Diktet: Jon Fosse
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
«Det viktigaste Walt Disney har gitt verda, er… pausen», høyrde eg ein journalist seie på radioen her om dagen. Eg trur han meinte ein pause frå kvardagen. Visst kan eit lite og unnseleg ord romme mangt og mykje ulikt, tenkte eg, oppglødd og innsausa som eg var i pausar, postdramatikk og rytmiske repetisjonar hjå Jon Fosse etter tildelinga av Nobelprisen i litteratur 2023 til han… og til nynorsken.
Tekstane til Fosse er ikkje fulle av vanskelege ord, men dei tyder ofte mykje på mange plan samstundes. Difor må ein hugse at: «Ein pause seier aldri alt, rytmen er aldri heile dansen.» Sitatet er henta frå Espen Stueland som skreiv ei heil bok om pausane hjå Fosse med tittelen Å erstatta lykka med eit komma. Essay om cesur, rituell forseintkomming i produksjonen til Jon Fosse (1996).
Som kvar einaste bibliotekar på kvar knaus og tue feira eg utnemninga 12. oktober med å sette fram metervis med bøker av og om Fosse – alt dette som forfattaren og innkjøpsordninga så raust har skjenkt folket sidan debuten i 1983. Eg kunne stolt konstatere at forgjengarane mine hadde forstått å ta vare på også dei tidlegaste bøkene til Fosse, som no er meir verdfulle og meir fylte av meining enn nokon gong. Desse bøkene har aldri bede om å bli lesne gjennom eit «nobelfilter», men no er det vanskeleg å late det vere: Ja, sjå her har vi ein nobelprisvinnar in spe, og ja, slik skriv ein diktar som kjem til å få Nobelprisen i litteratur med tid og stunder.
Alle kan sjå at det finst noko ein ikkje kan gripe og forstå i eit dikt, og kan ein sjå det, så er det der, sjølv om vi ikkje kan gripe det. Eg hadde sett og nytt det vakre oksymoronet, altså det paradoksale biletet «i regnets svarte lys», som avsluttar dette diktet, nummer 14, i boka Hundens bevegelsar frå 1990. Men eg forstod det vel ikkje eigentleg. Heilt til eg såg fotografiet Helge Skodvin tok av verdas mest omtalte forfattar nett då, i det svarte regnet på Frekhaugkaia. Så omvendt til stades. Heilt på sin plass.
Cathrine Strøm
14
slik veit du at det finst
det uforståelege
som alle forstår
for det sagde
er alltid det motsette
men nett då finst det
då forstår vi
då er vi omvendt til stades
i regnets fine mørker
i regnets svarte lys
Jon Fosse
Frå Hundens bevegelsar, 1990
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Det viktigaste Walt Disney har gitt verda, er… pausen», høyrde eg ein journalist seie på radioen her om dagen. Eg trur han meinte ein pause frå kvardagen. Visst kan eit lite og unnseleg ord romme mangt og mykje ulikt, tenkte eg, oppglødd og innsausa som eg var i pausar, postdramatikk og rytmiske repetisjonar hjå Jon Fosse etter tildelinga av Nobelprisen i litteratur 2023 til han… og til nynorsken.
Tekstane til Fosse er ikkje fulle av vanskelege ord, men dei tyder ofte mykje på mange plan samstundes. Difor må ein hugse at: «Ein pause seier aldri alt, rytmen er aldri heile dansen.» Sitatet er henta frå Espen Stueland som skreiv ei heil bok om pausane hjå Fosse med tittelen Å erstatta lykka med eit komma. Essay om cesur, rituell forseintkomming i produksjonen til Jon Fosse (1996).
Som kvar einaste bibliotekar på kvar knaus og tue feira eg utnemninga 12. oktober med å sette fram metervis med bøker av og om Fosse – alt dette som forfattaren og innkjøpsordninga så raust har skjenkt folket sidan debuten i 1983. Eg kunne stolt konstatere at forgjengarane mine hadde forstått å ta vare på også dei tidlegaste bøkene til Fosse, som no er meir verdfulle og meir fylte av meining enn nokon gong. Desse bøkene har aldri bede om å bli lesne gjennom eit «nobelfilter», men no er det vanskeleg å late det vere: Ja, sjå her har vi ein nobelprisvinnar in spe, og ja, slik skriv ein diktar som kjem til å få Nobelprisen i litteratur med tid og stunder.
Alle kan sjå at det finst noko ein ikkje kan gripe og forstå i eit dikt, og kan ein sjå det, så er det der, sjølv om vi ikkje kan gripe det. Eg hadde sett og nytt det vakre oksymoronet, altså det paradoksale biletet «i regnets svarte lys», som avsluttar dette diktet, nummer 14, i boka Hundens bevegelsar frå 1990. Men eg forstod det vel ikkje eigentleg. Heilt til eg såg fotografiet Helge Skodvin tok av verdas mest omtalte forfattar nett då, i det svarte regnet på Frekhaugkaia. Så omvendt til stades. Heilt på sin plass.
Cathrine Strøm
14
slik veit du at det finst
det uforståelege
som alle forstår
for det sagde
er alltid det motsette
men nett då finst det
då forstår vi
då er vi omvendt til stades
i regnets fine mørker
i regnets svarte lys
Jon Fosse
Frå Hundens bevegelsar, 1990
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.