Italienaren Gaetano Donizetti (1797–1848) på eit litografi frå 1830.
Opera som ulempe
Me får her italiensk musikk for fiolin og tangentinstrument frå to hundreår, frå byrjinga av høvesvis 1700- og 1800-talet. Albuma syner korleis den italienske kammermusikken utvikla seg, og – for å uttrykkja det meir polemisk – hans forfall. Italia var nemleg kring 1700 framleis den leiande nasjonen innan musikalsk nyskaping. Hundre år seinare galt statusen berre for operaen. Innovasjon på det kammermusikalske området var då definitivt noko som gjekk føre seg nord for Alpane.
Barokkanerne og Edvard Grieg Vokalensemble i Bergen domkyrkje.
Foto: Gyrid Cecilie Nygaard / Bergen kirkeautunnale
Mykje nytt under sola
Edvard Grieg Vokalensemble; Barokkanerne; leiing: Steven Devine
Bergen domkyrkje, fredag 22. september
Koparstikk av Wien frå 1780-åra, då Mozart komponerte dei tre siste symfoniane sine der.
Symfonisk trias
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) skreiv dei tre siste symfoniane sine, nr. 39, 40 og 41, i løpet av berre seks veker i Wien sommaren 1788, i ein tilstand av pengesorger og depresjon. Me veit ikkje om han såg på dei som ein slags trilogi, heller ikkje kva som var den konkrete grunnen til komponeringa. Ein romantisk idé om at dei blei «komponerte for æva» og ikkje med tanke på ei spesiell framføring med sårt trungne billettinntekter, er framleis populær. Uansett: Wienerklassikaren Mozart utvidar her symfoniens formale og emosjonelle potensial på ein måte som peikar fram mot romantikken på 1800-talet.
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) i midten, med far og syster – og den avlidne mora på veggen. Måleri av J.N. della Croce frå kring 1780.
Mausoleumsmusikk
Anders Eidsten Dahl, orgel; Arvid Engegård og Atle Sponberg, fiolin, Embrik Snerte, fagott. LAWO 2023.
1700-talets Trondheim, med domen til venstre og katedralskulen til høgre. Prospekt av Joh. F.L. Dreier frå 1800 (utsnitt).
Foto: Vitenskapsmuseet NTNU
Trønderbarokk
Sigurd Imsen, fiolin; Christina Kobb, hammarklaver; Trondheim Symfoniorkester og Operas Barokkensemble. 2L 2023.
Det franske barokkorkesteret Les Musiciens de Saint-Julien.
Foto: Jean-Baptiste Millot
Barbarisk venleik
Tradisjonelt finst der vel to grunnleggjande måtar å tilnærma seg folkemusikken på for ein klassisk komponist. Ein kan enten skriva verk som er stilistisk inspirerte av folkemelodiar, slik Edvard Grieg gjorde det i den springaraktige sistesatsen i klaverkonserten sin. Eller ein kan ta utgangspunkt i (meir eller mindre) nøyaktige transkripsjonar av genuin folkemusikk, slik Grieg fekk det så godt til i Slåtter, op. 72, der han laga klavermusikk av hardingfeleslåttane til meisterspelemannen Knut Johannesen Dale.
Den italienske fiolinisten og dirigenten Fabio Biondi (t.v.).
Foto: Wojciech Grzedzinski
Grunnskolert
Fabio Biondi er ein av mange tidlegmusikarar som starta med barokkmusikk, men sidan har krope seg opp og fram i musikksoga. På dette albumet er han dirigent og solist i eit knippe sjeldan framførte ungdomsverk av Felix Mendelssohn Bartholdy frå byrjinga av 1800-talet.
Frå innspelinga i Sofienberg kyrkje i Oslo.
Foto: Thomas Wolden
For lite hjarte
Tone Elisabeth Braaten, sopran; Ebba Rydh, mezzosopran; Per Kristian Amundrød, tenor; Håkon Thelin, kontrabass. LAWO 2023
Tonekunstnaren Felix Mendelssohn Bartholdy (1809–1847) var også biletkunstnar. Her ein akvarell av Firenze frå Italia-reisa hans i 1830.
Lastverk
Den katalanske viola da gamba-spelaren og dirigenten Jordi Savall er ein koryfé innan renessanse- og barokkmusikk. No gjer han som så mange av tidlegmusikkollegaene sine: Han freistar seg på 1800-talsrepertoar, spelt på «originalinstrument» frå den romantiske perioden. Her dirigerer han tyske Felix Mendelssohns mest elegante symfoni: Symfoni nr. 4 in A-Dur, op. 90, som har tilnamnet «den italienske» (her innspelt i to versjonar, den opphavlege frå 1833, og den reviderte frå 1834).
Amalie Stalheim spelar på ein cello bygd av Francesco Ruggieri i Cremona i 1687.
Foto: Nikolaj Lund
Kostymeball
Amalie Stalheim og Christian Ihle Hadlands duoalbum startar staseleg, med den russiske komponisten Igor Stravinskijs Suite Italienne, eit stykke frå 1932 som byggjer på musikk frå balletten hans Pulcinella. Verket er frå Stravinskijs neoklassiske periode. Men stilistisk må musikken heller kallast neobarokk, for komponisten har her teke utgangspunkt i konkrete enkeltsatsar av eit knippe ukjende italienske 1700-talskomponistar. Konturen til komposisjonane er gamal, men den harmoniske fargelegginga moderne.
Italienaren Gaetano Donizetti (1797–1848) på eit litografi frå 1830.
Opera som ulempe
Me får her italiensk musikk for fiolin og tangentinstrument frå to hundreår, frå byrjinga av høvesvis 1700- og 1800-talet. Albuma syner korleis den italienske kammermusikken utvikla seg, og – for å uttrykkja det meir polemisk – hans forfall. Italia var nemleg kring 1700 framleis den leiande nasjonen innan musikalsk nyskaping. Hundre år seinare galt statusen berre for operaen. Innovasjon på det kammermusikalske området var då definitivt noko som gjekk føre seg nord for Alpane.
Barokkanerne og Edvard Grieg Vokalensemble i Bergen domkyrkje.
Foto: Gyrid Cecilie Nygaard / Bergen kirkeautunnale
Mykje nytt under sola
Edvard Grieg Vokalensemble; Barokkanerne; leiing: Steven Devine
Bergen domkyrkje, fredag 22. september
Koparstikk av Wien frå 1780-åra, då Mozart komponerte dei tre siste symfoniane sine der.
Symfonisk trias
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) skreiv dei tre siste symfoniane sine, nr. 39, 40 og 41, i løpet av berre seks veker i Wien sommaren 1788, i ein tilstand av pengesorger og depresjon. Me veit ikkje om han såg på dei som ein slags trilogi, heller ikkje kva som var den konkrete grunnen til komponeringa. Ein romantisk idé om at dei blei «komponerte for æva» og ikkje med tanke på ei spesiell framføring med sårt trungne billettinntekter, er framleis populær. Uansett: Wienerklassikaren Mozart utvidar her symfoniens formale og emosjonelle potensial på ein måte som peikar fram mot romantikken på 1800-talet.
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) i midten, med far og syster – og den avlidne mora på veggen. Måleri av J.N. della Croce frå kring 1780.
Mausoleumsmusikk
Anders Eidsten Dahl, orgel; Arvid Engegård og Atle Sponberg, fiolin, Embrik Snerte, fagott. LAWO 2023.
1700-talets Trondheim, med domen til venstre og katedralskulen til høgre. Prospekt av Joh. F.L. Dreier frå 1800 (utsnitt).
Foto: Vitenskapsmuseet NTNU
Trønderbarokk
Sigurd Imsen, fiolin; Christina Kobb, hammarklaver; Trondheim Symfoniorkester og Operas Barokkensemble. 2L 2023.
Det franske barokkorkesteret Les Musiciens de Saint-Julien.
Foto: Jean-Baptiste Millot
Barbarisk venleik
Tradisjonelt finst der vel to grunnleggjande måtar å tilnærma seg folkemusikken på for ein klassisk komponist. Ein kan enten skriva verk som er stilistisk inspirerte av folkemelodiar, slik Edvard Grieg gjorde det i den springaraktige sistesatsen i klaverkonserten sin. Eller ein kan ta utgangspunkt i (meir eller mindre) nøyaktige transkripsjonar av genuin folkemusikk, slik Grieg fekk det så godt til i Slåtter, op. 72, der han laga klavermusikk av hardingfeleslåttane til meisterspelemannen Knut Johannesen Dale.
Den italienske fiolinisten og dirigenten Fabio Biondi (t.v.).
Foto: Wojciech Grzedzinski
Grunnskolert
Fabio Biondi er ein av mange tidlegmusikarar som starta med barokkmusikk, men sidan har krope seg opp og fram i musikksoga. På dette albumet er han dirigent og solist i eit knippe sjeldan framførte ungdomsverk av Felix Mendelssohn Bartholdy frå byrjinga av 1800-talet.
Frå innspelinga i Sofienberg kyrkje i Oslo.
Foto: Thomas Wolden
For lite hjarte
Tone Elisabeth Braaten, sopran; Ebba Rydh, mezzosopran; Per Kristian Amundrød, tenor; Håkon Thelin, kontrabass. LAWO 2023
Tonekunstnaren Felix Mendelssohn Bartholdy (1809–1847) var også biletkunstnar. Her ein akvarell av Firenze frå Italia-reisa hans i 1830.
Lastverk
Den katalanske viola da gamba-spelaren og dirigenten Jordi Savall er ein koryfé innan renessanse- og barokkmusikk. No gjer han som så mange av tidlegmusikkollegaene sine: Han freistar seg på 1800-talsrepertoar, spelt på «originalinstrument» frå den romantiske perioden. Her dirigerer han tyske Felix Mendelssohns mest elegante symfoni: Symfoni nr. 4 in A-Dur, op. 90, som har tilnamnet «den italienske» (her innspelt i to versjonar, den opphavlege frå 1833, og den reviderte frå 1834).
Amalie Stalheim spelar på ein cello bygd av Francesco Ruggieri i Cremona i 1687.
Foto: Nikolaj Lund
Kostymeball
Amalie Stalheim og Christian Ihle Hadlands duoalbum startar staseleg, med den russiske komponisten Igor Stravinskijs Suite Italienne, eit stykke frå 1932 som byggjer på musikk frå balletten hans Pulcinella. Verket er frå Stravinskijs neoklassiske periode. Men stilistisk må musikken heller kallast neobarokk, for komponisten har her teke utgangspunkt i konkrete enkeltsatsar av eit knippe ukjende italienske 1700-talskomponistar. Konturen til komposisjonane er gamal, men den harmoniske fargelegginga moderne.