Ein naudsynt provokasjon
Bin Laden: The One Man Show er sterkt og tankevekkjande formidla på enkelt, men effektivt vis.
Haugesund Teater og Artisan Teater
Tyrell Jones og Sam Redway:
Bin Laden: The One Man Show
Omsett av Kjetil Falkum
Regi: Tyrell Jones
Ikkje noko rettferdiggjer det som blei gjort i USA 11. september 2001. Men vi har godt av å høyre noko av historia bak. For ho blir samstundes ei høgst naudsynleg påminning om kva det såkalla amerikanske demokratiet har utretta av vald, øydelegging og manipulasjon kring om på kloden, i namnet til verdspolitiet. Og med lisens til å drepe. Dess lenger heimanfrå dess betre. Og ofte: dess styggare.
Gradvis radikalisert
For mannen vi kjenner som Osama bin Laden, var lenge ein idealist og tilhengjar av ikkjevald. Han er det vi møter i denne einmannsframsyninga, der Thomas Bye gir kropp og røyst til han som lenge var verdas farlegaste og mest ettersøkte terrorist, planleggjaren bak den mest spektakulære valdsgjerninga vi til no har sett.
Her får vi eit anna bilete av mannen, utviklinga frå idealistisk ikkjevaldstilhengjar til nådelaus drapsmann. Det spesielle er at perspektivet heile tida ligg hos han.
Har vi noko å lære av historia hans?
Absolutt. Ikkje at lærdommen vi får, er heilt ny. Mykje av dette har vi visst i mange år, også før 2001. Men det har vel aldri lege lengst framme i pannebrasken. I tilfellet bin Laden byrja det med at den rike, unge muslimen frå Saudi-Arabia, godt gift og med ein liten son, ved hjelp av Koranen såg føre seg ein tredje veg mellom kapitalisme og kommunisme. Så blir han gradvis radikalisert av ein palestinsk ideolog. Då Sovjet invaderer Afghanistan, blir han aktiv, i trygg visse om at USA er the good guy.
Så kjem nye konfliktar, i fleire statar i Midtausten. Då er ikkje USA ein venn lenger, og motiva deira er tvilsame.
Målet er ikkje verdsfred, men dominans og kontroll med naturressursane.
Avslappa
Spelet til Thomas Bye er ikkje prega av dramatikk, snarare er spelestilen avslappa og innbyr til refleksjon og tips om korleis vi kan gjere verda til ein betre stad å vere. Han involverer også publikum i spelet, gjer oss til part i det som skjer. Får oss til å følgje bin Laden med forståing og sympati der han og saka hans går frå nederlag til nederlag, og han må innsjå at dei metodane han trudde på, kvar gong har komme til kort.
Kor lenge blir vi med? Eg kan berre svare for meg sjølv. Det gjekk nesten skremmande lang tid før eg skikkeleg tok til å kjenne ubehaget.
Kva er eigentleg det mest provoserande ved denne historia? Konklusjonen, som vi alle kjenner, eller korleis vestleg intervensjon og grådigskap, dobbeltspel og svik – skapte det monsteret vi alle elska å hate? Kunne vi sjølve blitt ein slik satan, gitt dei rette omstenda og det rette miljøet? Er det berre å peike på islam, så er svaret gitt?
Om Osama bin Laden blei den inkarnerte vondskapen, var han ikkje slik i utgangspunktet. Noko(n) gjorde han sånn. Det kan det vere verdt å ofre nokre tankar.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Haugesund Teater og Artisan Teater
Tyrell Jones og Sam Redway:
Bin Laden: The One Man Show
Omsett av Kjetil Falkum
Regi: Tyrell Jones
Ikkje noko rettferdiggjer det som blei gjort i USA 11. september 2001. Men vi har godt av å høyre noko av historia bak. For ho blir samstundes ei høgst naudsynleg påminning om kva det såkalla amerikanske demokratiet har utretta av vald, øydelegging og manipulasjon kring om på kloden, i namnet til verdspolitiet. Og med lisens til å drepe. Dess lenger heimanfrå dess betre. Og ofte: dess styggare.
Gradvis radikalisert
For mannen vi kjenner som Osama bin Laden, var lenge ein idealist og tilhengjar av ikkjevald. Han er det vi møter i denne einmannsframsyninga, der Thomas Bye gir kropp og røyst til han som lenge var verdas farlegaste og mest ettersøkte terrorist, planleggjaren bak den mest spektakulære valdsgjerninga vi til no har sett.
Her får vi eit anna bilete av mannen, utviklinga frå idealistisk ikkjevaldstilhengjar til nådelaus drapsmann. Det spesielle er at perspektivet heile tida ligg hos han.
Har vi noko å lære av historia hans?
Absolutt. Ikkje at lærdommen vi får, er heilt ny. Mykje av dette har vi visst i mange år, også før 2001. Men det har vel aldri lege lengst framme i pannebrasken. I tilfellet bin Laden byrja det med at den rike, unge muslimen frå Saudi-Arabia, godt gift og med ein liten son, ved hjelp av Koranen såg føre seg ein tredje veg mellom kapitalisme og kommunisme. Så blir han gradvis radikalisert av ein palestinsk ideolog. Då Sovjet invaderer Afghanistan, blir han aktiv, i trygg visse om at USA er the good guy.
Så kjem nye konfliktar, i fleire statar i Midtausten. Då er ikkje USA ein venn lenger, og motiva deira er tvilsame.
Målet er ikkje verdsfred, men dominans og kontroll med naturressursane.
Avslappa
Spelet til Thomas Bye er ikkje prega av dramatikk, snarare er spelestilen avslappa og innbyr til refleksjon og tips om korleis vi kan gjere verda til ein betre stad å vere. Han involverer også publikum i spelet, gjer oss til part i det som skjer. Får oss til å følgje bin Laden med forståing og sympati der han og saka hans går frå nederlag til nederlag, og han må innsjå at dei metodane han trudde på, kvar gong har komme til kort.
Kor lenge blir vi med? Eg kan berre svare for meg sjølv. Det gjekk nesten skremmande lang tid før eg skikkeleg tok til å kjenne ubehaget.
Kva er eigentleg det mest provoserande ved denne historia? Konklusjonen, som vi alle kjenner, eller korleis vestleg intervensjon og grådigskap, dobbeltspel og svik – skapte det monsteret vi alle elska å hate? Kunne vi sjølve blitt ein slik satan, gitt dei rette omstenda og det rette miljøet? Er det berre å peike på islam, så er svaret gitt?
Om Osama bin Laden blei den inkarnerte vondskapen, var han ikkje slik i utgangspunktet. Noko(n) gjorde han sånn. Det kan det vere verdt å ofre nokre tankar.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Selv med økende immunitet i befolkningen, viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn, skriver Gunhild Alvik Nyborg.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Svar til Preben Aavitsland
Å gjennomgående underkjenne seriøse, konsistente forskningsresultater er vitenskapsfornektelse.
Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.
Foto: Albert Madsen
Kapital, kjærleik og Scandinavian Star
Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
«Kald kveld» (1975), 51 x 64 cm. I dei seinare måleria lausriv Schultz seg frå dei strenge komposisjonsprinsippa og fører ein ny vitalitet inn i kunsten sin.
Verdien av det vakre
Telemark Kunstmuseum har løfta fram ein mellomkrigskunstnar som har vore gløymd altfor lenge. Fargekunstnaren Alexander Schultz (1901–1981) toler godt dagens lys.
Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.
Foto: Amir Cohen / Reuters / NTB
Iransk kanondiplomati
Det iranske åtaket mot Israel bognar av strategiske bodskapar. Og mottakarane er mange.