Historie

Erik Thomassen

I min nye bok skriver jeg at det «etter alt å dømme er en myte» at våpen som av sikkerhetsgrunner var gjort ubrukelige, var et problem av vesentlig betydning ved mobiliseringen i 1940. (Med myte forstår jeg her: en utbredt falsk eller skjev oppfatning, jf. ordbøkene.no.) Historikeren Lars Borgersrud sier seg uenig i dette i et innlegg i Dag og Tid 1. september.

Ordningen med separasjon av våpen eksisterte, som Borgersrud skriver, helt frem til krigen, dog med betydelige modifikasjoner. Jeg bestrider altså ikke at våpendeler mange steder ble oppbevart adskilt. Det jeg bestrider, er at denne ordningen generelt skapte store vanskeligheter for mobiliseringen og felttoget. Borgersrud har omtalt temaet i en rekke bøker, like fra Unngå å irritere fienden i 1981 til Konspirasjon og kapitulasjon (siste utgave i 2010). Eksempelet som har gjort nytten som bevis, har hele tiden vært hendelsene i Østfold, som Borgersrud skrev hovedfagsoppgave om på 70-tallet.

Les også: «Viktig bok med godt kjeldearbeid»

Jeg bestrider ikke Borgersruds funn fra Østfold, men at de har generell gyldighet, slik Borgersrud for eksempel hevder i Konspirasjon og kapitulasjon: «[d]et som skjedde er som en miniatyr av hele felttoget» ( s. 273).

I arbeidet med bøkene De valgte å slåss – Vestlandshæren i krig 1940 (2021) og Tre desperate uker har jeg gjennomgått det aller meste som finnes i Riksarkivet av ordrer og meldinger, rapporter, referater og brev knyttet til mobiliseringen av 2. divisjon (Gardermoen, Trandum, Kongsvinger, Elverum, Stange, Vang, Ringsaker, Hønefoss, Brandbu, Starum, Hofsvangen), 4. divisjon (Voss, Nordfjordeid) og deler av 5. divisjon (Setnesmoen, Berkåk/Oppdal). I tillegg har jeg saumfart et stort antall dagbøker og beretninger fra lavere befal og menige soldater. I dette omfattende materialet finner jeg ikke et eneste eksempel på at soldater har fått utlevert ubrukelige våpen, eller at de har blitt sendt hjem igjen fordi våpen ikke kunne settes i stand.

Til sammen mobiliserte disse avdelingene henimot 20.000 mann. De utgjorde storparten av de mobiliserte mannskapene i Sør-Norge sør for Trondheim. Flere steder ble det utrustet langt flere enn det planene tilsa. Det var ikke våpen det skortet på, men uniformsplagg, annen personlig utrustning og avdelingsutstyr.

Det eneste tilfellet jeg har funnet, hvor separerte våpen faktisk nevnes i kildene, er fra Berkåk. Den improviserte bataljonen som ble satt opp der, fikk blant annet hentet ut våpen fra IR 12s magasiner på Storler. I en beretning fra et befal heter det at tennstempelfjærene til de 600 Krag-Jørgensen-riflene fulgte med i en papirpose, og at offiserenes første oppgave ble å sette våpnene i stand. Til maskingeværene manglet man deler, men det ble improvisert en løsning også for disse.

Det er mulig Lars Borgersrud mener at eksemplene fra Østfold, og eksempelet han nevner i innlegget fra AR 3 i Trøndelag, gir tilstrekkelig grunnlag for å hevde at ubrukelige våpen generelt var «av vesentlig betydning» for mobiliseringen. I så fall er vi uenige. For meg er dette unntak fra hovedregelen.

Oppfatningen av at ubrukelige våpen var en vesentlig årsak til nederlaget i 1940, lever likevel ute blant folk. Denne oppfatningen står seg altså ikke i møte med kildene. Det dreier seg med andre ord om en myte.

Erik Thomassen er
forfattar og historikar.