VELFERD

ARILD FURUSETH

OSLO

I Dag og Tid 4. august skriver Per Anders Todal en artikkel med overskriften «Velferdskapitalismen». Artikkelen er dessverre beheftet med mye omtrentligheter og manglende kunnskap om helse- og velferdstjenestene og derfor dette innlegget.

Begrepet «velferdsprofitørene» ble første gang presentert i boken Linn Herning skrev for år tilbake. På bokens omslagsside ble det vist tegning av kakerlakker, for liksom å sikre seg hvor ille dette var. I artikkelen fra Todal brukes det eksempler som er ment å underbygge overskriften. Eksemplene er allerede i stor grad blitt tilbakevist i egne innlegg, men disse innleggene har ikke fått den samme redaksjonelle behandlingen som kritikerne av de såkalte velferdsprofitørene har fått. Årsaken til dette kan både være mangel på kunnskap hos journalistene i tillegg til mulige politiske preferanser, som ikke kan underslås å ha hatt betydning i disse valgkamptider.

Leverandører av velferdstjenester tjener selvsagt penger, hvis ikke hadde de gått konkurs. Om journalistene – og politikere – hadde satt seg skikkelig inn i tematikken, ville man ha oppdaget at mange private leverandører av helse- og velferdstjenester som har overskudd, har overskudd på tross av at de mottar dårligere betaling enn hva offentlige leverandører av lignende tjenester mottar.

Jeg skal eksemplifisere dette noe:

• Private leverandører av sykehustjenester som utfører disse etter offentlige anbud som i stor grad er lagt ut av de regionale helseforetakene, mottar i størrelsesorden 40–50 prosent av de satser offentlige sykehus får for samme tjeneste.

• Private barnehager mottar mellom 80–90 prosent av den betaling offentlig drevne barnehager mottar pr. plass.

• Private rehabiliteringsinstitusjoner mottar gjennomgående fra 25–40 prosent av de satser de offentlige rehabiliteringsenhetene mottar for samme type tjenester.

• Innen ordningen Fritt behandlingsvalg er prisene satt så lave at mange leverandører ikke prioriterer å levere tilbud.

Disse eksemplene viser at offentlige helse- og velferdstilbydere har svært høye priser som burde ha vært ettergått av pris- og konkurransemyndighetene. Samfunnet hadde spart store summer om man ga private og offentlige leverandører om lag samme priser og vilkår. Mens private leverandører i stor grad på forhånd må dokumentere sin fagkompetanse, både i form av kompetanse hos sine ansatte og etter hvilke metoder man arbeider, trenger ikke offentlige sykehus gjøre dette. For å være litt polemisk her er det grunnlag for å si at det er de ansatte i det offentlige som er velferdsprofitørene.

Arild Furuseth er tidlegare leiar for ei privat stifting innan rehabilitering.