JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

KommentarSamfunn

Protest på russisk

Å flykta ut av landet har vore måten russarar flest har protestert på. Det tok til alt under Ivan den grufulle. Sidan har det auka på.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Klavdy Lebedevs målarstykke frå 1889 med motiv frå raseringa av Novgorod.

Klavdy Lebedevs målarstykke frå 1889 med motiv frå raseringa av Novgorod.

Klavdy Lebedevs målarstykke frå 1889 med motiv frå raseringa av Novgorod.

Klavdy Lebedevs målarstykke frå 1889 med motiv frå raseringa av Novgorod.

5989
20221021
5989
20221021

I 1558, då Ivan den grufulle var 28 år gamal, gjekk han til åtak på Livland, det vil seia mesteparten av det som er Estland og Latvia i dag. I 25 år førte han krig mot Polen, Litauen og Sverige for å skaffa seg tilgang til Austersjøen.

Dette var ikkje den einaste krigen Ivan starta. Han førte krig mot herskarane på Krim, mot Astrakhan-riket og mot tatarane i Kazan, aust for Moskva. I tillegg førte han krig mot sitt eige folk, spesielt mot dei som budde i den vestvende handelsbyen Novgorod. Saman med sitt hemmelege politi – opritsjnikane – slo han seg den 6. januar 1570 ned på Holmgard, den gamle tilhaldsstaden til vikingane rett utanfor Novgorod.

I store grupper blei innbyggjarar henta ut frå handelsbyen. Oppe på Holmgard blei dei bundne saman og sende ned langs ei issklie mot Ilmensjøen. Der stod opritsjnikane klare med stokkar. Menneska blei dytta ned i ei råk i isen. Ein trur at ein tredel av innbyggjarane i Novgorod – 10.000 menneske – blei drepne på den måten.

Ingen opprør

Hadde ein herskar i Vesten gått fram på same vis, ville folket ha heist opprørsfana og freista å slå herskaren i hel. Det skjedde ikkje i Russland. Ingen historikar har nokon gong påvist at det blei lagt planar om å organisera eit opprør mot Ivan. Mange protesterte likevel. Måten dei protesterte på, var den som etter kvart blei typisk russisk: Dei forlét landet.

Då Ivan den grufulle døydde sjuk og utsliten 54 år gamal i 1584, var landområda kring Moskva på det nærmaste folketomme. Sidan, på byrjinga av 1600-talet, kom den store ufredstida der ulike hærar og militsar kjempa mot kvarandre, og Russland var nær ved å gå i oppløysing. Endå fleire forlét då dei sentrale områda i Moskva-staten.

Kor drog alle desse menneska hen? Det er eit paradoks, når ein ser på det som skjer i dag, at mange av dei drog ned til den såkalla ville steppa, det vil seia det området som for det meste er Ukraina i dag. Ukraina var, der det låg mellom Polen, Tyrkia og Moskva-staten, til ein viss grad herrelaust land. Dei som protesterte med beina og drog frå områda der tsaren herska, fann ut at livet var mykje lettare i Ukraina. Mange av dei danna ryggrada i det som etter kvart blei det frie, ukrainske kosakksamfunnet.

Eit logisk vedtak

Dei som styrte Russland, hadde ikkje vanskar med å skjøna at dette var eit problem. Om utviklinga heldt fram, stod landet i fare for å bli avfolka. Styresmaktene fatta difor eit logisk vedtak: Undersåttane til tsaren fekk ikkje lov til å forlata landet. Spesielt blei bøndene – det store fleirtalet av folkesetnaden – hardt råka. Dei fekk ikkje lov til å dra frå godset der dei var blitt fødde. Etter kvart gjekk dei over til å bli eigedomen til den adelsmannen som sat på godset. Mesteparten av det russiske folket blei forvandla til slavar.

Heller ikkje i sovjetperioden hadde innbyggjarane rett til å dra ut av landet. Igjen var det bøndene som det gjekk hardast utover: Då Stalin kollektiviserte landbruket, innførte han stavnsbandet på ny. Om ein skulle dra nokon stad i Sovjetunionen, måtte ein ha togbillett. Men togbillett fekk ein ikkje om ein ikkje hadde innanrikspass, og det fekk ikkje bøndene før under Khrusjtsjov på 1960-talet. Og skulle ein koma på tanken å forlata Sovjetunionen, måtte ein ha utanrikspass. Det fekk berre dei som var med på spesielle turar arrangerte av sovjetiske organisasjonar, om ein var diplomat eller agent i teneste hos KGB. Folk som regimet ikkje stolte på, fekk sjølvsagt aldri noko pass.

Noko unormalt

Har dette relevans til stoda i Russland i dag? Faktisk har det det. Å forlata landet utan løyve frå styresmaktene er noko unormalt i det russiske samfunnet. Utreiseforbodet heng saman med sjølve organiseringa av den russiske og sovjetiske staten. Den sentrale institusjonen i staten har alltid vore hæren. For å sikra at hæren hadde mannskap nok, og at våpenfabrikkane hadde arbeidskraft, kunne ein sjølvsagt ikkje la folk reisa der dei ville. Dersom ein tillèt det, ville heile militærstaten gå i oppløysing.

Med maktovertakinga til Boris Jeltsin i 1991 skjedde det noko nytt. Krigarstaten vart mellombels avskaffa, og då trong ein heller ikkje å hindra folk i å dra til utlandet. I store mengder tok russarar til med å fylla strendene langs Middelhavet.

Så kom krigen i februar i år, og deretter mobiliseringa av unge menn for få veker sidan. På akkurat same måten som gjennom mesteparten av den russiske historia er undertrykkingsapparatet for mektig til at nokon kan organisera store protestar. I staden har menn i stridsdyktig alder teke til å strøyma ut av Russland, akkurat som på Ivan den grufulles tid.

Eit utal reportasjar i ulike medium frå grannelanda Georgia og Kasakhstan syner korleis mange titusen unge menn er i ferd med å forlata Russland, ofte berre med det dei står og går i. Dei veit at om dei blir, står dei i fare for å bli sende til fronten i Ukraina. Der er vona om å overleva lita. Kanskje er allereie så mye som ein tredel av den hæren Putin sette inn mot Ukraina i vinter, no ute av spel.

Forræderi

I god tid før krigen braut ut, forstod Putins folk at dei måtte fjerna høvet til å protestere mot krigen og mot regimet. Etter kvart – om dei ynskjer å halda krigen i gang og dimed halda regimet oppe – må dei også fjerna høvet til å forlata landet. Kreml kan ikkje sitja og sjå på at mesteparten av dei som skal sendast ned i skyttargravene i Ukraina, stikk av.

For Putin vil det ikkje vera så vanskeleg. Han voks opp i ei tid der det å forlata Mor Russland var jamgodt med forræderi. Ut ifrå det me no har lært om han, er det lite sannsynleg at han handlar på ein annan måte enn det dei fleste andre russiske herskarane har gjort før i historia.

Halvor Tjønn er forfattar, journalist og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

I 1558, då Ivan den grufulle var 28 år gamal, gjekk han til åtak på Livland, det vil seia mesteparten av det som er Estland og Latvia i dag. I 25 år førte han krig mot Polen, Litauen og Sverige for å skaffa seg tilgang til Austersjøen.

Dette var ikkje den einaste krigen Ivan starta. Han førte krig mot herskarane på Krim, mot Astrakhan-riket og mot tatarane i Kazan, aust for Moskva. I tillegg førte han krig mot sitt eige folk, spesielt mot dei som budde i den vestvende handelsbyen Novgorod. Saman med sitt hemmelege politi – opritsjnikane – slo han seg den 6. januar 1570 ned på Holmgard, den gamle tilhaldsstaden til vikingane rett utanfor Novgorod.

I store grupper blei innbyggjarar henta ut frå handelsbyen. Oppe på Holmgard blei dei bundne saman og sende ned langs ei issklie mot Ilmensjøen. Der stod opritsjnikane klare med stokkar. Menneska blei dytta ned i ei råk i isen. Ein trur at ein tredel av innbyggjarane i Novgorod – 10.000 menneske – blei drepne på den måten.

Ingen opprør

Hadde ein herskar i Vesten gått fram på same vis, ville folket ha heist opprørsfana og freista å slå herskaren i hel. Det skjedde ikkje i Russland. Ingen historikar har nokon gong påvist at det blei lagt planar om å organisera eit opprør mot Ivan. Mange protesterte likevel. Måten dei protesterte på, var den som etter kvart blei typisk russisk: Dei forlét landet.

Då Ivan den grufulle døydde sjuk og utsliten 54 år gamal i 1584, var landområda kring Moskva på det nærmaste folketomme. Sidan, på byrjinga av 1600-talet, kom den store ufredstida der ulike hærar og militsar kjempa mot kvarandre, og Russland var nær ved å gå i oppløysing. Endå fleire forlét då dei sentrale områda i Moskva-staten.

Kor drog alle desse menneska hen? Det er eit paradoks, når ein ser på det som skjer i dag, at mange av dei drog ned til den såkalla ville steppa, det vil seia det området som for det meste er Ukraina i dag. Ukraina var, der det låg mellom Polen, Tyrkia og Moskva-staten, til ein viss grad herrelaust land. Dei som protesterte med beina og drog frå områda der tsaren herska, fann ut at livet var mykje lettare i Ukraina. Mange av dei danna ryggrada i det som etter kvart blei det frie, ukrainske kosakksamfunnet.

Eit logisk vedtak

Dei som styrte Russland, hadde ikkje vanskar med å skjøna at dette var eit problem. Om utviklinga heldt fram, stod landet i fare for å bli avfolka. Styresmaktene fatta difor eit logisk vedtak: Undersåttane til tsaren fekk ikkje lov til å forlata landet. Spesielt blei bøndene – det store fleirtalet av folkesetnaden – hardt råka. Dei fekk ikkje lov til å dra frå godset der dei var blitt fødde. Etter kvart gjekk dei over til å bli eigedomen til den adelsmannen som sat på godset. Mesteparten av det russiske folket blei forvandla til slavar.

Heller ikkje i sovjetperioden hadde innbyggjarane rett til å dra ut av landet. Igjen var det bøndene som det gjekk hardast utover: Då Stalin kollektiviserte landbruket, innførte han stavnsbandet på ny. Om ein skulle dra nokon stad i Sovjetunionen, måtte ein ha togbillett. Men togbillett fekk ein ikkje om ein ikkje hadde innanrikspass, og det fekk ikkje bøndene før under Khrusjtsjov på 1960-talet. Og skulle ein koma på tanken å forlata Sovjetunionen, måtte ein ha utanrikspass. Det fekk berre dei som var med på spesielle turar arrangerte av sovjetiske organisasjonar, om ein var diplomat eller agent i teneste hos KGB. Folk som regimet ikkje stolte på, fekk sjølvsagt aldri noko pass.

Noko unormalt

Har dette relevans til stoda i Russland i dag? Faktisk har det det. Å forlata landet utan løyve frå styresmaktene er noko unormalt i det russiske samfunnet. Utreiseforbodet heng saman med sjølve organiseringa av den russiske og sovjetiske staten. Den sentrale institusjonen i staten har alltid vore hæren. For å sikra at hæren hadde mannskap nok, og at våpenfabrikkane hadde arbeidskraft, kunne ein sjølvsagt ikkje la folk reisa der dei ville. Dersom ein tillèt det, ville heile militærstaten gå i oppløysing.

Med maktovertakinga til Boris Jeltsin i 1991 skjedde det noko nytt. Krigarstaten vart mellombels avskaffa, og då trong ein heller ikkje å hindra folk i å dra til utlandet. I store mengder tok russarar til med å fylla strendene langs Middelhavet.

Så kom krigen i februar i år, og deretter mobiliseringa av unge menn for få veker sidan. På akkurat same måten som gjennom mesteparten av den russiske historia er undertrykkingsapparatet for mektig til at nokon kan organisera store protestar. I staden har menn i stridsdyktig alder teke til å strøyma ut av Russland, akkurat som på Ivan den grufulles tid.

Eit utal reportasjar i ulike medium frå grannelanda Georgia og Kasakhstan syner korleis mange titusen unge menn er i ferd med å forlata Russland, ofte berre med det dei står og går i. Dei veit at om dei blir, står dei i fare for å bli sende til fronten i Ukraina. Der er vona om å overleva lita. Kanskje er allereie så mye som ein tredel av den hæren Putin sette inn mot Ukraina i vinter, no ute av spel.

Forræderi

I god tid før krigen braut ut, forstod Putins folk at dei måtte fjerna høvet til å protestere mot krigen og mot regimet. Etter kvart – om dei ynskjer å halda krigen i gang og dimed halda regimet oppe – må dei også fjerna høvet til å forlata landet. Kreml kan ikkje sitja og sjå på at mesteparten av dei som skal sendast ned i skyttargravene i Ukraina, stikk av.

For Putin vil det ikkje vera så vanskeleg. Han voks opp i ei tid der det å forlata Mor Russland var jamgodt med forræderi. Ut ifrå det me no har lært om han, er det lite sannsynleg at han handlar på ein annan måte enn det dei fleste andre russiske herskarane har gjort før i historia.

Halvor Tjønn er forfattar, journalist og fast skribent i Dag og Tid.

Dei som protesterte med beina og drog frå områda der tsaren herska, fann ut at livet var mykje lettare i Ukraina.

Fleire artiklar

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis