JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

BokMeldingar

Ei vond stund for kunstnarleg ytringsfridom

Boka om Ways of Seeing er ei blanding av viktig dokumentasjon, utdjupande tekstar og til dels ukritisk hylling.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar stod bak framsyninga som hadde premiere på Black Box teater 21. november 2018. No har dei skrive bok om det som hende etterpå.

Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar stod bak framsyninga som hadde premiere på Black Box teater 21. november 2018. No har dei skrive bok om det som hende etterpå.

Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB

Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar stod bak framsyninga som hadde premiere på Black Box teater 21. november 2018. No har dei skrive bok om det som hende etterpå.

Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar stod bak framsyninga som hadde premiere på Black Box teater 21. november 2018. No har dei skrive bok om det som hende etterpå.

Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB

4350
20220909
4350
20220909

Sakprosa

Pia Maria Roll, Sara Baban, Hanan Benammar (red.):

Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing

Forlaget Oktober

Ways of Seeing er framsyninga på Black Box teater i Oslo som svært få har sett, men mange har meint mykje om – ofte sterkare jo mindre dei visste. Aldri i norsk kulturliv har så mykje gale vore sagt av så mange på så sviktande grunnlag. Ways of Seeing er framsyninga som fekk eit «offer» til å ty til terror, som indirekte felte ein statsråd, som truga rettstryggleiken, som fekk ein uvitande statsminister til å seie farlege ting (utan vilje til sjølvkorrigering), som fekk «Kultur-Noreg» til å teie inntil dei kjende «fasiten», og som sette delar av det politiske etablissementet i eit mildt sagt tvilsamt lys.

Ways of Seeing er også ei historie om då rettsstaten heldt på å svikte, der ein kunnskapslaus statsadvokat pressa Oslo-politiet til å gå vidare med saka mot teaterfolka dei to gonger hadde lagt til side – og der eit panisk politi ville ha ransaka heimen til teatersjefen og regissøren om ikkje tingretten hadde stoppa dei. Og der Frp – igjen – fekk synt fram sitt sanne kultursyn og intrigerande nettverk på høgt politisk nivå.

Inga stjernestund for demokratiet, ytringsfridommen og den politiske debatten på høgresida.

Og alt dette for ein sjanger som til vanleg knapt når utanfor institusjonens eigne vegger.

Svekt heilskap

Ei bok om fenomenet Ways of Seeing og alt som skjedde etter premieren, er difor absolutt på sin plass. At bortimot helvta av den 440 sider tjukke publikasjonen er ein – rett nok totalt hovudstadsdominert – dokumentasjon av den uforsonlege mediedebatten, gjer boka til eit viktig historisk dokument. Likeins at heile teksten til teaterstykket er med (sjølv om det blei improvisert ein del frå kveld til kveld).

Dei siste 250 sidene, med ei rad artiklar, utvidar ikkje perspektivet så mykje at det forsvarar all den plassen – sjølv om også imperialisme og kurdarane si sak blir fletta inn.

Utvalet av berre «venlegsinna» bidragsytarar til denne bolken svekkjer òg heilskapen. Det måtte vel vere råd å vende det kritiske blikket mot framsyninga og måten ho blei marknadsført på. Som den håplaust unyanserte utsegna i presseteksten om at framsyninga skulle kartleggje «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». I staden får professor Asbjørn Grønstad fortelje oss at «det forekommer ikke ett overflødig ord i hele forestillingen», noko som gir meg ei kjensle av at vi ikkje har sett det same stykket.

Dei tre redaktørane, som også er dei sentrale personane bak framsyninga, seier i forordet at dei vil ha «kompleksiteten tilbake på menyen». Då måtte dei ha anstrengt seg meir for å hente inn røyster som også er kritiske til framsyninga. Dei seier ikkje noko om at dei har leitt etter motrøyster.

Ein veg å gå

Kvar for seg er einskildbidraga greie nok. Mange går på opplysande vis djupare inn i teksten, framsyninga og den historiske og kulturelle konteksten for Ways of Seeing. Likeins knyter nokre av artiklane framsyninga til det opphavlege Ways of Seeing, TV-serien og boka John Berger laga på syttitalet og som utfordra den etablerte kunsthistoria. Men somme bidrag verkar noko innforståtte. Dei syner meir til kva folka bak framsyninga har tenkt, enn å representere eit sjølvstendig syn på fenomenet.

Tilbake står ein statsminister, Erna Solberg (H), som grunnlaust sette fram kritiske skuldingar ho knapt kan ha skjøna rekkevidda av. Men stykket skulle ho ikkje sjå, og ei unnskyldning har ho ikkje hatt ryggrad til å gi. Slik bidreg ho til å styrkje sjølvsensuren i norsk kultur- og kunstliv. Det må kjennast godt.

Tilfeldigvis kom Jeg skulle si storm ut samstundes som Ytringsfridomskommisjonen la fram rapporten sin. Han konkluderte med at vilkåra for frie ytringar aldri har vore betre i Noreg enn no. Ways of Seeing-saka tyder på at vi likevel har ein veg å gå. Skal ytringsfridommen vere reell, er det ikkje nok å få høve til å ytre seg; ein må òg vere trygg på at det kan skje utan risiko for reaksjonar korkje folk eller samfunn ønskjer.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Sakprosa

Pia Maria Roll, Sara Baban, Hanan Benammar (red.):

Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing

Forlaget Oktober

Ways of Seeing er framsyninga på Black Box teater i Oslo som svært få har sett, men mange har meint mykje om – ofte sterkare jo mindre dei visste. Aldri i norsk kulturliv har så mykje gale vore sagt av så mange på så sviktande grunnlag. Ways of Seeing er framsyninga som fekk eit «offer» til å ty til terror, som indirekte felte ein statsråd, som truga rettstryggleiken, som fekk ein uvitande statsminister til å seie farlege ting (utan vilje til sjølvkorrigering), som fekk «Kultur-Noreg» til å teie inntil dei kjende «fasiten», og som sette delar av det politiske etablissementet i eit mildt sagt tvilsamt lys.

Ways of Seeing er også ei historie om då rettsstaten heldt på å svikte, der ein kunnskapslaus statsadvokat pressa Oslo-politiet til å gå vidare med saka mot teaterfolka dei to gonger hadde lagt til side – og der eit panisk politi ville ha ransaka heimen til teatersjefen og regissøren om ikkje tingretten hadde stoppa dei. Og der Frp – igjen – fekk synt fram sitt sanne kultursyn og intrigerande nettverk på høgt politisk nivå.

Inga stjernestund for demokratiet, ytringsfridommen og den politiske debatten på høgresida.

Og alt dette for ein sjanger som til vanleg knapt når utanfor institusjonens eigne vegger.

Svekt heilskap

Ei bok om fenomenet Ways of Seeing og alt som skjedde etter premieren, er difor absolutt på sin plass. At bortimot helvta av den 440 sider tjukke publikasjonen er ein – rett nok totalt hovudstadsdominert – dokumentasjon av den uforsonlege mediedebatten, gjer boka til eit viktig historisk dokument. Likeins at heile teksten til teaterstykket er med (sjølv om det blei improvisert ein del frå kveld til kveld).

Dei siste 250 sidene, med ei rad artiklar, utvidar ikkje perspektivet så mykje at det forsvarar all den plassen – sjølv om også imperialisme og kurdarane si sak blir fletta inn.

Utvalet av berre «venlegsinna» bidragsytarar til denne bolken svekkjer òg heilskapen. Det måtte vel vere råd å vende det kritiske blikket mot framsyninga og måten ho blei marknadsført på. Som den håplaust unyanserte utsegna i presseteksten om at framsyninga skulle kartleggje «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». I staden får professor Asbjørn Grønstad fortelje oss at «det forekommer ikke ett overflødig ord i hele forestillingen», noko som gir meg ei kjensle av at vi ikkje har sett det same stykket.

Dei tre redaktørane, som også er dei sentrale personane bak framsyninga, seier i forordet at dei vil ha «kompleksiteten tilbake på menyen». Då måtte dei ha anstrengt seg meir for å hente inn røyster som også er kritiske til framsyninga. Dei seier ikkje noko om at dei har leitt etter motrøyster.

Ein veg å gå

Kvar for seg er einskildbidraga greie nok. Mange går på opplysande vis djupare inn i teksten, framsyninga og den historiske og kulturelle konteksten for Ways of Seeing. Likeins knyter nokre av artiklane framsyninga til det opphavlege Ways of Seeing, TV-serien og boka John Berger laga på syttitalet og som utfordra den etablerte kunsthistoria. Men somme bidrag verkar noko innforståtte. Dei syner meir til kva folka bak framsyninga har tenkt, enn å representere eit sjølvstendig syn på fenomenet.

Tilbake står ein statsminister, Erna Solberg (H), som grunnlaust sette fram kritiske skuldingar ho knapt kan ha skjøna rekkevidda av. Men stykket skulle ho ikkje sjå, og ei unnskyldning har ho ikkje hatt ryggrad til å gi. Slik bidreg ho til å styrkje sjølvsensuren i norsk kultur- og kunstliv. Det må kjennast godt.

Tilfeldigvis kom Jeg skulle si storm ut samstundes som Ytringsfridomskommisjonen la fram rapporten sin. Han konkluderte med at vilkåra for frie ytringar aldri har vore betre i Noreg enn no. Ways of Seeing-saka tyder på at vi likevel har ein veg å gå. Skal ytringsfridommen vere reell, er det ikkje nok å få høve til å ytre seg; ein må òg vere trygg på at det kan skje utan risiko for reaksjonar korkje folk eller samfunn ønskjer.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast skribent i Dag og Tid.

Dei seier ikkje noko om at dei har leitt etter motrøyster.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.

Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.

Kjelde: Vitaly V. Kuzmin / Wikimedia Commons

TeknologiFeature
Per Thorvaldsen

Elektromagnetisk krigføring

Militære styrkar brukar radio, radarar og infraraude detektorar for å koordinera operasjonar og finna fienden.

Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.

Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.

Foto: Jan-Petter Dahl, TV 2 / TV 2 / NTB

Ordskifte
Olaug Bollestad

Blottet for etiske refleksjoner

Fjerner Arbeiderpartiet nemndene, fjerner de rettsvernet for det ufødte livet frem til svangerskapet er nesten halvgått.

Teikning: May Linn Clement

KunngjeringarKultur
Frank Tønnesen

Votten

Like ved der huset til Olav og Margit så vidt kan skimtast bak ein haug, heng ein blaut vott i toppen av ei brøytestikke. Ein liten gut står på tå og prøver å rekke opp.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis