Religion i eit felles byrom
Ramadangata i Piccadilly Circus i London.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Les også
Ramadangata i Piccadilly Circus i London.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Oslo er ein by for alle
Les også
I London var Ramadangata i Piccadilly Circus, som opna 21. mars i fjor med 30.000 lys, finansiert av private givarar.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Ramadan på norsk
Les også
Ramadangata i Piccadilly Circus i London.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Oslo er ein by for alle
Les også
I London var Ramadangata i Piccadilly Circus, som opna 21. mars i fjor med 30.000 lys, finansiert av private givarar.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Ramadan på norsk
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ramadangate
Takk til byrådsleiar Eirik Lae Solberg som er med på ein diskusjon om ramadangate i Oslo sentrum. At byrådet tek initiativ til og sponsar markering av ramadan, grunngjev han med at vi i Oslo har mange livssynsminoritetar i byen, og at byrådet vil bidra til at alle føler seg trygge, heime og varetekne. Det handlar om anerkjenning av mangfald, som er ein viktig føresetnad i det politisk styrte fellesskapet.
Det er vanskeleg å vere ueinig i denne intensjonen, men usemja handlar altså ikkje om anerkjenning av mangfald, men om det offentlege si rolle når det gjeld religion i eit felles byrom. Eg vil respondere først med ei pragmatisk og dinest med ei prinsipiell tilnærming.
Lae Solberg hevda i Dagsnytt 18 at han fekk «en henvendelse fra islam». Men mykje tyder på at dette initiativet kjem frå byrådet sjølv, som no har bestilt og finansiert ramadanpynt til Roald Amundsens gate framføre Rådhuset. Då vert spørsmålet: Kor gjennomtenkt er dette? Det vert ikkje mangfald av å berre framheve éin tradisjon. Då må du ha mange. Det meiner også Lae Solberg. Difor skal kommunen no ta initiativ overfor fleire livssynsminoritetar (og næringslivet) for å få til markeringar av ulike religiøse tradisjonar, ikkje berre ramadan.
Her står spørsmåla i kø, slik også Eirik Aavitsland påpeika i Klassekampen (1. februar): Kva er budsjettet for slike markeringar? Korleis er søkeprosessen? Kva er fordelingsnøkkelen, og er ikkje dette i motsetnad til forsikringa om at den offentlege finansieringa skulle vere midlertidig? Og ikkje minst: Viss byrådet no har lagt seg på ei ny line, burde kanskje jødane, med status som nasjonal minoritet, stått først i køen?
«Kva syn på religion er det Lae Solberg stør seg på?»
Så til det prinsipielle. Kva syn på religion er det Lae Solberg stør seg på? Eg er glad for at vi er einige om at kristendomen står i ei særstilling i vår kultur. Men når han seier at han er «sikker på at vi er trygge nok på vår eigen kulturelle og religiøse arv til at vi fint kan vere opne og inviterande overfor andre», då blir eg litt i stuss på kva han meiner.
Viss det er del av premissen hans, då kan eg, blant anna ut frå lang erfaring med undervisning av unge menneske, framtidas lærarar, seie at han tek feil. Eg er heilt sikker på at trygge på vår eigen arv, det er vi ikkje. Kva tenker han på med arv, og kva forskjell skulle denne tryggleiken på eigen arv gjere? Eg spør fordi den måten politikarane snakkar om religion på, som arv, men òg som eit verkemiddel for å omfamne og ufarleggjere mangfald, er å banalisere religion. Det er ei sekulær forståing av religion som ikkje helt femner kva religion er. Kristendomen er ikkje marsipangris og påskekyllingar. Islam er ikkje vakre lykter i gata.
Viss byrådets mål er at alle kjenner seg trygge, varetekne og heime i bygatene, kunne kanskje eit alternativ til å henge opp religiøs pynt vore å dele ut gratis broddar?
Eivor Andersen Oftestad er professor ved Høgskulen i Innlandet og fast skribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ramadangate
Takk til byrådsleiar Eirik Lae Solberg som er med på ein diskusjon om ramadangate i Oslo sentrum. At byrådet tek initiativ til og sponsar markering av ramadan, grunngjev han med at vi i Oslo har mange livssynsminoritetar i byen, og at byrådet vil bidra til at alle føler seg trygge, heime og varetekne. Det handlar om anerkjenning av mangfald, som er ein viktig føresetnad i det politisk styrte fellesskapet.
Det er vanskeleg å vere ueinig i denne intensjonen, men usemja handlar altså ikkje om anerkjenning av mangfald, men om det offentlege si rolle når det gjeld religion i eit felles byrom. Eg vil respondere først med ei pragmatisk og dinest med ei prinsipiell tilnærming.
Lae Solberg hevda i Dagsnytt 18 at han fekk «en henvendelse fra islam». Men mykje tyder på at dette initiativet kjem frå byrådet sjølv, som no har bestilt og finansiert ramadanpynt til Roald Amundsens gate framføre Rådhuset. Då vert spørsmålet: Kor gjennomtenkt er dette? Det vert ikkje mangfald av å berre framheve éin tradisjon. Då må du ha mange. Det meiner også Lae Solberg. Difor skal kommunen no ta initiativ overfor fleire livssynsminoritetar (og næringslivet) for å få til markeringar av ulike religiøse tradisjonar, ikkje berre ramadan.
Her står spørsmåla i kø, slik også Eirik Aavitsland påpeika i Klassekampen (1. februar): Kva er budsjettet for slike markeringar? Korleis er søkeprosessen? Kva er fordelingsnøkkelen, og er ikkje dette i motsetnad til forsikringa om at den offentlege finansieringa skulle vere midlertidig? Og ikkje minst: Viss byrådet no har lagt seg på ei ny line, burde kanskje jødane, med status som nasjonal minoritet, stått først i køen?
«Kva syn på religion er det Lae Solberg stør seg på?»
Så til det prinsipielle. Kva syn på religion er det Lae Solberg stør seg på? Eg er glad for at vi er einige om at kristendomen står i ei særstilling i vår kultur. Men når han seier at han er «sikker på at vi er trygge nok på vår eigen kulturelle og religiøse arv til at vi fint kan vere opne og inviterande overfor andre», då blir eg litt i stuss på kva han meiner.
Viss det er del av premissen hans, då kan eg, blant anna ut frå lang erfaring med undervisning av unge menneske, framtidas lærarar, seie at han tek feil. Eg er heilt sikker på at trygge på vår eigen arv, det er vi ikkje. Kva tenker han på med arv, og kva forskjell skulle denne tryggleiken på eigen arv gjere? Eg spør fordi den måten politikarane snakkar om religion på, som arv, men òg som eit verkemiddel for å omfamne og ufarleggjere mangfald, er å banalisere religion. Det er ei sekulær forståing av religion som ikkje helt femner kva religion er. Kristendomen er ikkje marsipangris og påskekyllingar. Islam er ikkje vakre lykter i gata.
Viss byrådets mål er at alle kjenner seg trygge, varetekne og heime i bygatene, kunne kanskje eit alternativ til å henge opp religiøs pynt vore å dele ut gratis broddar?
Eivor Andersen Oftestad er professor ved Høgskulen i Innlandet og fast skribent i Dag og Tid.
Les også
Ramadangata i Piccadilly Circus i London.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Oslo er ein by for alle
Les også
I London var Ramadangata i Piccadilly Circus, som opna 21. mars i fjor med 30.000 lys, finansiert av private givarar.
Foto: Anna Gordon / Reuters / NTB
Ramadan på norsk
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.