På nytt skremmer president Vladimir Putin med atomvåpen. No skal Russland stasjonera taktiske atomvåpen i Belarus. Det vert i så tilfelle fyrste gong sidan midten av 1990-åra at Russland vil ha atomvåpen utanfor eigne grenser.

24. mars skriv Halvor Tjønn at Russland er «eit land på vaklande føter», og i redaktøren sluttar leiarartikkelen med desse setningane: «Militær opprusting dominerer no europeisk politikk. Slagordet «Rust ned!» har mista all kraft i lang tid framover.»

Trass i vestlege skuldingar om korrupsjon og brot på menneskerettar, sist under fotball-VM i Qatar, tyder alt på at dei arabiske golfstatane i Midtausten kjem styrkte ut av dei globale fylgjene som Ukraina-krigen fører med seg.

Vi blir dagleg minte om at Russland har gått til ein brutal invasjon og fører ein krig utanfor alt som heiter folkerett. Eg er vel ikkje den einaste som slår på Dagsnytt kvar morgon i ei blanding av otte og håp: Kan noko tyda på at dette endar snart? Men det er lite nytt, og svært lite godt nytt frå austfronten.

I sitt forsvar for den ene mot de mange, havner Skagen i Møllersens posisjon. Skagen baserer seg på kald krigs tenkning i en tid da nasjonal selvstendighet er det landene ønsker – særlig de gamle østblokklandene.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen sa sist veke at han ikkje trur nokon av partane kjem til å vinne krigen mellom Ukraina og Russland. Dette har vekt merksemd, for Kristoffersen har ein annan status enn alle andre som uttalar seg i saka.