«At diktaturene Russland og Kina skulle ha noen historisk rett til å hevne Vestens urett gjennom hundreårene, er helt absurd.»
«At diktaturene Kina og Russland skulle bli noen gode og frelsende partnere for resten av verden siden Vesten lot dem i stikken, står ikke til troende», skriv Jon Haugen.
Foto: Sergei Guneev / Reuters / NTB
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Verdsbilete
7. juni hadde Erik Klepsvik et innlegg i denne avisen. «Ny kurs med endra styrkeforhold?»
Innlegget begynner med en god og riktig beskrivelse av historiens gang de siste tiåra, der Vesten med USA i spissen har prøvd å redde verden fra alt ondt i deres øyne. Det har ikke lykkes, som vi vet i dag. Noe à la don Quijotes kamp mot vindmøller.
Det er stort sett gjennomskuet av resten av verden.
Men så går det over styr. At diktaturene Kina og Russland skulle bli noen gode og frelsende partnere for resten av verden siden Vesten lot dem i stikken, står ikke til troende. Russland og Kina tilbyr utviklingslandene vi ofte omtaler som «det globale sør», handelsavtaler og støtte til utvikling og vekst i bytte mot lojalitet for å styrke sin makt og sitt behov for ressurser og markeder. Dette i konkurranse med Vesten, som av samme grunn prøver å innynde seg i utviklingsøkonomiene, men der flere av landene har trukket seg fra avtalene og samarbeidet fordi Vesten fikk alle fordelene og de fattige landene ulempene.
Dessverre viser det seg at Russlands og Kinas avtaler med utviklingslandene heller ikke er til noen større fordeler enn de Vesten ga til «det globale sør». Kinas «belte og veg»-prosjekter viser at utviklingslandene kommer i skvis med stor gjeldsproblematikk i mange tilfeller.
Videre skremmer Klepsvik med Kina/Russlands overlegne militære styrke og felles interesser der Vesten bør bøye seg for denne og ikke provosere.
Her er det noen iøynefallende paralleller til situasjonen i 1938/39, da et tidligere diktatur også ville hevde sin rett. Resten av verden sto fullstendig handlingslammet og i sjokk over dette diktaturets framferd.
Nå vet vi hva som skjedde, og kan, hvis vi vil, lære av historien. Vi prøver halvhjertet å hjelpe Ukraina mot invasjonen fra et diktatur. Denne kampen mot invasjonen er det helt avgjørende at vi vinner.
Gjør vi ikke det og Russland får sin vilje, har vi ingen anelse om den videre utvikling i verden.
At diktaturene Russland/Kina skulle ha noen historisk rett til å hevne Vestens urett gjennom hundreårene, er helt absurd. Nå vil de ha makten i verden og knuse Vestens hegemoni.
I så fall tenker jeg at Vestens imperialistiske maktutøvelse og aggresjon overfor resten av verden de siste århundrer bare blir barnemat mot det terrorvelde Russland/Kina vil være villig til å utøve for å få viljen sin.
Historien til disse imperiene, der millioner er slaktet i innenlandske utrenskninger, står ikke tilbake for våre utvortes herjinger.
Ikke har de hatt noe oppgjør med eller gransking av disse uhyrlighetene. Bare lagt lokk på dem.
Stalins utrenskninger og kulturrevolusjonen i Kina er i grusomhet helt på linje med våre slakterier i verdenshistorien, men vi har i det minste snakket om dem og kommet til en slags kollektiv erkjennelse av hva som skjedde og hvorfor. Her er Tyskland og Japan gode eksempler til etterfølgelse etter lange og traumatiske kvaler og sannhetssøken.
Bare for å nevne de i tid mest nærliggende uhyrligheter makthaverne i disse imperiene har stått for.
Disse er noen av de viktigste begivenheter i verdenshistorien, og Klepsvik nevner dem ikke med ett ord. Vet han ikke om dem, eller er de for betydningsløse for hans glorifisering av diktaturene?
Et aktuelt unntak i dag er USA og de offisielle myndighetene i noen vesteuropeiske land. De støtter Israel og det som kan se ut til å være et forsøk på utryddelse av palestinerne, de har «glemt» historien og støtter det som trolig er et folkemord. Det må selvfølgelig raskt avsluttes.
Vesten og demokratier i verden må nå sette en klar grense for Russlands aggresjon i Ukraina.
Vi må tilbake til ordningene lignende den som ble etablert etter andre verdenskrig, der maktbalansen mellom de seirende parter, USA/Vest-Europa på den ene siden og Sovjet/Øst-Europa på den andre, hadde et gjensidig avklart maktforhold inntil Sovjet gikk i oppløsning.
Med Kinas økende makt i verden og samarbeid med Russland utgjør de den nye blokken i opposisjon til USA/Europa.
Den eneste løsningen på lang sikt for disse imperiene er overgang til demokrati og erkjennelse av egne feil. Da er det stor sjanse for verdensfred og virkelig nedrustning.
Denne muligheten er heller ikke nevnt i Klepsviks verdensanskuelse.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Verdsbilete
7. juni hadde Erik Klepsvik et innlegg i denne avisen. «Ny kurs med endra styrkeforhold?»
Innlegget begynner med en god og riktig beskrivelse av historiens gang de siste tiåra, der Vesten med USA i spissen har prøvd å redde verden fra alt ondt i deres øyne. Det har ikke lykkes, som vi vet i dag. Noe à la don Quijotes kamp mot vindmøller.
Det er stort sett gjennomskuet av resten av verden.
Men så går det over styr. At diktaturene Kina og Russland skulle bli noen gode og frelsende partnere for resten av verden siden Vesten lot dem i stikken, står ikke til troende. Russland og Kina tilbyr utviklingslandene vi ofte omtaler som «det globale sør», handelsavtaler og støtte til utvikling og vekst i bytte mot lojalitet for å styrke sin makt og sitt behov for ressurser og markeder. Dette i konkurranse med Vesten, som av samme grunn prøver å innynde seg i utviklingsøkonomiene, men der flere av landene har trukket seg fra avtalene og samarbeidet fordi Vesten fikk alle fordelene og de fattige landene ulempene.
Dessverre viser det seg at Russlands og Kinas avtaler med utviklingslandene heller ikke er til noen større fordeler enn de Vesten ga til «det globale sør». Kinas «belte og veg»-prosjekter viser at utviklingslandene kommer i skvis med stor gjeldsproblematikk i mange tilfeller.
Videre skremmer Klepsvik med Kina/Russlands overlegne militære styrke og felles interesser der Vesten bør bøye seg for denne og ikke provosere.
Her er det noen iøynefallende paralleller til situasjonen i 1938/39, da et tidligere diktatur også ville hevde sin rett. Resten av verden sto fullstendig handlingslammet og i sjokk over dette diktaturets framferd.
Nå vet vi hva som skjedde, og kan, hvis vi vil, lære av historien. Vi prøver halvhjertet å hjelpe Ukraina mot invasjonen fra et diktatur. Denne kampen mot invasjonen er det helt avgjørende at vi vinner.
Gjør vi ikke det og Russland får sin vilje, har vi ingen anelse om den videre utvikling i verden.
At diktaturene Russland/Kina skulle ha noen historisk rett til å hevne Vestens urett gjennom hundreårene, er helt absurd. Nå vil de ha makten i verden og knuse Vestens hegemoni.
I så fall tenker jeg at Vestens imperialistiske maktutøvelse og aggresjon overfor resten av verden de siste århundrer bare blir barnemat mot det terrorvelde Russland/Kina vil være villig til å utøve for å få viljen sin.
Historien til disse imperiene, der millioner er slaktet i innenlandske utrenskninger, står ikke tilbake for våre utvortes herjinger.
Ikke har de hatt noe oppgjør med eller gransking av disse uhyrlighetene. Bare lagt lokk på dem.
Stalins utrenskninger og kulturrevolusjonen i Kina er i grusomhet helt på linje med våre slakterier i verdenshistorien, men vi har i det minste snakket om dem og kommet til en slags kollektiv erkjennelse av hva som skjedde og hvorfor. Her er Tyskland og Japan gode eksempler til etterfølgelse etter lange og traumatiske kvaler og sannhetssøken.
Bare for å nevne de i tid mest nærliggende uhyrligheter makthaverne i disse imperiene har stått for.
Disse er noen av de viktigste begivenheter i verdenshistorien, og Klepsvik nevner dem ikke med ett ord. Vet han ikke om dem, eller er de for betydningsløse for hans glorifisering av diktaturene?
Et aktuelt unntak i dag er USA og de offisielle myndighetene i noen vesteuropeiske land. De støtter Israel og det som kan se ut til å være et forsøk på utryddelse av palestinerne, de har «glemt» historien og støtter det som trolig er et folkemord. Det må selvfølgelig raskt avsluttes.
Vesten og demokratier i verden må nå sette en klar grense for Russlands aggresjon i Ukraina.
Vi må tilbake til ordningene lignende den som ble etablert etter andre verdenskrig, der maktbalansen mellom de seirende parter, USA/Vest-Europa på den ene siden og Sovjet/Øst-Europa på den andre, hadde et gjensidig avklart maktforhold inntil Sovjet gikk i oppløsning.
Med Kinas økende makt i verden og samarbeid med Russland utgjør de den nye blokken i opposisjon til USA/Europa.
Den eneste løsningen på lang sikt for disse imperiene er overgang til demokrati og erkjennelse av egne feil. Da er det stor sjanse for verdensfred og virkelig nedrustning.
Denne muligheten er heller ikke nevnt i Klepsviks verdensanskuelse.
Fleire artiklar
Cecilie Grundt med Vigleik Storaas, David Andersson og Fredrik Villmow.
Foto: Sigbjørn Berven
Solide røter
Cecilie Grundt har sett saman eit lojalt lyttande band.
Eivind Trædal har sete i Oslo bystyre for MDG sidan 2015. I vår kom det fram at han stiller seg til disposisjon for stortingslista til MDG.
Foto: Cappelen Damm
Den tunge kampen mot bileufori
Eivind Trædal viser fram politikkens fallitt på transportfeltet i boka På ville veier.
Donald Trump talar til tilhengarane i Traverse i Michigan 25. oktober.
Foto: Jim Watson / AFP / NTB
Trump ord for ord
Kva seier Trump på folkemøta? For å få eit inntrykk av kva han vil formidla til møtelyden, trykkjer vi den første delen av talen han heldt i vippestaten Michigan førre helg.
Una og Diddi er to storforelska studentar som må halde forholdet skjult, fordi Diddi alt har ein kjærast.
Foto: Arthaus
Gjennombrotet
Elín Hall herjar i dette vakre, velskrivne dramaet av Rúnar Rúnarsson.
Stian Jenssen (t.v.) var alt på plass i Nato då Jens Stoltenberg tok til i jobben som generalsekretær i 2014. Dei neste ti åra skulle dei arbeide tett i lag. Her er dei fotograferte i Kongressen i Washington i januar i år.
Foto: Mandel Ngan / AFP / NTB
Nato-toppen som sa det han tenkte
Stian Jenssen fekk kritikk då han som stabssjef i Nato skisserte ei fredsløysing der Ukraina gjev opp territorium i byte mot Nato-medlemskap. – På eit tidspunkt må ein ta innover seg situasjonen på bakken, seier han.