Eit par kommentarar til Skagen
Kaj Skagen skriv i Dag og Tid sist veke at Georg Johannesen knapt har «nye, friske lesarar». Om ikkje heilt frisk, så er iallfall underteikna ein ivrig og relativt sett «ny» Georg Johannesen-lesar, som verken har møtt eller hatt han som lærar.
Faksimile av Dag og Tid 11. november.
Sluttord om Johannesen-myten
Det har inga meining å halde fram diskusjonen om Georg Johannesen som eit forferdeleg menneske som ikkje respekterte dei verkelege verdiar her i livet. Den typen kampanjar kan Kaj Skagen gjerne få halde fram med og få støtte frå ytste dimma på den såkalla venstresida til dei meir udanna delane av den såkalla høgresida til å utnemne Georg Johannesen og hans «disiplar», i den grad dei nokosinne har funnest – eg veit ikkje av ein einaste epigon – som ein fare for norsk kultur.
Kaj Skagen og Georg Johannesen. Faksimile Dag og Tid 11. november
G. Johannesen og dei innvigde
Slik eg les innlegga mot essayet mitt om Georg Johannesen i Dag og Tid 4. november, hevdar dei på ulike vis at det ikkje lèt seg gjera å ta stilling til Johannesens skjønnlitterære produksjon eller politiske syn utan samstundes å dra inn verksemda hans som lærar ved Universitetet i Bergen og bidraga hans om retorikk. Ein skulle altså ikkje kunna vurdera dikta og dei politiske artiklane til Georg Johannesen utan inngåande kjennskap til retorikklæra og språkfilosofien hans.
Ein overraskelse i tre akter
Ho var blitt litt overraska over at dei nye skrivegutane var på førenamn med velkjende størrelsar i media, som for eksempel Brikt Jensen og Georg Johannesen. Gutane var gjerne på veg til eller frå Brikt eller Georg, og Georg måtte vere ganske spennande, for dei kunne få dårleg tid når dei stod på farten. Og plutseleg ein dag på Majorstua i Oslo får ho ein overraskelse til i det ho skimtar ein uroleg fyr på trikkehaldeplassen; han var svart i håret, hadde lys, brun skinnjakke over ein raud genser, og han rørte seg som ein røyskatt eller muligens mår … og det blinka blankt og kvitt i augene hans på lang avstand. Oi-sann! Det der var nok Georg Johannesen tenker ho i det han forsvinn inn på trikken.
Eit anna syn på G.J.
Tja, Kaj Skagen, dette held vel ikkje? Dei fire sidene om Georg Johannesen i Dag og Tid 4. november minner om at skiljet mellom eit middels essay og ein laust komponert artikkel er gråtynt. Å bruke kategoriar som poesi, politikk og heltedyrking til å forstå kva Georg Johannesen utretta over tid, er dårleg tenkt. Det blir ikkje betre av å blande desse kategoriane saman. Likevel har Skagen rett på eitt punkt.
Læraren
Det er kome fleire motinnlegg til Kaj Skagen sitt lange stykke om Georg Johannesen i Dag og Tid 4. november. Eg for min del vil peika på at Skagen har eitt godt poeng, som han diverre ser ut til å ha misforstått. Kaj Skagen skriv: «Når ein les Fidjestøls biografi, vert ein slått av korleis lærarrolla står fram som det mest varige draget i Georg Johannesens verksemd, og korleis han med rettleiinga til Ars moriendi nærast vil vera lyrikklærar òg når han skriv dikt sjølv.»
Lyriker og magister i litteraturvitenskap Georg Johannesen.
Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell NTB
Nei takk til «Den legendariske Georgssoga»
Interessa for retorikk i Vesten har auka kvar gong demokratiet har vore truga. Georg Johannesen opplevde at det jamt vart verre å kome til og lite øyrens lyd å få. Han ville skjøne strukturar som i stort og smått sender menneske fram og tilbake mellom ytterpunkt; såleis mellom fridom i venskapleg kappestrid og strukturell overstyring. Retorikk er ein kampsport; ikkje for å knuge andre, men for å utvikle evna til sjølvforsvar.
Faksimile frå Dag og Tid 11. november 2022
Å døy er for lettvint
Nicolaysen, professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger, meiner at vurderinga mi av forfattarskapen til Georg Johannesen var å «rakke subjektivt ned på Georg Johannesens verksemd, minne og såkalla disiplar», og han legg til at å ta «oppgjer med avdøde personlegdommar er ingen risikosport», dei kan jo ikkje ta igjen. Det ser ut til at Nicolaysen meiner det er umoralsk å kritisera forfattarar som ikkje er i live.
Kaj Skagen.
Foto: Bård Kjersem
Tendensiøst om Georg Johannesen og mykje anna
Dag og Tid har gjeve Kaj Skagen fire heile sider til å ytre seg i fri dressur om Georg Johannesen og ei påstått dyrking av han som ein profet i visse miljø.
Georg Johannesen fotografert i 1999 med ein stabel Rhetorica Norvegica.
Foto: Erik Johansen / NTB
Nokre pauli ord om Georg Johannesen
I sin uforgripelege visdom har Dag og Tid-redaktøren gjeve Kaj Skagen fire sider til å rakke subjektivt ned på Georg Johannesens verksemd, minne og såkalla disiplar. «Kvantitet er kvalitet», observerte Georg Johannesen i si tid om kva talet på sider ofra på dei einskilde forfattarskapa, fortalde om verdivurderingane til redaktørar og litteraturhistorikarar. Anten Georg Johannesen eller Kaj Skagen eller båe er såleis umåteleg viktige, sett frå bladstova.
Eit par kommentarar til Skagen
Kaj Skagen skriv i Dag og Tid sist veke at Georg Johannesen knapt har «nye, friske lesarar». Om ikkje heilt frisk, så er iallfall underteikna ein ivrig og relativt sett «ny» Georg Johannesen-lesar, som verken har møtt eller hatt han som lærar.
Faksimile av Dag og Tid 11. november.
Sluttord om Johannesen-myten
Det har inga meining å halde fram diskusjonen om Georg Johannesen som eit forferdeleg menneske som ikkje respekterte dei verkelege verdiar her i livet. Den typen kampanjar kan Kaj Skagen gjerne få halde fram med og få støtte frå ytste dimma på den såkalla venstresida til dei meir udanna delane av den såkalla høgresida til å utnemne Georg Johannesen og hans «disiplar», i den grad dei nokosinne har funnest – eg veit ikkje av ein einaste epigon – som ein fare for norsk kultur.
Kaj Skagen og Georg Johannesen. Faksimile Dag og Tid 11. november
G. Johannesen og dei innvigde
Slik eg les innlegga mot essayet mitt om Georg Johannesen i Dag og Tid 4. november, hevdar dei på ulike vis at det ikkje lèt seg gjera å ta stilling til Johannesens skjønnlitterære produksjon eller politiske syn utan samstundes å dra inn verksemda hans som lærar ved Universitetet i Bergen og bidraga hans om retorikk. Ein skulle altså ikkje kunna vurdera dikta og dei politiske artiklane til Georg Johannesen utan inngåande kjennskap til retorikklæra og språkfilosofien hans.
Ein overraskelse i tre akter
Ho var blitt litt overraska over at dei nye skrivegutane var på førenamn med velkjende størrelsar i media, som for eksempel Brikt Jensen og Georg Johannesen. Gutane var gjerne på veg til eller frå Brikt eller Georg, og Georg måtte vere ganske spennande, for dei kunne få dårleg tid når dei stod på farten. Og plutseleg ein dag på Majorstua i Oslo får ho ein overraskelse til i det ho skimtar ein uroleg fyr på trikkehaldeplassen; han var svart i håret, hadde lys, brun skinnjakke over ein raud genser, og han rørte seg som ein røyskatt eller muligens mår … og det blinka blankt og kvitt i augene hans på lang avstand. Oi-sann! Det der var nok Georg Johannesen tenker ho i det han forsvinn inn på trikken.
Eit anna syn på G.J.
Tja, Kaj Skagen, dette held vel ikkje? Dei fire sidene om Georg Johannesen i Dag og Tid 4. november minner om at skiljet mellom eit middels essay og ein laust komponert artikkel er gråtynt. Å bruke kategoriar som poesi, politikk og heltedyrking til å forstå kva Georg Johannesen utretta over tid, er dårleg tenkt. Det blir ikkje betre av å blande desse kategoriane saman. Likevel har Skagen rett på eitt punkt.
Læraren
Det er kome fleire motinnlegg til Kaj Skagen sitt lange stykke om Georg Johannesen i Dag og Tid 4. november. Eg for min del vil peika på at Skagen har eitt godt poeng, som han diverre ser ut til å ha misforstått. Kaj Skagen skriv: «Når ein les Fidjestøls biografi, vert ein slått av korleis lærarrolla står fram som det mest varige draget i Georg Johannesens verksemd, og korleis han med rettleiinga til Ars moriendi nærast vil vera lyrikklærar òg når han skriv dikt sjølv.»
Lyriker og magister i litteraturvitenskap Georg Johannesen.
Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell NTB
Nei takk til «Den legendariske Georgssoga»
Interessa for retorikk i Vesten har auka kvar gong demokratiet har vore truga. Georg Johannesen opplevde at det jamt vart verre å kome til og lite øyrens lyd å få. Han ville skjøne strukturar som i stort og smått sender menneske fram og tilbake mellom ytterpunkt; såleis mellom fridom i venskapleg kappestrid og strukturell overstyring. Retorikk er ein kampsport; ikkje for å knuge andre, men for å utvikle evna til sjølvforsvar.
Faksimile frå Dag og Tid 11. november 2022
Å døy er for lettvint
Nicolaysen, professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger, meiner at vurderinga mi av forfattarskapen til Georg Johannesen var å «rakke subjektivt ned på Georg Johannesens verksemd, minne og såkalla disiplar», og han legg til at å ta «oppgjer med avdøde personlegdommar er ingen risikosport», dei kan jo ikkje ta igjen. Det ser ut til at Nicolaysen meiner det er umoralsk å kritisera forfattarar som ikkje er i live.
Kaj Skagen.
Foto: Bård Kjersem
Tendensiøst om Georg Johannesen og mykje anna
Dag og Tid har gjeve Kaj Skagen fire heile sider til å ytre seg i fri dressur om Georg Johannesen og ei påstått dyrking av han som ein profet i visse miljø.
Georg Johannesen fotografert i 1999 med ein stabel Rhetorica Norvegica.
Foto: Erik Johansen / NTB
Nokre pauli ord om Georg Johannesen
I sin uforgripelege visdom har Dag og Tid-redaktøren gjeve Kaj Skagen fire sider til å rakke subjektivt ned på Georg Johannesens verksemd, minne og såkalla disiplar. «Kvantitet er kvalitet», observerte Georg Johannesen i si tid om kva talet på sider ofra på dei einskilde forfattarskapa, fortalde om verdivurderingane til redaktørar og litteraturhistorikarar. Anten Georg Johannesen eller Kaj Skagen eller båe er såleis umåteleg viktige, sett frå bladstova.