Myte eller ikke myte

Publisert Sist oppdatert

I min nye bok skriver jeg at det «etter alt å dømme er en myte» at våpen som av sikkerhetsgrunner var gjort ubrukelige, var et problem av vesentlig betydning ved mobiliseringen i 1940. (Med myte forstår jeg her: en utbredt falsk eller skjev oppfatning, jf. ordbøkene.no.) Historikeren Lars Borgersrud sier seg uenig i dette i et innlegg i Dag og Tid 1. september.

Ordningen med separasjon av våpen eksisterte, som Borgersrud skriver, helt frem til krigen, dog med betydelige modifikasjoner. Jeg bestrider altså ikke at våpendeler mange steder ble oppbevart adskilt. Det jeg bestrider, er at denne ordningen generelt skapte store vanskeligheter for mobiliseringen og felttoget. Borgersrud har omtalt temaet i en rekke bøker, like fra Unngå å irritere fienden i 1981 til Konspirasjon og kapitulasjon (siste utgave i 2010). Eksempelet som har gjort nytten som bevis, har hele tiden vært hendelsene i Østfold, som Borgersrud skrev hovedfagsoppgave om på 70-tallet.

Les også: «Viktig bok med godt kjeldearbeid»

Jeg bestrider ikke Borgersruds funn fra Østfold, men at de har generell gyldighet, slik Borgersrud for eksempel hevder i Konspirasjon og kapitulasjon: «[d]et som skjedde er som en miniatyr av hele felttoget» ( s. 273).

I arbeidet med bøkene De valgte å slåss – Vestlandshæren i krig 1940 (2021) og Tre desperate uker har jeg gjennomgått det aller meste som finnes i Riksarkivet av ordrer og meldinger, rapporter, referater og brev knyttet til mobiliseringen av 2. divisjon (Gardermoen, Trandum, Kongsvinger, Elverum, Stange, Vang, Ringsaker, Hønefoss, Brandbu, Starum, Hofsvangen), 4. divisjon (Voss, Nordfjordeid) og deler av 5. divisjon (Setnesmoen, Berkåk/Oppdal). I tillegg har jeg saumfart et stort antall dagbøker og beretninger fra lavere befal og menige soldater. I dette omfattende materialet finner jeg ikke et eneste eksempel på at soldater har fått utlevert ubrukelige våpen, eller at de har blitt sendt hjem igjen fordi våpen ikke kunne settes i stand.

Til sammen mobiliserte disse avdelingene henimot 20.000 mann. De utgjorde storparten av de mobiliserte mannskapene i Sør-Norge sør for Trondheim. Flere steder ble det utrustet langt flere enn det planene tilsa. Det var ikke våpen det skortet på, men uniformsplagg, annen personlig utrustning og avdelingsutstyr.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement