JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

KrigSamfunn

Godt nytt år?

Byrjinga av januar 2023 synte seg å bli den varmaste dei siste 30 åra. Russiske håp om å «fryse» Ukraina ved å bombe infrastruktur har blitt forpurra.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Folk samlast for å feire nyttår framfor St. Sofia-katedralen i Kyiv.

Folk samlast for å feire nyttår framfor St. Sofia-katedralen i Kyiv.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

Folk samlast for å feire nyttår framfor St. Sofia-katedralen i Kyiv.

Folk samlast for å feire nyttår framfor St. Sofia-katedralen i Kyiv.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

12203
20230106

Andrej Kurkov

Ukrainsk forfattar som skriv på russisk, fødd i Leningrad i 1961.

Busett i Kyiv i Ukraina. Faren var ukrainar og testpilot for Sovjetunionen.

Har skrive ei rekkje romanar og barnebøker og er omsett til meir enn 30 språk.

Skriv fast frå Ukraina for Dag og Tid.

12203
20230106

Andrej Kurkov

Ukrainsk forfattar som skriv på russisk, fødd i Leningrad i 1961.

Busett i Kyiv i Ukraina. Faren var ukrainar og testpilot for Sovjetunionen.

Har skrive ei rekkje romanar og barnebøker og er omsett til meir enn 30 språk.

Skriv fast frå Ukraina for Dag og Tid.

Det er mogleg at lufttemperaturen auka på grunn av, blant anna, dei endelause artilleriduellane og rakettåtaka på Ukraina frå russiske styrkar. Sjølv om det framleis er langt fram til slutten av vinteren og kulda før eller seinare vil kome.

Men nett no er det 12 varmegrader i Kyiv, og innbyggjarane nyt solskinet. I Mukatsjevo, i Transkarpatia, er det opptil 14 plussgrader, og folk kan drikke kaffi på kaféterrassane att.

Det har likevel vore ei høgst uvanleg feiring av det nye året. Trass i bøneskriv og oppmodingar til styresmaktene i byen vart ikkje portforbodet oppheva. Så nokon tradisjonell nattleg visitt til vener kunne det ikkje bli.

Vi sette oss til bords, som vanleg, om kvelden den 31. desember og reiste oss frå bordet igjen 1. januar. Samla som familie i lag med gode vener sat vi i ring, mintest det tilbakelagde året, og sa farvel til det utan sakn. Vi tenkte på alle dei ukrainarane som vart drepne av Russland, og som ikkje kunne helse det nye året 2023. Vi tenkte òg på familiar som ikkje kunne feire av andre årsaker knytte til krigen.

Om morgonen 31. desember, etter russiske missil- og droneåtak, stod fleire titals husvære i høge blokker att utan vindauge og dører, noko som gjorde det uråd for bebuarane å feire nyåret i sin eigen heim. Somme av dei som budde i desse øydelagde husværa, tok vel med seg tinga sine, og truleg mat og drikke kjøpte inn til festbordet, og drog til slektningar og vener. Same morgonen vart eit privat bustadhus på venstre breidda av Dniepr øydelagt, og folka der vart heimlause, dei òg.

Rett før midnatt skjenkte eg prosecco i glasa, og vi rakk å skåle og gje kvarandre ein klem før lyden av flyalarm tvinga seg inn i den stille natta. Så, nesten på augneblinken, drønna det av eksplosjonar rett over huset vårt, da luftvernsystema tok til å svare. Dotter vår, Gabriella, hadde forlate selskapet litt før klokka elleve for å kome seg attende til husværet sitt før portforbodet. Vi utveksla meldingar – kvar i vår eigen «sikre» gang. Min gang er utstyrt med eit sjakkbord. Vi sette sjampanjeglasa våre på det og fekk inn nokre fleire stolar.

– Dette er underleg. Vanlegvis startar eksplosjonane ein halv time etter sirena, sa kona.

– Truleg ville ikkje militæret spolere årsskiftestunda for oss. Elles ville vi ha sete her i gangen sidan førre året, meinte bror min, Mikhail.

Kan hende ville dei at ukrainarane skulle sjå nyårshelsingane frå president Zelenskyj på TV utan avbrot, tenkte eg. Men i dei fleste gangane finst det ikkje fjernsynsapparat, og varslinga av luftåtak dekte heile landet!

Til liks med så å seie alle ukrainarar oppheldt vi oss difor mesteparten av nyårsnatta på «ein tryggare plass» – ein gang for oss, eit tilfluktsrom for andre – og sjekka på nettet kva som hende over Kyiv og andre byar i Ukraina. Vi lytta etter eksplosjonar frå våre eigne luftvernsystem. Den yngste son vår gjekk ut på balkongen no og da. Han sa at naboane stod på balkongane med glas i hendene, og etter kvar smell ropte dei «Til helvete med Putin!» så høgt dei kunne.

Trass forbodet mot fyrverkeri var det nokre som ville føye meir lys og støy til himmelen over Kyiv. I tillegg til brannbilar og ambulansar som køyrde rundt i byen til stader der dronane fall, var det difor òg politibilar som køyrde rundt for å sjå etter folk som braut forbodet mot fyrverkeri.

Minst éin slik lovbrytar vart arrestert. Sjølvsagt var han full, men det vil neppe redde han frå straff. Etter lovene som gjeld i krigstid, kan han få inntil fem års fengsel for dette brotsverket.

Klokka fem om morgonen stansa flyalarmen. Vi sov i nokre timar, og rundt klokka ti 1. januar sat vi ved frukostbordet igjen.

Tidlegare år pla vi live opp den første frukosten i det nye året med sjampanje. I år hadde eg ikkje lyst på korkje mat eller drikke. På den andre sida skein sola ute, og til vår forundring var mange kafear alt opne.

Tidlegare gjekk vi kvar nyårsnatt for å besøke venene våre som bur berre eit kvarters gonge unna, nær universitetet i Kyiv. Denne gongen hadde vi lunsj hos dei første nyårsdag. Dotter til vertinna og mannen hennar fortalde om utandørs samkome natta gjennom i dei nye bustadområda i utkanten av Kyiv. På plassane mellom høgblokkene sette naboane ut bord og delte mat og sjampanje ute av syne for politiet. Men om politiet hadde oppdaga dei, ville dei truleg ikkje fått alvorlege problem likevel. Borgarmeisteren i byen, Vitalij Klitsjko, hadde lova at politifolka skulle vere «snille» på nyårsaftan; det viktige var at alle hadde pass med seg!

Ukrainske soldatar følgde med då president Zelenskyj talte til folket på TV nyårsaftan.

Ukrainske soldatar følgde med då president Zelenskyj talte til folket på TV nyårsaftan.

Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters / NTB

31. desember og 1. januar var matstasjonar i heile byen opne for alle som trong hjelp. Å gje til gode føremål vart ein vane for ukrainarar i løpet av 2022. Velgjerd har til og med blitt ein del av marknadsføringa, utan at det gjer nokon flaue eller sinte. Det finst reklame i barar som fortel at ein del av prisen på visse cocktailar går direkte til å støtte militæret. Og kundane kjøper dei gjerne.

Kona mi og eg gjekk eins ærend for å prøve ein av desse cocktailane. Eg har alt gløymt korleis han smakte, men eg hugsar at halvparten av prisen gjekk til militæret. Det verkar som folk skjønar at alle må hjelpe der dei kan.

Uheldigvis finst det òg «taparar» i denne situasjonen. Før krigen var det mange familiar med sjuke born som samla inn pengar på internett til kostbare operasjonar og anna medisinsk behandling. No ser ein berre tiandedelen så mange slike annonsar. Desse folka er rett og slett skamfulle over å be om pengar til behandling av born i ei tid med krig, da alle vil donere til dei militære styrkane.

Det er framleis mangel på legar og medisinsk personell ved ukrainske sjukehus. Planlagde operasjonar blir nesten alltid avlyste. Berre akutthjelp er tilgjengeleg. Fødeklinikkar og barnehospital fungerer best. Der kan ein få om lag den same servicen som før krigen – i det minste i dei frie delane av Ukraina. I dei okkuperte territoria er så å seie alle sjukehusa nytta til berre å behandle skadde russiske soldatar. Det er likevel ikkje nok senger til alle dei skadde.

Det er nesten ingen ukrainske legar i dei okkuperte områda, så dei skadde russarane blir behandla av russiske legar – så vel militære som sivile – som er komne for å tene pengar. Russarane gjer om skular, sanatorium og endatil fødeheimar til militærsjukehus.

I byen Pervomajsk i Luhansk-regionen vart fødeheimen teken over av den private Wagner-styrken. Pasientar og tilsette vart hivde ut, og dei skadde soldatane deira flytta inn. No blir 150 soldatar frå denne private hæren behandla der.

Ved fødeklinikken i Uzjhorod var det første barnet fødd i 2023 ei jente – dotter til ei 24 år gamal internt fordriven frå Nikopol i Dnipropetrovsk-regionen. Ho kom til Uzjhorod 29. desember, om kvelden 31. desember byrja riene, og ho vart send til fødeklinikken. Jentebarnet, som mora ønskjer å kalle Ayramija, vart fødd klokka 00.05 1. januar 2023.

Det andre barnet som vart fødd ved denne fødeklinikken, synte seg òg å vere ei jente, dotter av ein internt fordriven flyktning, denne gongen frå Kharkiv.

Den første dagen i det nye året vart det alt i alt fødd fire born i Uzjhorod – tre jenter og ein gut.

Det første barnet fødd i den vestukrainske byen Rivne var òg ei jente, dotter av flyktningane Julija og Aleksandr Burko frå Brovary ved Kyiv. 31 born vart fødde der, blant dei trillinggutane Matvej, Bogdan og Vladislav.

Alle desse borna, til liks med alle ukrainske born fødde etter februar 2014, kan kallast «krigstidsborn» – som alle dagens born i Ukraina. Uttrykket «krigstidsborn» vart brukt i Sovjetunionen om born som var fødde eller vaks opp under andre verdskrigen. Sovjetiske «krigstidsborn» vart subsidierte av staten. Dei betalte mindre for elektrisitet og gass.

Dagens «krigstidsborn» får ikkje lovnader om særleg mange gode, men dei vil temmeleg sikkert lære mykje om krig. Borna i Kyiv veit alt forskjellen på smellen frå eit luftvernsystem og smellen frå ein russisk missileksplosjon. Nesten alle born kjenner òg lyden frå motoren som driv den iranske Shahid-dronen. Denne dronen er kalla «moped» fordi han høyrest ut nett som ein moped.

Unge folk freistar gjere opptak av desse lydane på smarttelefonen sin og utvekslar lydfiler til «opplæringsføremål». Dette inneber å stå nær balkongen under luftåtak for om mogleg å få opptak av ein lyd. Dette er livsfarleg, sjølvsagt.

Sidan krigen tok til, har flyalarmen gått hundrevis av gonger i Kyiv. Fordi det har vore farleg så ofte, har frykta for døden bleikna. Det bur millionar av menneske i byen, og nye born blir fødde heile tida, så det er lett å få ei falsk kjensle av tryggleik.

Vi lovprisar alle dei væpna styrkane for innsatsen dei gjer for å verne oss. Kvar nyårsmiddag i Ukraina må ha byrja med ein skål til dei: «Ære vere dei væpna styrkane!» Ved å seie det overtyder vi oss på eit vis om at vi er verna mot granatar og mogleg død. Men om morgonen 31. desember skaut det ukrainske militæret ned berre 12 av dei 20 missila Russland nytta til åtak på Kyiv. Åtte eksploderte i byen. Og 1. januar døydde ein av dei som vart sterkt skadde dagen før i Kyiv.

Medan folk sat i tilfluktsrom eller søkte dekning i gangen husværet sitt, kom trillingar til verda på Fødeklinikk nr. 1 i Kyiv: Matvej, Bogdan og Vladislav.

Medan folk sat i tilfluktsrom eller søkte dekning i gangen husværet sitt, kom trillingar til verda på Fødeklinikk nr. 1 i Kyiv: Matvej, Bogdan og Vladislav.

Kva er det som ventar oss i det nye året? Mest truleg held bombinga og krigen fram. Russland diskuterer ny mobilisering. Ein av dei viktigaste propagandistane på russisk fjernsyn, Vladimir Solovjov, sa i det daglege politiske showet sitt at «verdien av livet er altfor overdriven, og ein burde ikkje vere redd døden, for han er uunngåeleg». Denne bodskapen var retta til dei som snart kan bli sende for å kjempe og truleg døy i Ukraina.

I dag, etter bombinga av ein oppsamlingsstad for nymobiliserte russiske soldatar og offiserar i Makijivka i nærleiken av Donetsk, er denne bodskapen særleg «relevant». Ukrainsk artilleri slo til mot dette senteret ved midnatt nyårsaftan, men først no byrjar russarane å skjøne omfanget av tapa.

Den russiske generalstaben sende ut ei melding om at ein skulebygning der om lag 700 soldatar og offiserar heldt til, var treft av ukrainsk artillerield, og at «berre» 63 personar var døde. Dette vekte høglydt kritikk av russiske militære styresmakter, til og med frå propagandabloggarar som støttar Putin.

I røynda var det mellom 350 og 450 russiske soldatar og offiserar som døydde i Makijivka, og dei døydde først og fremst fordi militæret hadde lagra ammunisjon til sitt eige artilleri i den same bygningen eller rett ved sida av. Det var på grunn av detonasjonen av dette lageret at det ikkje var noko att av den store bygningen til den tekniske høgskulen.

Imens klaga eigaren av den private Wagner-hæren, Prigozjin, til det russiske innanriksdepartementet og til og med til det russiske helsedepartementet, over dei tilsette ved likhuset i Luhansk, der hundrevis av lik av russiske soldatar, inkludert soldatar frå hans eigen private hær, hadde lege i fleire veker. Han skulda likhusarbeidarane for sabotasje, fordi dei brukte veker på å frigje soldatlik slik at dei kunne sendast til slektningane i Russland for å bli gravlagde.

Det verkar som flaskehalsen er patologane, som ikkje skriv ut dødsattestar. I det regionale likhuset i Luhansk er det haugar av svarte posar med leivningar etter russiske soldatar. Dei tilsette ved likhuset må vere utslitne og kan nok tenkje seg ein ferie.

Byrjinga på eit nytt år er ikkje berre ei oppsummering av det som var, men òg ein gløtt inn i framtida. Eg har vanskeleg for å førestille meg håpa og planane til dei tilsette ved dette likhuset og andre likhus i dei okkuperte områda. Eg misunner dei ikkje – dag ut og dag inn med å telje lik.

Andrej Kurkov

Omsett av Lasse H. Takle

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Det er mogleg at lufttemperaturen auka på grunn av, blant anna, dei endelause artilleriduellane og rakettåtaka på Ukraina frå russiske styrkar. Sjølv om det framleis er langt fram til slutten av vinteren og kulda før eller seinare vil kome.

Men nett no er det 12 varmegrader i Kyiv, og innbyggjarane nyt solskinet. I Mukatsjevo, i Transkarpatia, er det opptil 14 plussgrader, og folk kan drikke kaffi på kaféterrassane att.

Det har likevel vore ei høgst uvanleg feiring av det nye året. Trass i bøneskriv og oppmodingar til styresmaktene i byen vart ikkje portforbodet oppheva. Så nokon tradisjonell nattleg visitt til vener kunne det ikkje bli.

Vi sette oss til bords, som vanleg, om kvelden den 31. desember og reiste oss frå bordet igjen 1. januar. Samla som familie i lag med gode vener sat vi i ring, mintest det tilbakelagde året, og sa farvel til det utan sakn. Vi tenkte på alle dei ukrainarane som vart drepne av Russland, og som ikkje kunne helse det nye året 2023. Vi tenkte òg på familiar som ikkje kunne feire av andre årsaker knytte til krigen.

Om morgonen 31. desember, etter russiske missil- og droneåtak, stod fleire titals husvære i høge blokker att utan vindauge og dører, noko som gjorde det uråd for bebuarane å feire nyåret i sin eigen heim. Somme av dei som budde i desse øydelagde husværa, tok vel med seg tinga sine, og truleg mat og drikke kjøpte inn til festbordet, og drog til slektningar og vener. Same morgonen vart eit privat bustadhus på venstre breidda av Dniepr øydelagt, og folka der vart heimlause, dei òg.

Rett før midnatt skjenkte eg prosecco i glasa, og vi rakk å skåle og gje kvarandre ein klem før lyden av flyalarm tvinga seg inn i den stille natta. Så, nesten på augneblinken, drønna det av eksplosjonar rett over huset vårt, da luftvernsystema tok til å svare. Dotter vår, Gabriella, hadde forlate selskapet litt før klokka elleve for å kome seg attende til husværet sitt før portforbodet. Vi utveksla meldingar – kvar i vår eigen «sikre» gang. Min gang er utstyrt med eit sjakkbord. Vi sette sjampanjeglasa våre på det og fekk inn nokre fleire stolar.

– Dette er underleg. Vanlegvis startar eksplosjonane ein halv time etter sirena, sa kona.

– Truleg ville ikkje militæret spolere årsskiftestunda for oss. Elles ville vi ha sete her i gangen sidan førre året, meinte bror min, Mikhail.

Kan hende ville dei at ukrainarane skulle sjå nyårshelsingane frå president Zelenskyj på TV utan avbrot, tenkte eg. Men i dei fleste gangane finst det ikkje fjernsynsapparat, og varslinga av luftåtak dekte heile landet!

Til liks med så å seie alle ukrainarar oppheldt vi oss difor mesteparten av nyårsnatta på «ein tryggare plass» – ein gang for oss, eit tilfluktsrom for andre – og sjekka på nettet kva som hende over Kyiv og andre byar i Ukraina. Vi lytta etter eksplosjonar frå våre eigne luftvernsystem. Den yngste son vår gjekk ut på balkongen no og da. Han sa at naboane stod på balkongane med glas i hendene, og etter kvar smell ropte dei «Til helvete med Putin!» så høgt dei kunne.

Trass forbodet mot fyrverkeri var det nokre som ville føye meir lys og støy til himmelen over Kyiv. I tillegg til brannbilar og ambulansar som køyrde rundt i byen til stader der dronane fall, var det difor òg politibilar som køyrde rundt for å sjå etter folk som braut forbodet mot fyrverkeri.

Minst éin slik lovbrytar vart arrestert. Sjølvsagt var han full, men det vil neppe redde han frå straff. Etter lovene som gjeld i krigstid, kan han få inntil fem års fengsel for dette brotsverket.

Klokka fem om morgonen stansa flyalarmen. Vi sov i nokre timar, og rundt klokka ti 1. januar sat vi ved frukostbordet igjen.

Tidlegare år pla vi live opp den første frukosten i det nye året med sjampanje. I år hadde eg ikkje lyst på korkje mat eller drikke. På den andre sida skein sola ute, og til vår forundring var mange kafear alt opne.

Tidlegare gjekk vi kvar nyårsnatt for å besøke venene våre som bur berre eit kvarters gonge unna, nær universitetet i Kyiv. Denne gongen hadde vi lunsj hos dei første nyårsdag. Dotter til vertinna og mannen hennar fortalde om utandørs samkome natta gjennom i dei nye bustadområda i utkanten av Kyiv. På plassane mellom høgblokkene sette naboane ut bord og delte mat og sjampanje ute av syne for politiet. Men om politiet hadde oppdaga dei, ville dei truleg ikkje fått alvorlege problem likevel. Borgarmeisteren i byen, Vitalij Klitsjko, hadde lova at politifolka skulle vere «snille» på nyårsaftan; det viktige var at alle hadde pass med seg!

Ukrainske soldatar følgde med då president Zelenskyj talte til folket på TV nyårsaftan.

Ukrainske soldatar følgde med då president Zelenskyj talte til folket på TV nyårsaftan.

Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters / NTB

31. desember og 1. januar var matstasjonar i heile byen opne for alle som trong hjelp. Å gje til gode føremål vart ein vane for ukrainarar i løpet av 2022. Velgjerd har til og med blitt ein del av marknadsføringa, utan at det gjer nokon flaue eller sinte. Det finst reklame i barar som fortel at ein del av prisen på visse cocktailar går direkte til å støtte militæret. Og kundane kjøper dei gjerne.

Kona mi og eg gjekk eins ærend for å prøve ein av desse cocktailane. Eg har alt gløymt korleis han smakte, men eg hugsar at halvparten av prisen gjekk til militæret. Det verkar som folk skjønar at alle må hjelpe der dei kan.

Uheldigvis finst det òg «taparar» i denne situasjonen. Før krigen var det mange familiar med sjuke born som samla inn pengar på internett til kostbare operasjonar og anna medisinsk behandling. No ser ein berre tiandedelen så mange slike annonsar. Desse folka er rett og slett skamfulle over å be om pengar til behandling av born i ei tid med krig, da alle vil donere til dei militære styrkane.

Det er framleis mangel på legar og medisinsk personell ved ukrainske sjukehus. Planlagde operasjonar blir nesten alltid avlyste. Berre akutthjelp er tilgjengeleg. Fødeklinikkar og barnehospital fungerer best. Der kan ein få om lag den same servicen som før krigen – i det minste i dei frie delane av Ukraina. I dei okkuperte territoria er så å seie alle sjukehusa nytta til berre å behandle skadde russiske soldatar. Det er likevel ikkje nok senger til alle dei skadde.

Det er nesten ingen ukrainske legar i dei okkuperte områda, så dei skadde russarane blir behandla av russiske legar – så vel militære som sivile – som er komne for å tene pengar. Russarane gjer om skular, sanatorium og endatil fødeheimar til militærsjukehus.

I byen Pervomajsk i Luhansk-regionen vart fødeheimen teken over av den private Wagner-styrken. Pasientar og tilsette vart hivde ut, og dei skadde soldatane deira flytta inn. No blir 150 soldatar frå denne private hæren behandla der.

Ved fødeklinikken i Uzjhorod var det første barnet fødd i 2023 ei jente – dotter til ei 24 år gamal internt fordriven frå Nikopol i Dnipropetrovsk-regionen. Ho kom til Uzjhorod 29. desember, om kvelden 31. desember byrja riene, og ho vart send til fødeklinikken. Jentebarnet, som mora ønskjer å kalle Ayramija, vart fødd klokka 00.05 1. januar 2023.

Det andre barnet som vart fødd ved denne fødeklinikken, synte seg òg å vere ei jente, dotter av ein internt fordriven flyktning, denne gongen frå Kharkiv.

Den første dagen i det nye året vart det alt i alt fødd fire born i Uzjhorod – tre jenter og ein gut.

Det første barnet fødd i den vestukrainske byen Rivne var òg ei jente, dotter av flyktningane Julija og Aleksandr Burko frå Brovary ved Kyiv. 31 born vart fødde der, blant dei trillinggutane Matvej, Bogdan og Vladislav.

Alle desse borna, til liks med alle ukrainske born fødde etter februar 2014, kan kallast «krigstidsborn» – som alle dagens born i Ukraina. Uttrykket «krigstidsborn» vart brukt i Sovjetunionen om born som var fødde eller vaks opp under andre verdskrigen. Sovjetiske «krigstidsborn» vart subsidierte av staten. Dei betalte mindre for elektrisitet og gass.

Dagens «krigstidsborn» får ikkje lovnader om særleg mange gode, men dei vil temmeleg sikkert lære mykje om krig. Borna i Kyiv veit alt forskjellen på smellen frå eit luftvernsystem og smellen frå ein russisk missileksplosjon. Nesten alle born kjenner òg lyden frå motoren som driv den iranske Shahid-dronen. Denne dronen er kalla «moped» fordi han høyrest ut nett som ein moped.

Unge folk freistar gjere opptak av desse lydane på smarttelefonen sin og utvekslar lydfiler til «opplæringsføremål». Dette inneber å stå nær balkongen under luftåtak for om mogleg å få opptak av ein lyd. Dette er livsfarleg, sjølvsagt.

Sidan krigen tok til, har flyalarmen gått hundrevis av gonger i Kyiv. Fordi det har vore farleg så ofte, har frykta for døden bleikna. Det bur millionar av menneske i byen, og nye born blir fødde heile tida, så det er lett å få ei falsk kjensle av tryggleik.

Vi lovprisar alle dei væpna styrkane for innsatsen dei gjer for å verne oss. Kvar nyårsmiddag i Ukraina må ha byrja med ein skål til dei: «Ære vere dei væpna styrkane!» Ved å seie det overtyder vi oss på eit vis om at vi er verna mot granatar og mogleg død. Men om morgonen 31. desember skaut det ukrainske militæret ned berre 12 av dei 20 missila Russland nytta til åtak på Kyiv. Åtte eksploderte i byen. Og 1. januar døydde ein av dei som vart sterkt skadde dagen før i Kyiv.

Medan folk sat i tilfluktsrom eller søkte dekning i gangen husværet sitt, kom trillingar til verda på Fødeklinikk nr. 1 i Kyiv: Matvej, Bogdan og Vladislav.

Medan folk sat i tilfluktsrom eller søkte dekning i gangen husværet sitt, kom trillingar til verda på Fødeklinikk nr. 1 i Kyiv: Matvej, Bogdan og Vladislav.

Kva er det som ventar oss i det nye året? Mest truleg held bombinga og krigen fram. Russland diskuterer ny mobilisering. Ein av dei viktigaste propagandistane på russisk fjernsyn, Vladimir Solovjov, sa i det daglege politiske showet sitt at «verdien av livet er altfor overdriven, og ein burde ikkje vere redd døden, for han er uunngåeleg». Denne bodskapen var retta til dei som snart kan bli sende for å kjempe og truleg døy i Ukraina.

I dag, etter bombinga av ein oppsamlingsstad for nymobiliserte russiske soldatar og offiserar i Makijivka i nærleiken av Donetsk, er denne bodskapen særleg «relevant». Ukrainsk artilleri slo til mot dette senteret ved midnatt nyårsaftan, men først no byrjar russarane å skjøne omfanget av tapa.

Den russiske generalstaben sende ut ei melding om at ein skulebygning der om lag 700 soldatar og offiserar heldt til, var treft av ukrainsk artillerield, og at «berre» 63 personar var døde. Dette vekte høglydt kritikk av russiske militære styresmakter, til og med frå propagandabloggarar som støttar Putin.

I røynda var det mellom 350 og 450 russiske soldatar og offiserar som døydde i Makijivka, og dei døydde først og fremst fordi militæret hadde lagra ammunisjon til sitt eige artilleri i den same bygningen eller rett ved sida av. Det var på grunn av detonasjonen av dette lageret at det ikkje var noko att av den store bygningen til den tekniske høgskulen.

Imens klaga eigaren av den private Wagner-hæren, Prigozjin, til det russiske innanriksdepartementet og til og med til det russiske helsedepartementet, over dei tilsette ved likhuset i Luhansk, der hundrevis av lik av russiske soldatar, inkludert soldatar frå hans eigen private hær, hadde lege i fleire veker. Han skulda likhusarbeidarane for sabotasje, fordi dei brukte veker på å frigje soldatlik slik at dei kunne sendast til slektningane i Russland for å bli gravlagde.

Det verkar som flaskehalsen er patologane, som ikkje skriv ut dødsattestar. I det regionale likhuset i Luhansk er det haugar av svarte posar med leivningar etter russiske soldatar. Dei tilsette ved likhuset må vere utslitne og kan nok tenkje seg ein ferie.

Byrjinga på eit nytt år er ikkje berre ei oppsummering av det som var, men òg ein gløtt inn i framtida. Eg har vanskeleg for å førestille meg håpa og planane til dei tilsette ved dette likhuset og andre likhus i dei okkuperte områda. Eg misunner dei ikkje – dag ut og dag inn med å telje lik.

Andrej Kurkov

Omsett av Lasse H. Takle

Fleire artiklar

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Cecilie Hellestveit
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Cecilie Hellestveit
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.

Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.

Foto: Per Anders Todal

Kultur
Hilde Vesaas

Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha

Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn
Per Anders Todal

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?

Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?

Foto: The Right Frame Media / Shutterstock

Samfunn
PernilleGrøndal

E-tenesta ser deg

Kor langt kan E-tenesta gå i å overvake den elektroniske kommunikasjonen vår? Det får vi kanskje svar på denne våren.

Sveinung Lindaas har gått ut av styret i Dag og Tid.

Sveinung Lindaas har gått ut av styret i Dag og Tid.

Foto: Tiril Rem

Samfunn

Takk til Sveinung

Sveinung Lindaas går av som styreleiar i Dag og Tid etter 11 år som leiar og 17 år som nestleiar før det att.

Svein Gjerdåker
Sveinung Lindaas har gått ut av styret i Dag og Tid.

Sveinung Lindaas har gått ut av styret i Dag og Tid.

Foto: Tiril Rem

Samfunn

Takk til Sveinung

Sveinung Lindaas går av som styreleiar i Dag og Tid etter 11 år som leiar og 17 år som nestleiar før det att.

Svein Gjerdåker

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis