«Pavane» var den opphavlege tittelen til Hemmelig liv (1954), ei samling som markerte ei taktskifte for Rolf Jacobsen som lyrikar. Jacobsen presenterte tittelen for forleggjaren sin, Gyldendals Harald Grieg, men han meinte ordet var ukjent, så det vart Hemmelig liv. Episoden provar kor viktig diktet var for Jacobsen, det er eit av dei mest særmerkte dikt i norsk lyrikk.
Pavane viser til ein langsam prosesjonsdans som var populær i renessansen. Det er dronninga Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón som dansar. Dei innleidde ei ny tid for riket: Maurarane i Spania vart overvunne, samtidig som Columbus oppdaga Amerika. Jacobsen skal ha nytta tjue år på å skrive diktet. Det byrja med ei førestelling Jacobsen såg på Centralteatret i Oslo i 1934, ei jente i spansk hoffkjole dansa, nedlest i smykke og brokade. Den vesle jenta dansa den stive, nåbleike dansen sin vidare i hugen hans, gjennom nazisme, krig og soning i etterkrigstida, heilt til pennen til Jacobsen herma stega hennar på papiret i 1954.
Ein stiv rytme kjenneteiknar òg diktet; dei fem jambane i kvar versline skrid sakte framover, nesten i stakkato, mykje på grunn av tette ordkombinasjonar som «tung brokade, pomp og etikette». Rytmen ter seg som ein prosesjon – ein høgtideleg gravferdsprosesjon. Rytmen høver òg skyene og havet som Jacobsen jamfører påfugldansen med.
Kva død var det som gjesta slottet? Døden over ein tidsepoke – det mauriske Spania? Ein kan òg lesa diktet som ei avslutning på ein periode i Jacobsens lyrikk. Litteraturvitarar kallar boka ein «ny debut», diktet formar prologen til denne debuten. I Hemmelig liv står kjende dikt som «Landskap med gravemaskiner» – samfunnsengasjerte dikt. Men det nye tyder òg ei ferd attende i tid; epilogen til samlinga er eit anna kjent, høgtideleg dikt, «Stavkirker». Jacobsen var sjølv interessert i tidsperioden seinmellomalderen–renessansen. Her fann han eit menneskeverd som står i kontrast til menneskesynet i maskinalderen. Det forklårar òg pavane-rytmen – han bryt med det effektive og konforme i vår teknologiske tid: Rytmen minner oss om døden og eksistensen som maskinalderen glattar over.
Ronny Spaans
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Pavane» var den opphavlege tittelen til Hemmelig liv (1954), ei samling som markerte ei taktskifte for Rolf Jacobsen som lyrikar. Jacobsen presenterte tittelen for forleggjaren sin, Gyldendals Harald Grieg, men han meinte ordet var ukjent, så det vart Hemmelig liv. Episoden provar kor viktig diktet var for Jacobsen, det er eit av dei mest særmerkte dikt i norsk lyrikk.
Pavane viser til ein langsam prosesjonsdans som var populær i renessansen. Det er dronninga Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón som dansar. Dei innleidde ei ny tid for riket: Maurarane i Spania vart overvunne, samtidig som Columbus oppdaga Amerika. Jacobsen skal ha nytta tjue år på å skrive diktet. Det byrja med ei førestelling Jacobsen såg på Centralteatret i Oslo i 1934, ei jente i spansk hoffkjole dansa, nedlest i smykke og brokade. Den vesle jenta dansa den stive, nåbleike dansen sin vidare i hugen hans, gjennom nazisme, krig og soning i etterkrigstida, heilt til pennen til Jacobsen herma stega hennar på papiret i 1954.
Ein stiv rytme kjenneteiknar òg diktet; dei fem jambane i kvar versline skrid sakte framover, nesten i stakkato, mykje på grunn av tette ordkombinasjonar som «tung brokade, pomp og etikette». Rytmen ter seg som ein prosesjon – ein høgtideleg gravferdsprosesjon. Rytmen høver òg skyene og havet som Jacobsen jamfører påfugldansen med.
Kva død var det som gjesta slottet? Døden over ein tidsepoke – det mauriske Spania? Ein kan òg lesa diktet som ei avslutning på ein periode i Jacobsens lyrikk. Litteraturvitarar kallar boka ein «ny debut», diktet formar prologen til denne debuten. I Hemmelig liv står kjende dikt som «Landskap med gravemaskiner» – samfunnsengasjerte dikt. Men det nye tyder òg ei ferd attende i tid; epilogen til samlinga er eit anna kjent, høgtideleg dikt, «Stavkirker». Jacobsen var sjølv interessert i tidsperioden seinmellomalderen–renessansen. Her fann han eit menneskeverd som står i kontrast til menneskesynet i maskinalderen. Det forklårar òg pavane-rytmen – han bryt med det effektive og konforme i vår teknologiske tid: Rytmen minner oss om døden og eksistensen som maskinalderen glattar over.
Ronny Spaans
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.