JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Eit bombenedslag av ei framsyning

Ein ekstremt samkøyrd duo byr på djupt alvor pakka inn i humor.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Nosizwe Baqwa og Jae Nyamburah på scena med stykket som Camara Lundestad Joof har skrive.

Nosizwe Baqwa og Jae Nyamburah på scena med stykket som Camara Lundestad Joof har skrive.

Foto: Den Nationale Scene

Nosizwe Baqwa og Jae Nyamburah på scena med stykket som Camara Lundestad Joof har skrive.

Nosizwe Baqwa og Jae Nyamburah på scena med stykket som Camara Lundestad Joof har skrive.

Foto: Den Nationale Scene

3041
20230512
3041
20230512

Den Nationale Scene, Lille Scene

Camara Lundestad Joof:

De må føde oss eller pule oss for å elske oss

Omarbeiding og regi: Nina Wester
Scenografi og kostyme: Daniel Åkerstrøm-Steen

Råare og meir direkte har vi vel knapt fått det rett i trynet – korleis rasismen kan ytre seg i samfunnet vårt og korleis dei kvite privilegia framleis rår grunnen. Og bak dette står ein norsk-gambisk forfattar og dramatikar utan formell utdanning, Camilla Lundestad Joof, ein norsk-kenyansk skodespelar, regissør, poet, fotograf og samfunnsdebattant, Jae Nyamburah, og ein norsk-sørafrikansk skodespelar, musikar og artist, Nosizwe Baqwa.

Saman er dei dynamitt. Med ein stil og ein scenisk tryggleik du sjeldan ser, utrettar Nyamburah og Baqwa små under på scenen. Mot ein bakgrunn med romerske søyler og marmor speler dei to ut ein serie dialogar som kanskje eigentleg er ei svart kvinnes monologar, men som av dramaturgiske årsaker er delte på to. Samla blir det ein tidvis rasande tirade.

I utgangspunktet er det ikkje særleg dramatisk, men dei to kvinnene på scenen gir stoffet liv, rørsle, rytme og kraftfull vitalitet alt frå første stund. Før to minutt er gått, har dei publikum i si hole hand.

Det er kvardagsrasismen mykje av dette handlar om. Han som er så kvardagsleg, så innarbeidd og fastgrodd at vi knapt registrerer han i det daglege strevet. Joofs knivskarpe dialogar får han fram i lyset, ofte ikledd svart, intelligent humor. Og dei to aktørane veit å spele på dette, der dei med perfekt timing, levande (men ikkje overdriven) mimikk og kroppsspråk byggjer vidare på det humoristiske og gir oss viktige perspektiv midt i fleisen.

Det er herleg, det er perspektivrikt og det er glimrande teater. Og heilt utan moralisering.

Har du nokosinne tenkt på kva blikket ditt kan bety for ein med ein annan hudfarge? De må føde oss eller pule oss for å elske oss gir svar. Men dei 75 minutta gir oss ikkje berre døme på rasisme, sjølv om det er den raude tråden i framsyninga. Dei er også innom den kvite kvinna som noko uoppnåeleg og uklanderleg, kulturell appropriasjon, det å vere usynleg, krenking, å vere verdig.

Trioen bak dette showet kan gjere Bjørnsons ord til sine: «Fred er ei det beste, men at man noget vil.» Desse er heller ikkje ute etter fred, men rettferd. Dei driv kunstnarleg aktivisme på høgt nivå. Og dette er ikkje underhaldning for underhaldninga si eiga skuld.

Etterpå kjenner ein seg heller ikkje først og fremst underhalden, men djupt uroleg over kor mykje som skjer kring oss utan at vi eigentleg registrerer det. For her er det tale om å gjere oss alle medvitne om det som skjer dagleg, på dei fleste arenaer, kva for grenser som finst for det minoritetar – ikkje berre farga – kan gjere og seie i vårt opne, demokratiske samfunn.

Riksteatret kan syte for at denne oppsetjinga når ut til heile landet. Høyrer du, teatersjef Arne Nøst?

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Den Nationale Scene, Lille Scene

Camara Lundestad Joof:

De må føde oss eller pule oss for å elske oss

Omarbeiding og regi: Nina Wester
Scenografi og kostyme: Daniel Åkerstrøm-Steen

Råare og meir direkte har vi vel knapt fått det rett i trynet – korleis rasismen kan ytre seg i samfunnet vårt og korleis dei kvite privilegia framleis rår grunnen. Og bak dette står ein norsk-gambisk forfattar og dramatikar utan formell utdanning, Camilla Lundestad Joof, ein norsk-kenyansk skodespelar, regissør, poet, fotograf og samfunnsdebattant, Jae Nyamburah, og ein norsk-sørafrikansk skodespelar, musikar og artist, Nosizwe Baqwa.

Saman er dei dynamitt. Med ein stil og ein scenisk tryggleik du sjeldan ser, utrettar Nyamburah og Baqwa små under på scenen. Mot ein bakgrunn med romerske søyler og marmor speler dei to ut ein serie dialogar som kanskje eigentleg er ei svart kvinnes monologar, men som av dramaturgiske årsaker er delte på to. Samla blir det ein tidvis rasande tirade.

I utgangspunktet er det ikkje særleg dramatisk, men dei to kvinnene på scenen gir stoffet liv, rørsle, rytme og kraftfull vitalitet alt frå første stund. Før to minutt er gått, har dei publikum i si hole hand.

Det er kvardagsrasismen mykje av dette handlar om. Han som er så kvardagsleg, så innarbeidd og fastgrodd at vi knapt registrerer han i det daglege strevet. Joofs knivskarpe dialogar får han fram i lyset, ofte ikledd svart, intelligent humor. Og dei to aktørane veit å spele på dette, der dei med perfekt timing, levande (men ikkje overdriven) mimikk og kroppsspråk byggjer vidare på det humoristiske og gir oss viktige perspektiv midt i fleisen.

Det er herleg, det er perspektivrikt og det er glimrande teater. Og heilt utan moralisering.

Har du nokosinne tenkt på kva blikket ditt kan bety for ein med ein annan hudfarge? De må føde oss eller pule oss for å elske oss gir svar. Men dei 75 minutta gir oss ikkje berre døme på rasisme, sjølv om det er den raude tråden i framsyninga. Dei er også innom den kvite kvinna som noko uoppnåeleg og uklanderleg, kulturell appropriasjon, det å vere usynleg, krenking, å vere verdig.

Trioen bak dette showet kan gjere Bjørnsons ord til sine: «Fred er ei det beste, men at man noget vil.» Desse er heller ikkje ute etter fred, men rettferd. Dei driv kunstnarleg aktivisme på høgt nivå. Og dette er ikkje underhaldning for underhaldninga si eiga skuld.

Etterpå kjenner ein seg heller ikkje først og fremst underhalden, men djupt uroleg over kor mykje som skjer kring oss utan at vi eigentleg registrerer det. For her er det tale om å gjere oss alle medvitne om det som skjer dagleg, på dei fleste arenaer, kva for grenser som finst for det minoritetar – ikkje berre farga – kan gjere og seie i vårt opne, demokratiske samfunn.

Riksteatret kan syte for at denne oppsetjinga når ut til heile landet. Høyrer du, teatersjef Arne Nøst?

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis