Hugskot

Brustein

«Han slår dei ned med hammar, vanlegvis brukar han tre slag. Ein-to-tre. Slik held han på.»
 

Publisert Sist oppdatert

Eg har tidlegare offentleg vedgått at eg er ein notorisk glanar. Eg elskar å glane på folk. Sidan eg nyleg har flytta til eit husvære med balkong ut mot gata, har denne hobbyen fått heilt nye moglegheiter. Dei driv nemleg på med å reparere brusteinsdekket. I månadsvis har dei halde på. Det er små og store gravemaskiner, dampvegvalsar, lastebilar med grus og ein svare halloi. 

Det bråkar ein god del, men slik er jo livet. Ein kan ikkje reparere gata utan å lage lyd. Og skal du bu midt i Oslobyen og ikkje toler litt lyd, får du heller flytte på landet. Er det altfor mykje støy, sit eg likevel og glanar frå balkongen, men då med hovudtelefonar. Eg har skaffa meg eit par med framifrå demping, så då kan eg sitje der og glane på at arbeidarane gjer jobben sin, medan eg har jazz på øyret.

Arbeidet har no kome til siste fasen. No skal brusteinen leggjast, og det er utruleg fascinerande. Dette er spesialistar, kanskje frå utlandet – eg gløymer aldri dei italienske steinleggjarane i den sørfranske byen Vence, som la brustein i hovudgata i løpet av nokre få dagar. For eit tempo! 

Slik føregår det i gata mi no: Fyrst legg dei ut grusen, og gravemaskina glattar han ut med grabben. Så set steinleggjaren ned steinane, ein etter ein. Han slår dei ned med hammar, vanlegvis brukar han tre slag. Ein-to-tre. Slik held han på. Ein-to-tre. Dag ut og dag inn. Er det regn i lufta, set han opp eit lite telt over seg, så han ikkje vert søkkblaut. Ein-to-tre. Det er reine musikken. Så, når han har gjort klart eit passeleg stort område med brustein, slengjer han grus oppå steinane med ein spade. Og så køyrer han over dei med ein slags handstyrt dampvegvals som pressar grusen ned, slik at steinen held seg på plass. Snart er heile gata steinlagd, og så skal ho vel opnast med mange store ord, og vi får sjå ein kakse som skal klippe av ei snor. 

Sjølv passar eg alltid på å gi steinleggjaren og dei andre arbeidarane ein tommel opp når eg går forbi. Det er det minste eg kan gjere, og dei smiler tilbake.

Eg må seie eg er litt misunneleg på folk som kan gjere slike ting som å leggje brustein. Eg kjem sjølv frå arbeidarklassen, far min var jamvel grunnarbeidar, men eg driv ikkje med praktisk arbeid i det heile. Eg driv stort sett med tøys. La meg sjå det i augo: Eg lever av å drive med tøys. Det er det eg kan. Det er lagnaden min. Eg tenkjer gjerne at gravskrifta mi godt kan bli eit sitat av Johan Herman Wessel, som skreiv følgjande om seg sjølv: «Han syntes født til bagateller, og noget stort han blev ei heller». Skulle eg prøvd meg på ein arbeidsplass, til dømes med å leggje stein, hadde eg nok fått fyken etter ein dag. Eg klarar knapt å hamre inn ein spikar for å hengje opp eit bilete på veggen. Eg ser med vørdnad på folk som sit og jobbar høgt oppe i ei kran, førti meter over gata, men sjølv vågar eg knapt å gå opp på andre trinnet i ei gardintrapp. 

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement