Gå i gløymeboka
«Ein minnest mykje og gløymer meir», vert det sagt. Ja, noko hakar seg fast, men det meste kjem i gløyma. Til dømes er det uråd for meg å hugsa alle orda eg har skrive om i spalta. Som mange har røynt før meg: «Svart på kvitt er godt for gløymska.» Eg har eit register som går attende til spaltestarten i 2009. Om me skal tru den lista, har eg ikkje skrive om gløyma. Ei rein forgløyming!
Gløyma er ikkje eit ord som treng å bergast frå gløymsla. Eg spår at dette verbet svingar seg om hundre år òg, jamvel om det heiter seg at om hundre år er allting gløymt. Ordet finst berre i nordiske mål (isl. gleyma, fær. gloyma, sv. glömma, da. glemme). Folk som skriv bokmål, kan velja mellom glemme og glømme. Er det nokon sjanse for at glømme vert den vanlegaste av dei to skriftformene? Nei, det kan me berre gløyma!
Gløyma kjem av eit substantiv som ikkje ser ut til å vera i bruk lenger, men som me finn i norrønt: glaumr (‘gny, ståkande moro, styr; gaman, glede’). Norrønt gleyma tydde både ‘halda leven, vera lystig’ og ‘ikkje hugsa, vanakta, ikkje ansa’. Den fyrstnemnde tydinga er den eldste. Det er vel berre rett og rimeleg at eit ord for å ståka og ha det moro har fått tydinga ‘missa or minnet’? Stundom har me det so artig at me gløymer tid og stad og plikter og oss sjølve.
Mangt viktig kan gå i gløymeboka, men som regel hugsar me (på) dei gjeremåla og folka som er viktige for oss. Det er leitt å verta so gløymsk at det viktige kverv. Ikkje minst er det leitt å kjenna seg gløymd eller beint fram verta utegløymd frå ei opprekning (jf. «ingen nemnd, ingen gløymd»). I samfunn der ekteskapet og par-norma står sterkt, får det ugifte og einslege livet eit stussleg drag over seg. Eg gissar at mange «attergløymer» og «attergløymingar» har vore strålande nøgde med livet sitt, trass merkelappen.
I alle høve har det leie lett for å bita seg fast: «Det gode vert ofte gløymt og det vonde gøymt.» Men det hender at me gløymer (‘ser bort frå’) gamal urett, og stundom oppmodar me folk om å gløyma noko: «Berre gløym det!» Det finst eigne adjektiv for det me aldri gløymer, til dømes ugløymande og ugløymeleg, og ikkje å forgløyma uforgløymeleg. Me er rett nok ikkje nøydde til å nytta forgløym-ord. Til dømes kan me velja minneblom framfor forgløymmegei.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Ein minnest mykje og gløymer meir», vert det sagt. Ja, noko hakar seg fast, men det meste kjem i gløyma. Til dømes er det uråd for meg å hugsa alle orda eg har skrive om i spalta. Som mange har røynt før meg: «Svart på kvitt er godt for gløymska.» Eg har eit register som går attende til spaltestarten i 2009. Om me skal tru den lista, har eg ikkje skrive om gløyma. Ei rein forgløyming!
Gløyma er ikkje eit ord som treng å bergast frå gløymsla. Eg spår at dette verbet svingar seg om hundre år òg, jamvel om det heiter seg at om hundre år er allting gløymt. Ordet finst berre i nordiske mål (isl. gleyma, fær. gloyma, sv. glömma, da. glemme). Folk som skriv bokmål, kan velja mellom glemme og glømme. Er det nokon sjanse for at glømme vert den vanlegaste av dei to skriftformene? Nei, det kan me berre gløyma!
Gløyma kjem av eit substantiv som ikkje ser ut til å vera i bruk lenger, men som me finn i norrønt: glaumr (‘gny, ståkande moro, styr; gaman, glede’). Norrønt gleyma tydde både ‘halda leven, vera lystig’ og ‘ikkje hugsa, vanakta, ikkje ansa’. Den fyrstnemnde tydinga er den eldste. Det er vel berre rett og rimeleg at eit ord for å ståka og ha det moro har fått tydinga ‘missa or minnet’? Stundom har me det so artig at me gløymer tid og stad og plikter og oss sjølve.
Mangt viktig kan gå i gløymeboka, men som regel hugsar me (på) dei gjeremåla og folka som er viktige for oss. Det er leitt å verta so gløymsk at det viktige kverv. Ikkje minst er det leitt å kjenna seg gløymd eller beint fram verta utegløymd frå ei opprekning (jf. «ingen nemnd, ingen gløymd»). I samfunn der ekteskapet og par-norma står sterkt, får det ugifte og einslege livet eit stussleg drag over seg. Eg gissar at mange «attergløymer» og «attergløymingar» har vore strålande nøgde med livet sitt, trass merkelappen.
I alle høve har det leie lett for å bita seg fast: «Det gode vert ofte gløymt og det vonde gøymt.» Men det hender at me gløymer (‘ser bort frå’) gamal urett, og stundom oppmodar me folk om å gløyma noko: «Berre gløym det!» Det finst eigne adjektiv for det me aldri gløymer, til dømes ugløymande og ugløymeleg, og ikkje å forgløyma uforgløymeleg. Me er rett nok ikkje nøydde til å nytta forgløym-ord. Til dømes kan me velja minneblom framfor forgløymmegei.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Dei siste par åra har den norske bonden fått kjenne konsekvensane av å produsere i eit system der utgiftene er styrte av marknaden, medan inntektene er styrte av politikarane, skriv Siri Helle.
Foto: Heiko Junge / NTB
Effektivisering er ikkje berginga
Korleis gje bønder rettferdig inntekt når dei framleis skal vere sjølvstendig næringsdrivande?
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.