Forteljingar om frykt – russisk kvardagsliv i skuggen av krigen
Ei uføreseieleg fortid
Krigen medfører at minnesmerkekulturen endrar seg.
Teikning: May Linn Clement
Eg var nyleg i heimbyen min, og som vanleg var eg på gravplassen for å heidre slektningane mine. Ein lang veg, der det ligg ei rekke kioskar som sel kunstige blomar, fører til gravplassen.
I motsetning til mange eg kjenner, liker eg kunstige blomar. Av ein eller annan grunn synest eg dei passar perfekt til gravplassestetikken elles.
Eg kjøper alltid blomebukettar i det aller siste utsalet, like ved inngangen til gravplassen – sikkert fordi eg er frilansar og har for vane å gjere det eg kunne gjort i god tid, i siste liten.
Men denne dagen måtte eg snu og gå tilbake. Kiosken stod nemleg ikkje der han alltid har stått. Faktisk såg heile området heilt annleis ut. Alt var rive – for å gjere plass til ein militær gravplass.
Dei første månadene etter at krigen tok til, blei falne soldatar gravlagde nær hovudinngangen til gravplassen. Det har seg slik at feltet nærmast porten rommar heidersplassar, og det blei avgjort at soldatane skulle gravleggast her; styresmaktene meinte det var den mest passande staden for «heltar frå den spesielle militæroperasjonen».
Men etter som tida gjekk, blei det tydeleg at noko skurra. Krigen varte og rakk, soldatar blei framleis drepne, og området som var sett av til soldatgraver, var ikkje stort nok. Løysinga var enkel: Blomeutsala blei rivne, slik at gravfeltet ved inngangen kunne utvidast.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.