Vesker
– Når kjøpte du veska di, mamma?
Eg har fått spørsmålet mange gongar før, og no skal også de få svaret. For den veska eg nyttar oftast, kjøpte eg i 1995, då eg var 17 år og var så heldig å ha fått jobb i ein kjedebutikk som selde vesker, koffertar, paraplyar, lommebøker, toalettmapper og slikt. Det var ein typisk midtsjiktbutikk, som ikkje selde designvesker, men heller ikkje plastvesker som går sund så snart du opnar glidelåsen. Det var her eg lærte å elske lukta av lêr, og skilje godt materiale frå dårleg. Dei dyraste veskene stilte vi fram på dei øvste hyllene. Eg har ikkje tal på kor mange gongar eg har stilt meg opp på ein krakk, teke ned ei duftande veske og opna rom for rom for å vise kor nyttig ei slik veske ville vere for kunden.
Sjølv forelska eg meg i ei lita brun skinnveske, heilt firkanta, med fire rom og messingfarga spenne. Ho kosta 1200 kroner, og fordi eg jobba der, fekk eg 30 prosent rabatt. Eg syntest det var mykje pengar. Kvar gong eg kom på jobb, snudde eg og vende på veska, lurte på om ho var verd det. Til slutt drog eg kortet, og veska var mi.
I fleire år hang veska i eit hjørne i skapet, lite brukt. Så henta eg ho fram att. Ho romma akkurat ein stor mobiltelefon, betalingskort og nøklar. Eg bruker ho nesten kvar dag, og igjen og igjen spør dottera mi kor ho kjem frå, kva ho kosta. Kvifor jobbar eg ikkje i den butikken lenger?
Også dottera mi har ei lita, brun skinnveske.
– Kor kjem ho frå, mamma, spør ho.
Og då må eg fortelje ho, som sant er, at den veska kjøpte farmora mi og farfaren min til systera mi i 1970-åra, som ein suvenir til det eldste barnebarnet sitt, då dei var på ferietur i Spania.
– Kor mykje kosta ho, spør ho, men eg kan ikkje svare.
Så går vi der, med kvar vår veske. Mi eldre enn henne. Hennar kanskje eldre enn meg. Kva betalte eit norsk ektepar for ei skinnveske i Spania i 70-åra? Kva tenkte dei når dei kjøpte ho? Eg skulle gjerne spurt nokon.
JORD
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
– Når kjøpte du veska di, mamma?
Eg har fått spørsmålet mange gongar før, og no skal også de få svaret. For den veska eg nyttar oftast, kjøpte eg i 1995, då eg var 17 år og var så heldig å ha fått jobb i ein kjedebutikk som selde vesker, koffertar, paraplyar, lommebøker, toalettmapper og slikt. Det var ein typisk midtsjiktbutikk, som ikkje selde designvesker, men heller ikkje plastvesker som går sund så snart du opnar glidelåsen. Det var her eg lærte å elske lukta av lêr, og skilje godt materiale frå dårleg. Dei dyraste veskene stilte vi fram på dei øvste hyllene. Eg har ikkje tal på kor mange gongar eg har stilt meg opp på ein krakk, teke ned ei duftande veske og opna rom for rom for å vise kor nyttig ei slik veske ville vere for kunden.
Sjølv forelska eg meg i ei lita brun skinnveske, heilt firkanta, med fire rom og messingfarga spenne. Ho kosta 1200 kroner, og fordi eg jobba der, fekk eg 30 prosent rabatt. Eg syntest det var mykje pengar. Kvar gong eg kom på jobb, snudde eg og vende på veska, lurte på om ho var verd det. Til slutt drog eg kortet, og veska var mi.
I fleire år hang veska i eit hjørne i skapet, lite brukt. Så henta eg ho fram att. Ho romma akkurat ein stor mobiltelefon, betalingskort og nøklar. Eg bruker ho nesten kvar dag, og igjen og igjen spør dottera mi kor ho kjem frå, kva ho kosta. Kvifor jobbar eg ikkje i den butikken lenger?
Også dottera mi har ei lita, brun skinnveske.
– Kor kjem ho frå, mamma, spør ho.
Og då må eg fortelje ho, som sant er, at den veska kjøpte farmora mi og farfaren min til systera mi i 1970-åra, som ein suvenir til det eldste barnebarnet sitt, då dei var på ferietur i Spania.
– Kor mykje kosta ho, spør ho, men eg kan ikkje svare.
Så går vi der, med kvar vår veske. Mi eldre enn henne. Hennar kanskje eldre enn meg. Kva betalte eit norsk ektepar for ei skinnveske i Spania i 70-åra? Kva tenkte dei når dei kjøpte ho? Eg skulle gjerne spurt nokon.
JORD
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.