Forteljingar om frykt – russisk kvardagsliv i skuggen av krigen

Ei uføreseieleg fortid

Krigen medfører at minnesmerkekulturen endrar seg.

Publisert Sist oppdatert

Eg var ny­leg i heim­b­yen min, og som van­leg var eg på grav­plas­sen for å heid­re slekt­nin­ga­ne mine. Ein lang veg, der det ligg ei rek­ke ki­os­kar som sel kuns­ti­ge blo­mar, fø­rer til grav­plas­sen.

I mot­set­ning til man­ge eg kjen­ner, li­ker eg kuns­ti­ge blo­mar. Av ein el­ler an­nan grunn sy­nest eg dei pas­sar per­fekt til grav­plass­es­te­tik­ken el­les.

Eg kjø­per all­tid blo­me­bu­ket­tar i det al­ler sis­te ut­sa­let, like ved inn­gan­gen til grav­plas­sen – sik­kert for­di eg er fri­lan­sar og har for vane å gje­re det eg kun­ne gjort i god tid, i sis­te li­ten.

Men den­ne da­gen måt­te eg snu og gå til­ba­ke. Ki­os­ken stod nem­leg ik­kje der han all­tid har stått. Fak­tisk såg hei­le om­rå­det heilt ann­leis ut. Alt var rive – for å gje­re plass til ein mi­li­tær grav­plass.

Dei før­ste må­na­de­ne et­ter at kri­gen tok til, blei fal­ne sol­da­tar grav­lag­de nær ho­vud­inn­gan­gen til grav­plas­sen. Det har seg slik at fel­tet nær­mast por­ten rom­mar hei­ders­plas­sar, og det blei av­gjort at sol­da­ta­ne skul­le gravleggast her; sty­res­mak­te­ne mein­te det var den mest pas­san­de sta­den for «hel­tar frå den spe­si­el­le mi­li­tær­ope­ra­sjo­nen».

Men et­ter som tida gjekk, blei det ty­de­leg at noko skur­ra. Kri­gen var­te og rakk, sol­da­tar blei fram­leis drep­ne, og om­rå­det som var sett av til sol­dat­gra­ver, var ik­kje stort nok. Løy­sin­ga var en­kel: Blo­me­ut­sa­la blei riv­ne, slik at grav­fel­tet ved inn­gan­gen kun­ne ut­vi­dast.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement