Diktet: Liti Kjersti
Gerhard Munthe: «Den Bergtagne», 1914.
Eg er lokka inn i mellomalderballadeverda og kjem meg knapt ut att. Eg ville skrive om «Liti Kjersti», ei av dei mest tolka og formidla visene frå mellomalderen, ei vise eg aldri blir klok på, og difor blir dregen mot. Men kva for nedskriven versjon eller «oppskrift» var det eg hadde likt så godt og kvifor?
I skattkista Våre lesegleder, redigert av Mentz Schulerud og Anne-Cath. Vestly, fann eg 31 strofer der tilhøvet mellom Kjersti og mor hennar spelar ei viktig rolle, og der elvekongen lokkar og dopar ned Kjersti så ho til slutt gløymer kor ho kjem ifrå, og kapitulerer: «I bergjet er eg fødd, i bergjet vil eg døy,/ i bergjet vil eg vera elvekongens møy.» Redaktør Schulerud skriv: «Så fint at hun da fikk vinen å smake med tre villarkonn i, og slo seg til i bergjet sammen med alle sine små glade barn.»
Bandet Gåte valde ei litt anna tolking då dei presenterte sin versjon i 2002. Her var elvekongen bytt ut med Bergjekongen, og mora var ikkje nemnd. Sjølv om eg hugsa det som at Kjersti var sterk og sjølvstendig i denne tolkinga, les eg no: «Liti Kjersti ho var seg så liti eit viv, Brunfolen løyper lett/ Ho kunne ikkje råde sitt unge liv.»
Det finst over hundre nedskrivne variantar av «Liti Kjersti», og fleire har det nok vore, slik det ofte er med munnleg overleverte viser. Den utvalde versjonen er brukt mellom anna av songaren Arve Moen Bergset i 1987, og her blir ein reint ør av alt regn og blåst. Ein kan tape seg bort av mindre. Og sjølv om Kjersti lengtar tilbake til røyndomen, er det noko forunderleg fritt og farleg fengande å vere «djupt onde’ hello»; «der leikar det».
Cathrine Strøm
Liti Kjersti
Liti Kjersti ho va seg så fagert eit viv, – Det rigner og det blæs –
ho ri nord i bergom på gangaren kvit.
Ved djupt onde’ hello,
langt nordi fjello
der leikar det.
Men som ho no kom seg åt bergo dei blå – Det rigner og det blæs
Då høyrer ho frå haugo det spelar og læt.
Ho stanar sin gangar bak bergo dei blå – Det rigner og det blæs
og Haugebonden burt te Liti Kjersti han går.
«Å høyr du Liti Kjersti det seier eg deg – Det rigner og det blæs
Vil du til haugo heim fylgje med med?»
«Nei eg kan kje til haugo heim fylgje med deg – Det rigner og det blæs
For moder sit heime og ventar på meg.»
«Tenk alli på store, tenk alli på små – Det rigner og det blæs
Alt det du ynskjer av meg sko du få.»
Liti Kjersti ho rei seg åt bergo dei blå – Det rigner og det blæs
Og Haugebonden etter på gangaren grå.
Så rei dei kring haugar tri store tri små – Det rigner og det blæs
Og heim att til moder ho alli meir kom.
Men stundom når det skymest
kring bergo dei blå – Det rigner og det blæs –
då høyrer du frå haugo det sukkar så sårt
Ved djupt onde’ hello
langt nordi fjello
der leikar det.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg er lokka inn i mellomalderballadeverda og kjem meg knapt ut att. Eg ville skrive om «Liti Kjersti», ei av dei mest tolka og formidla visene frå mellomalderen, ei vise eg aldri blir klok på, og difor blir dregen mot. Men kva for nedskriven versjon eller «oppskrift» var det eg hadde likt så godt og kvifor?
I skattkista Våre lesegleder, redigert av Mentz Schulerud og Anne-Cath. Vestly, fann eg 31 strofer der tilhøvet mellom Kjersti og mor hennar spelar ei viktig rolle, og der elvekongen lokkar og dopar ned Kjersti så ho til slutt gløymer kor ho kjem ifrå, og kapitulerer: «I bergjet er eg fødd, i bergjet vil eg døy,/ i bergjet vil eg vera elvekongens møy.» Redaktør Schulerud skriv: «Så fint at hun da fikk vinen å smake med tre villarkonn i, og slo seg til i bergjet sammen med alle sine små glade barn.»
Bandet Gåte valde ei litt anna tolking då dei presenterte sin versjon i 2002. Her var elvekongen bytt ut med Bergjekongen, og mora var ikkje nemnd. Sjølv om eg hugsa det som at Kjersti var sterk og sjølvstendig i denne tolkinga, les eg no: «Liti Kjersti ho var seg så liti eit viv, Brunfolen løyper lett/ Ho kunne ikkje råde sitt unge liv.»
Det finst over hundre nedskrivne variantar av «Liti Kjersti», og fleire har det nok vore, slik det ofte er med munnleg overleverte viser. Den utvalde versjonen er brukt mellom anna av songaren Arve Moen Bergset i 1987, og her blir ein reint ør av alt regn og blåst. Ein kan tape seg bort av mindre. Og sjølv om Kjersti lengtar tilbake til røyndomen, er det noko forunderleg fritt og farleg fengande å vere «djupt onde’ hello»; «der leikar det».
Cathrine Strøm
Liti Kjersti
Liti Kjersti ho va seg så fagert eit viv, – Det rigner og det blæs –
ho ri nord i bergom på gangaren kvit.
Ved djupt onde’ hello,
langt nordi fjello
der leikar det.
Men som ho no kom seg åt bergo dei blå – Det rigner og det blæs
Då høyrer ho frå haugo det spelar og læt.
Ho stanar sin gangar bak bergo dei blå – Det rigner og det blæs
og Haugebonden burt te Liti Kjersti han går.
«Å høyr du Liti Kjersti det seier eg deg – Det rigner og det blæs
Vil du til haugo heim fylgje med med?»
«Nei eg kan kje til haugo heim fylgje med deg – Det rigner og det blæs
For moder sit heime og ventar på meg.»
«Tenk alli på store, tenk alli på små – Det rigner og det blæs
Alt det du ynskjer av meg sko du få.»
Liti Kjersti ho rei seg åt bergo dei blå – Det rigner og det blæs
Og Haugebonden etter på gangaren grå.
Så rei dei kring haugar tri store tri små – Det rigner og det blæs
Og heim att til moder ho alli meir kom.
Men stundom når det skymest
kring bergo dei blå – Det rigner og det blæs –
då høyrer du frå haugo det sukkar så sårt
Ved djupt onde’ hello
langt nordi fjello
der leikar det.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.