Jazz

Norma Winstone og Kit Downes:

Outpost of Dreams

Norma Winstone, vokal; Kit Downes, piano. ECM

Endeleg er Norma Winstone attende med plate, seks år etter den svært vellukka Descansado – Songs for Films. Samarbeidet med Kit Downes er relativt ferskt og oppstod tilfeldig fordi den faste pianisten til Winstone måtte melda avbod til nokre konsertar. Hell i uhell, kan ein trygt slå fast.

Winstone har skrive tekstane til ni av ti låtar. Ho freistar å avdekka den indre bodskapen i komposisjonane. «Det kjennest som eg er på leit etter ord som alt er i musikken», seier Winstone om måten ho skriv tekstar på.

Draumen er eit leiemotiv, eller dette diffuse grenselandet mellom røynd og draum. Ho er ofte på Hofmosk vis trekt mot kvelden, natta og mørkeret.

Det er mest ikkje til å tru at Winstone er i sitt 83. år. Ho har fullstendig kontroll på stemma, og den patinaen som stemma får med åra, har berre gjeve uttrykket ein ekstra sval eleganse. Downes akkompagnerer på minimalistisk vis, og ein må lytta konsentrert for å få med alle detaljar. Spelet til Downes forsterkar tematikken i tekstane, noko som gjer uttrykket spesielt fascinerande. Han har i tillegg komponert fire låtar, mellom andre eit av høgdepunkta: «Nocturne», som med opningsstrofene «Distant songs that haunt the evening/ Place her somewhere in the night/ Far beyond the broken promises/ There in the flickering fire she stands» representerer sjølve essensen i Outpost of Dreams.

Lars Mossefinn

Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.