måte.
Foto: H//O//F Forlag
Diktet: Gunnar Berge
Gunnar Berge (f. 1965) er filosof, omsettar og poet og kan hende ein av dei best bevarte løyndomane i norsk poesi. Han debuterte som poet i 2011 og gav same år ut eit teoretisk verk om collage, funnen poesi og andre «post-poetiske» praksisar: Klippe lime kopiere. Bøkene hans blir gjerne sette i dikthylla på biblioteket, men kunne like gjerne ha vore plasserte saman med bøker om filosofi, kunst eller språkvitskap.
Foto: NTB
Diktet: Arne Garborg
Då tidsskriftet Lyrikkvennen 2/1990 spurde norske poetar om kven som hadde skrive den diktsamlinga dei sette høgst, delte to bøker førsteplassen: Arne Garborgs Haugtussa (1895) og Georg Johannesens Ars moriendi (1965). Vi veit at diktaren Garborg frå Jæren (1851–1924) skreiv i mange sjangrar: romanar, essay, journalistikk, drama, omsetjingar, dagbokprosa – og altså to bind poesi.
Ei kring 4000 år gamal leirtavle med delar av Gilgamesj-kvadet, soga om vassflaumen. Tavla er i Sulaymaniyah-museet i Irak.
Foto: Osama Shukir Muhammed Amin / Wikimedia
I opphavet var diktet
Tysdag er verdas poesidag, skipa av FN i 1999, men markeringa er eldre. Sjangeren òg. Poesien er gjerne like gamal som holemåleria. Og det eldste kjende diktet kjenner me alle.
Sanseleg nærvær
Det tradisjonelle japanske haikudiktet med sine tre liner er blitt ei populær form for skrivarar og lesarar. Sjølv om haiku i si noverande form stammar frå meisteren Bashō (1644–1694) og har endå eldre røter, er det framleis ei levande litterær diktform i Japan. Her til lands byrja det å kome norske gjendiktingar 1960-talet, og haiku må vel også kunne seiast å vere ei etablert form på norsk også.
Apropos Ved vebande
Sytten år må ein visst vera når ein vaknar i Olav Nygards univers. Erlend Skjetne fortel (Dag og Tid nr. 6) om opplevingar der ein kan kjenna seg att.
Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB
Diktet: Inger Hagerup
«Jeg våknet av at noe/ var utenfor i natt./ Det surklet og det sukket/ så underlig forlatt.// Det var den gamle vinter/ som gikk og sa farvel.»
Foto: Morten Brun
Diktet: Helge Torvund
Dette diktet er frå Helge Torvunds Alt er høy (2007). Eg har omtala eit dikt frå denne samlinga tidlegare, «Kongle» – der fenomenet kongle blir skildra poetisk gjennom ord og klang, slik at du sansar sjølve kongla når du les diktet.
Diktaren ved grensa
«Det er eit herleg lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste me hev av lyrikk på norsk.» Desse orda skreiv Arne Garborg i eit brev til Olav Nygard etter å ha lese Ved vebande. No er det hundre år sidan boka kom ut, og ho andar framleis.