Sluttinnlegg

Jon Lund Hansen

Halvor Tjønn har i flere innlegg i Dag og Tid hevdet, og argumentert for, at Putin aldri har vært interessert i fred, og at det neppe er mulig å slutte noen slags fredsavtale med ham. Videre at Russland vil gå til nye erobringer vestover hvis ikke styrkene deres drives ut av Ukraina.

For å styrke sin argumentasjon presenterte han 16. mai en påstand om at Russland i traktatutkastet til Nato datert 17. desember 2021 krevde at alle stater som var blitt medlemmer etter 1997, ble kastet ut av alliansen. Med det ville han vise at initiativet ikke var seriøst.

Men noe slikt står ikke i utkastet. Det ligger åpent på hjemmesiden til det russiske utenriksdepartementet. Det kunne gitt et godt grunnlag for forhandlinger om nøytralitetssoner og avspenningstiltak – i stedet for militær konfrontasjon.

Tjønn mener det ikke finnes noen vestlig trussel mot Russland. Han angir som argument:

For det første at USA trådde hjelpende til økonomisk overfor et oppløst Sovjet i 1991. USAs «hjelp» kom imidlertid kombinert med innblanding i valgene med omfattende støtte til Boris Jeltsin og med krav fra Verdensbanken (USA) om full liberalisering av økonomien. Resultatet var en industri i ruiner, fremveksten av et ødeleggende oligarki og størstedelen av de nasjonale verdier tapt.

For det andre at Vesten lot sjansen til å «sprengja Den russiske føderasjonen» gå fra seg under Tsjetsjenia-krigene. Men at Vesten ikke har benyttet enhver anledning til å skade Russland, er ikke noe tungt argument for at de ikke representerer en fiendtlig trussel mot landet.

Russland er truet av Vesten. Neppe av en eksplisitt og direkte militær intervensjon. Men USA og Vestens verktøykasse er innholdsrik. I tillegg til krig: støtte til regimekritiske grupper, økonomisk og praktisk støtte til opprør, kupp og paramilitære organisasjoner, økonomiske sanksjoner og våpenstøtte. USA er det eneste landet i verden som, ifølge Clinton-doktrinen fra 2000, gir seg selv rett til å intervenere militært over hele verden for å sikre adgang til nøkkelmarkeder, energiforsyning og strategiske ressurser, og der deres «verdier og interesser» er truet. Kort sagt: alltid og overalt. Også mot Russland.

Trusselen er i disse dager materialisert i den av Jens Stoltenberg koordinerte aksjonen for massiv militær støtte til Ukraina og grønt lys for å angripe russisk territorium med vestlige våpen.

Ukraina-krigen kan ikke forklares med personen Putin. Putins politikk er ikke ny. Han viderefører arven med militære intervensjoner i eget «interesseområde» fra Sovjet-tiden. Slik hans forgjenger Boris Jeltsin også gjorde, for eksempel med den første Tsjetsjenia-krigen i 1994.

Med referanse til førkrigssituasjonen i 1939 mener Tjønn at Vesten er truet om ikke Russland stoppes og Ukraina vinner tilbake de tapte territoriene. Men det er ingen vesentlige likheter mellom Putin og Hitler eller mellom Tyskland 1939 og Russland 2024. Både personer og situasjoner er slående forskjellige.

Russlands «spesialoperasjon» i Ukraina har antakelig flere motiver. Et vesentlig motiv er å stoppe et ekspanderende Vesten/Nato ved «den røde linjen» Russland trakk i 2008, da Ukraina og Georgia ble tatt opp som kandidatmedlemmer i Nato. Heldigvis er det denne forståelsen som stemmer best med fakta. Det åpner et stort forhandlingsrom med en åpen dør til etterlengtet fred.