Relasjonar

Ida Sund Morken

Ensomhet er et betydelig problem i Norge, særlig blant unge voksne som bor alene. Ensomhet er en del av det å være menneske. Samtidig – hvis den blir for sterk og vedvarende, kan den gi en følelse av utenforskap og økt risiko for både psykiske og fysiske vansker. Jeg mener psykologer bør fremheve at offentlige rom kan tilrettelegge for en økt fellesskapsfølelse i storsamfunnet og slik også motvirke ensomhet.

Motgiften som gjerne skisseres, er derimot knyttet til den private sfæren. Til relasjoner med partner, venner, eller opprinnelsesfamilien – gitt at disse er gode. Det å bli sett, lyttet til og respektert for den man er, kan gi en følelse av å være viktig for, og en del av, omverdenen. Men de relasjonelle rådene er ofte kjennetegnet av normative føringer for et godt liv. Som når psykologer kommuniserer at barneønsket vil dukke opp på et eller annet tidspunkt, rent evolusjonspsykologisk sett. Mange som får barn, opplever nettopp dette som kilde til instant meaning. Men en del velger faktisk denne kilden til mening bort.

Heller ikke alle har relasjonene de ønsker seg. Enkeltpersoner kan gjøre en del for å skape disse. Samtidig preges samfunnet av en illusjon om at vi kan kontrollere livene våre mer enn vi faktisk kan. Tilfeldigheters rolle underkommuniseres grovt.

Kulturtilbud har betydning

Et spørsmål er om vi har nok arenaer der nære relasjoner kan oppstå, og der enkeltpersoner kan kjenne tilhørighet inntil de eventuelt dukker opp. For de som – frivillig eller ufrivillig – ikke er i et forhold, de som ikke kan ha kontakt med egne foreldre, de som er nye i byen eller nye i landet. Det er noe fokus på viktigheten av deltagelse arbeidslivet og frivilligheten. Betydningen av kunst- og kulturtilbud, som ofte foregår i offentlige rom, er lite vektlagt. Kulturopplevelser kan gi tanker og ideer om noe større enn en selv. Opplevelsene er gjerne også delte, og kan slik gi fellesskapsfølelse og mindre ensomhet. Mer gjennomflyt i offentlige rom ville også ha økt sjansen for at nye relasjoner, på kort eller lang sikt, kan oppstå.

For å ta turen til Buenos Aires der jeg har bodd i flere perioder. I 2023 fylte Argentinas demokratiske system 40 år. Disse tiårene har vært preget av bølger av økonomiske problemer. I 2023 var landets inflasjon 211 prosent, og de har en enorm gjeld i det internasjonale pengefondet som gjør det vanskelig å få kontroll på økonomi og naturressurser. Omtrent 60 prosent lever under fattigdomsgrensa. En del argentinere får hverdagen til å gå rundt, men uten å kunne spare til en såkalt buffer-konto.

Før jul vant høyrepopulisten Javier Milei presidentvalget med hele 55 prosent av stemmene. Han har underlige utspill som at 90 prosent av fattige er fattige fordi de ikke liker å jobbe. Lovnader om radikale grep for en bedre fremtid har truffet godt hos velgere på tvers av aldre, opprinnelige politiske preferanser og samfunnslag. De er lei.

«Museer har stort sett alltid inngangsbillett, og de fleste teatre er relativt dyre.»

Radikalt ulik prioritering

I denne sammenheng slår det meg hvor radikalt ulikt kunst- og kulturtilbudet omtales og prioriteres i Argentina og Norge, sett i lys av Norges strengt tatt solide økonomiske situasjon. Buenos Aires har et bredt utvalg av ordentlig gode cinemateker, en billett koster fem kroner – tilsvarende en helt grei kaffekopp. Det florerer av festivaler og rimelige teatre. Jeg snubler stadig over nye kultursentre med billige konserter, gratis trekkspillkurs, barneteater og lese- og skrivesirkler. Museo de Bellas Artes, som omtrent tilsvarer Nasjonalmuseet i Norge, er gratis. Det er «vårt museum». Og mange argentinere kan bruke kulturtilbudene, gitt de relativt lave prisene. Det er mulig tilbudene er så integrerte at politikerne vegrer seg for å nedprioritere dem.

I Norge er ikke kulturtilbud en selvfølge på samme måte. Museer har stort sett alltid inngangsbillett, og de fleste teatre er relativt dyre. Mange tar seg ikke råd, spesielt nå med økte renter og matvarepriser. Siden korona har det vært vanskeligere å selge konsertbilletter, og kinotallene har gått ned. Norske myndigheter kunne ha gitt mer støtte. Sjansen er stor for at flere ville ha gått på kino om det hadde kosta 30 kroner.

Ida Sund Morken er psykolog.