Kronikk
Aldersgrenser uten forankring
Det er barns sårbarhet, ikke tilfeldige aldersgrenser som må veie tyngst i skjermdebatten.
Det er liten tvil om retningen i debatten om barn og unges skjermbruk. Støtten til regulering er bred. Foreldre etterspør tydeligere rammer, skolene forsøker å tilpasse seg nye skjermråd, influensere bruker stemmen sin, og politiske utspill peker i samme retning.
Likevel preges debatten av et sentralt fravær. Aldersgrensene som nå dominerer samtalen, fremstår i liten grad som et resultat av faglige vurderinger, og i større grad som kompromisser mellom plattformselskaper, politisk gjennomførbarhet og foreldre som aksepterer enhver grense fremfor ingen. Det som i begrenset grad tas tak i, er det som burde vært utgangspunktet: sammenhengen mellom mobilbruk, algoritmestyrte sosiale plattformer og den dokumenterte sårbarheten hos barn og unge.
Når aldersgrensene fremstår som vilkårlige, er det nettopp fordi de i liten grad tar utgangspunkt i det forskningen faktisk peker på. Aldersgrensene på 13 og 15 år har fått en uforholdsmessig stor rolle i debatten. 13 år, allerede forankret i plattformregler og personvernlovgivning, og nå også i skjermrådene. 15 år, løftet frem som et mulig politisk utgangspunkt for regulering. 13-årsgrensen fungerer i praksis som en teknisk referanse hentet fra etablert praksis blant selskap bak sosiale plattformer, mens 15 år løftes frem som et politisk forslag for strengere regulering. Tallene brukes som om de markerer et tydelig skille mellom sårbarhet og motstandsdyktighet, uten at det redegjøres for hva som faktisk endrer seg akkurat der.
I Skjermbrukutvalgets rapport dokumenteres betydelig risiko i ungdomsårene. Det pekes på økt sårbarhet knyttet til sosial sammenligning, kroppsbilde, psykisk helse og manglende selvregulering. Samtidig behandles aldersspørsmålet med stor forsiktighet. 13 og 15 år fungerer som praktiske holdepunkter, uten en tydelig faglig begrunnelse.
Utvalgets gjennomgang av kunnskapen er grundig. Problemet oppstår når funnene i liten grad får konsekvenser i anbefalingene. Når sosial teknologi beskrives som et høyrisikomiljø, men virkemidlene hovedsakelig begrenses til råd og individuelle vurderinger, oppstår en tydelig inkonsistens. Risikoen tas på alvor av utvalget, men tones ned fra politisk hold.
I denne sammenhengen fremstår ikke aldersgrensene som et vern forankret i utviklingspsykologi eller nevrobiologi, men som administrative kompromisser. De henter sin legitimitet fra eksisterende praksis og politisk realisme, snarere enn fra barns faktiske forutsetninger for å håndtere algoritmestyrt sosial teknologi.
Dette peker mot et grunnleggende problem i debatten. Alder brukes som reguleringsverktøy der problemet i realiteten er strukturelt. Det er ikke barnets alder som avgjør risikoen, men teknologien barnet eksponeres for. Systemer designet for å fange oppmerksomhet, forsterke sosial sammenligning og belønne kontinuerlig engasjement, forutsetter ferdig utviklet selvregulering. Det har verken barn eller ungdom.
Når reguleringen likevel tar utgangspunkt i alder alene, flyttes ansvaret nedover. Foreldre forventes å kompensere, barn å regulere seg selv, skoler å fungere som buffer. Samtidig forblir de teknologiske og kommersielle strukturene i stor grad urørt. Risikoen flyttes, men makten blir stående.
Når høy risiko er dokumentert, men grensene settes ut fra hva som er politisk mulig fremfor faglig nødvendig, ender vi med en politikk der råd fremstår som handling. Dersom alder skal brukes som virkemiddel, må det bygge på kunnskap om barns utvikling, ikke på kompromisser som først og fremst beskytter systemene.
