Diktet: Jon Fosse
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
«Det viktigaste Walt Disney har gitt verda, er… pausen», høyrde eg ein journalist seie på radioen her om dagen. Eg trur han meinte ein pause frå kvardagen. Visst kan eit lite og unnseleg ord romme mangt og mykje ulikt, tenkte eg, oppglødd og innsausa som eg var i pausar, postdramatikk og rytmiske repetisjonar hjå Jon Fosse etter tildelinga av Nobelprisen i litteratur 2023 til han… og til nynorsken.
Tekstane til Fosse er ikkje fulle av vanskelege ord, men dei tyder ofte mykje på mange plan samstundes. Difor må ein hugse at: «Ein pause seier aldri alt, rytmen er aldri heile dansen.» Sitatet er henta frå Espen Stueland som skreiv ei heil bok om pausane hjå Fosse med tittelen Å erstatta lykka med eit komma. Essay om cesur, rituell forseintkomming i produksjonen til Jon Fosse (1996).
Som kvar einaste bibliotekar på kvar knaus og tue feira eg utnemninga 12. oktober med å sette fram metervis med bøker av og om Fosse – alt dette som forfattaren og innkjøpsordninga så raust har skjenkt folket sidan debuten i 1983. Eg kunne stolt konstatere at forgjengarane mine hadde forstått å ta vare på også dei tidlegaste bøkene til Fosse, som no er meir verdfulle og meir fylte av meining enn nokon gong. Desse bøkene har aldri bede om å bli lesne gjennom eit «nobelfilter», men no er det vanskeleg å late det vere: Ja, sjå her har vi ein nobelprisvinnar in spe, og ja, slik skriv ein diktar som kjem til å få Nobelprisen i litteratur med tid og stunder.
Alle kan sjå at det finst noko ein ikkje kan gripe og forstå i eit dikt, og kan ein sjå det, så er det der, sjølv om vi ikkje kan gripe det. Eg hadde sett og nytt det vakre oksymoronet, altså det paradoksale biletet «i regnets svarte lys», som avsluttar dette diktet, nummer 14, i boka Hundens bevegelsar frå 1990. Men eg forstod det vel ikkje eigentleg. Heilt til eg såg fotografiet Helge Skodvin tok av verdas mest omtalte forfattar nett då, i det svarte regnet på Frekhaugkaia. Så omvendt til stades. Heilt på sin plass.
Cathrine Strøm
14
slik veit du at det finst
det uforståelege
som alle forstår
for det sagde
er alltid det motsette
men nett då finst det
då forstår vi
då er vi omvendt til stades
i regnets fine mørker
i regnets svarte lys
Jon Fosse
Frå Hundens bevegelsar, 1990
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Det viktigaste Walt Disney har gitt verda, er… pausen», høyrde eg ein journalist seie på radioen her om dagen. Eg trur han meinte ein pause frå kvardagen. Visst kan eit lite og unnseleg ord romme mangt og mykje ulikt, tenkte eg, oppglødd og innsausa som eg var i pausar, postdramatikk og rytmiske repetisjonar hjå Jon Fosse etter tildelinga av Nobelprisen i litteratur 2023 til han… og til nynorsken.
Tekstane til Fosse er ikkje fulle av vanskelege ord, men dei tyder ofte mykje på mange plan samstundes. Difor må ein hugse at: «Ein pause seier aldri alt, rytmen er aldri heile dansen.» Sitatet er henta frå Espen Stueland som skreiv ei heil bok om pausane hjå Fosse med tittelen Å erstatta lykka med eit komma. Essay om cesur, rituell forseintkomming i produksjonen til Jon Fosse (1996).
Som kvar einaste bibliotekar på kvar knaus og tue feira eg utnemninga 12. oktober med å sette fram metervis med bøker av og om Fosse – alt dette som forfattaren og innkjøpsordninga så raust har skjenkt folket sidan debuten i 1983. Eg kunne stolt konstatere at forgjengarane mine hadde forstått å ta vare på også dei tidlegaste bøkene til Fosse, som no er meir verdfulle og meir fylte av meining enn nokon gong. Desse bøkene har aldri bede om å bli lesne gjennom eit «nobelfilter», men no er det vanskeleg å late det vere: Ja, sjå her har vi ein nobelprisvinnar in spe, og ja, slik skriv ein diktar som kjem til å få Nobelprisen i litteratur med tid og stunder.
Alle kan sjå at det finst noko ein ikkje kan gripe og forstå i eit dikt, og kan ein sjå det, så er det der, sjølv om vi ikkje kan gripe det. Eg hadde sett og nytt det vakre oksymoronet, altså det paradoksale biletet «i regnets svarte lys», som avsluttar dette diktet, nummer 14, i boka Hundens bevegelsar frå 1990. Men eg forstod det vel ikkje eigentleg. Heilt til eg såg fotografiet Helge Skodvin tok av verdas mest omtalte forfattar nett då, i det svarte regnet på Frekhaugkaia. Så omvendt til stades. Heilt på sin plass.
Cathrine Strøm
14
slik veit du at det finst
det uforståelege
som alle forstår
for det sagde
er alltid det motsette
men nett då finst det
då forstår vi
då er vi omvendt til stades
i regnets fine mørker
i regnets svarte lys
Jon Fosse
Frå Hundens bevegelsar, 1990
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.