JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Ingen myte

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940, av historikaren Erik Thomassen.

Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940, av historikaren Erik Thomassen.

Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940, av historikaren Erik Thomassen.

Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940, av historikaren Erik Thomassen.

5044
20230901
5044
20230901

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Historie

Det er bra at minnene om motstandskampen 1940–45 og felttoget i 1940 blir holdt i live med nye bøker og bokmeldinger, som med Erik Thomassens Tre desperate uker. Aage Sivertsen som også har skrevet om 1940, melder boka i Dag og Tid 25. august 2023. Men det er da også viktig at forfatterne forholder seg til den forskingen som er gjort tidligere.

I bokmeldinga si spør Sivertsen om det er en myte at mobiliseringa i 1940 blei vanskelig på grunn av at våpna var ubrukeliggjort på forhånd, slik Thomassen skriver i boka. I røynda dreier det seg om to spørsmål: Er det sant at våpen var ubrukeliggjort før 9. april 1940? Og er det sant at det førte til problemer? Her følger svar på begge.

Systemet med å ubrukeliggjøre våpenbeholdningene er gammelt i Noreg. Det dukker opp første gang i 1851 som et tiltak mot Thranes arbeiderforeninger. Kongemakten fryktet nemlig at thranittene skulle storme våpenmagasinene og gjøre opprør. Tiltaket ble brukt av kongemakten igjen under forfatningsstridighetene i 1883–84 og 1893–95. Kongen var redd for et nasjonalt opprør i Norge.

Før verdenskrigen var slutt i 1918, kom tiltakene tilbake, denne gang mot den nye arbeiderbevegelsen, som regjeringen fryktet ville storme våpenlagrene og «gjøre revolution». Det nye denne gangen var at tennstempler og stempelfjærer ble tatt ut av handvåpnas sluttstykker og gjemt unna på hemmelige steder hvor de ble liggende permanent. Ordningen ble også utvidet til å omfatte alle typer våpen inklusive artilleri. Tennstempler og stempelfjærer ble gjemt unna bak murene på kystfestningene.

Det ble lagd egne reglementer for ordningen. Med noen justeringer varte denne ordningen fram til 9. april 1940, som den såkalt «passive» del av forsvarsmaktas sikringstiltak. Den «aktive» delen var organiseringen av spesialavdelinger med tanke på å sikre mot opprør, nemlig «ordensvern, jernbanevaktavdelinger og sikringsvaktavdelinger». Systemet var svært hemmelig, styrt av regjeringens sikkerhetsutvalg og ble holdt ved like fram til 9. april 1940. Denne «hemmelige hæren» skulle mobiliseres med såkalt «stille mobilisering», det vil si med brev i posten til hver enkelt mann i umerkede konvolutter. Det var faktisk denne mobiliseringsmåten som ble iverksatt 9. april 1940.

Er det en myte at det ble problemer med dette 9. april? For det første var det selvfølgelig et kjempeproblem at generalstaben sendte ut sin mobiliseringsordre med brev etter at fienden sto i landet. Det betydde i praksis at all mobiliserings sør for Troms og Finnmark, hvor tyskerne ikke hadde gått i land, ble frivillig.

Da jeg skrev hovedoppgave om dette i 1975, undersøkte jeg hvordan dette hadde foregått i en del av landet, nemlig Østfold. Det viste seg da at fektningsrapportene fortalte at de mannskapene som mobiliserte i indre Østfold fikk utlevert våpen uten stempelfjærer, slik at sluttstykkene falt ut. Det motoriserte og helt moderne artilleriet på Høytorp fort ble kjørt rett inn i Sverige fordi de ikke kunne skyte. Tennstemplene og stempelfjærene lå nemlig på Oscarsborg festning, hvor tyskerne var kommet. Det samme gjaldt for artilleriregiment nr. 1 i Fredrikstad. «Sakene» lå på Oscarsborg.

Etter en kort fektning ved Fossum bru, ble dette grunnen til at hele 1. divisjon med i underkant av 5000 mann brøt sammen og flykta i kaos over til Sverige hvor de blei internert for resten av felttoget.

De eneste avdelingene som hadde sine «saker» montert og i orden da angrepet kom, var de som hadde vært innkalt som nøytralitetsvakt, og som lot være å følge påbudet om å ubrukeliggjøre sine våpen igjen etter at tjenesteperioden var over. Det gjaldt for eksempel Alta bataljon og avdelinger i 3. divisjon.

I Trøndelag ble det hele tragisk. Der hadde man gjemt unna «sakene» fra AR 3 på festningene og fikk ikke muligheten til å hente dem på grunn av tyskernes raske angrep mot byen. Det førte til at da frivillige styrker mobiliserte i Sør-Trøndelag, så hadde de ikke artilleri. De måtte istedet lage noen falske trekanoner som ble stilt opp for å lure fienden.

Men enda mer alvorlig var det at tyskerne jo fant «sakene» da festningene kapitulerte og fikk AR 3s svære beholdning av skyts i orden. Den tyske styrken til Trondheim hadde nemlig ikke med seg kanoner på den første transporten. Nå kom de norske kanonene til stor nytte. Tyskerne brukte kanonene til å nedkjempe de norske og allierte styrkene i Nord-Trøndelag. Særlig bittert for motstanderne var hendingene ved Hegra fort. Det var det norske artilleriet fra AR 3 som ble brukt for å skyte Hegra fort i fillebiter.

Det finnes nok mange myter om Forsvaret i 1940. Men dette er ikke blant dem. Etter min hovedoppgave om dette fra 1975, beskrev jeg systemet i stor detalj i tre bøker som kom fram til 1980 og senere samlet i Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940 som kom i 2000. Mange andre har også skrevet om ordningen, ikke minst Nils Ivar Agøy med doktoravhandlingen Militæretaten og «den indre fiende» fra 1905 til 1940.

Lars Borgersrud er historikar.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Historie

Det er bra at minnene om motstandskampen 1940–45 og felttoget i 1940 blir holdt i live med nye bøker og bokmeldinger, som med Erik Thomassens Tre desperate uker. Aage Sivertsen som også har skrevet om 1940, melder boka i Dag og Tid 25. august 2023. Men det er da også viktig at forfatterne forholder seg til den forskingen som er gjort tidligere.

I bokmeldinga si spør Sivertsen om det er en myte at mobiliseringa i 1940 blei vanskelig på grunn av at våpna var ubrukeliggjort på forhånd, slik Thomassen skriver i boka. I røynda dreier det seg om to spørsmål: Er det sant at våpen var ubrukeliggjort før 9. april 1940? Og er det sant at det førte til problemer? Her følger svar på begge.

Systemet med å ubrukeliggjøre våpenbeholdningene er gammelt i Noreg. Det dukker opp første gang i 1851 som et tiltak mot Thranes arbeiderforeninger. Kongemakten fryktet nemlig at thranittene skulle storme våpenmagasinene og gjøre opprør. Tiltaket ble brukt av kongemakten igjen under forfatningsstridighetene i 1883–84 og 1893–95. Kongen var redd for et nasjonalt opprør i Norge.

Før verdenskrigen var slutt i 1918, kom tiltakene tilbake, denne gang mot den nye arbeiderbevegelsen, som regjeringen fryktet ville storme våpenlagrene og «gjøre revolution». Det nye denne gangen var at tennstempler og stempelfjærer ble tatt ut av handvåpnas sluttstykker og gjemt unna på hemmelige steder hvor de ble liggende permanent. Ordningen ble også utvidet til å omfatte alle typer våpen inklusive artilleri. Tennstempler og stempelfjærer ble gjemt unna bak murene på kystfestningene.

Det ble lagd egne reglementer for ordningen. Med noen justeringer varte denne ordningen fram til 9. april 1940, som den såkalt «passive» del av forsvarsmaktas sikringstiltak. Den «aktive» delen var organiseringen av spesialavdelinger med tanke på å sikre mot opprør, nemlig «ordensvern, jernbanevaktavdelinger og sikringsvaktavdelinger». Systemet var svært hemmelig, styrt av regjeringens sikkerhetsutvalg og ble holdt ved like fram til 9. april 1940. Denne «hemmelige hæren» skulle mobiliseres med såkalt «stille mobilisering», det vil si med brev i posten til hver enkelt mann i umerkede konvolutter. Det var faktisk denne mobiliseringsmåten som ble iverksatt 9. april 1940.

Er det en myte at det ble problemer med dette 9. april? For det første var det selvfølgelig et kjempeproblem at generalstaben sendte ut sin mobiliseringsordre med brev etter at fienden sto i landet. Det betydde i praksis at all mobiliserings sør for Troms og Finnmark, hvor tyskerne ikke hadde gått i land, ble frivillig.

Da jeg skrev hovedoppgave om dette i 1975, undersøkte jeg hvordan dette hadde foregått i en del av landet, nemlig Østfold. Det viste seg da at fektningsrapportene fortalte at de mannskapene som mobiliserte i indre Østfold fikk utlevert våpen uten stempelfjærer, slik at sluttstykkene falt ut. Det motoriserte og helt moderne artilleriet på Høytorp fort ble kjørt rett inn i Sverige fordi de ikke kunne skyte. Tennstemplene og stempelfjærene lå nemlig på Oscarsborg festning, hvor tyskerne var kommet. Det samme gjaldt for artilleriregiment nr. 1 i Fredrikstad. «Sakene» lå på Oscarsborg.

Etter en kort fektning ved Fossum bru, ble dette grunnen til at hele 1. divisjon med i underkant av 5000 mann brøt sammen og flykta i kaos over til Sverige hvor de blei internert for resten av felttoget.

De eneste avdelingene som hadde sine «saker» montert og i orden da angrepet kom, var de som hadde vært innkalt som nøytralitetsvakt, og som lot være å følge påbudet om å ubrukeliggjøre sine våpen igjen etter at tjenesteperioden var over. Det gjaldt for eksempel Alta bataljon og avdelinger i 3. divisjon.

I Trøndelag ble det hele tragisk. Der hadde man gjemt unna «sakene» fra AR 3 på festningene og fikk ikke muligheten til å hente dem på grunn av tyskernes raske angrep mot byen. Det førte til at da frivillige styrker mobiliserte i Sør-Trøndelag, så hadde de ikke artilleri. De måtte istedet lage noen falske trekanoner som ble stilt opp for å lure fienden.

Men enda mer alvorlig var det at tyskerne jo fant «sakene» da festningene kapitulerte og fikk AR 3s svære beholdning av skyts i orden. Den tyske styrken til Trondheim hadde nemlig ikke med seg kanoner på den første transporten. Nå kom de norske kanonene til stor nytte. Tyskerne brukte kanonene til å nedkjempe de norske og allierte styrkene i Nord-Trøndelag. Særlig bittert for motstanderne var hendingene ved Hegra fort. Det var det norske artilleriet fra AR 3 som ble brukt for å skyte Hegra fort i fillebiter.

Det finnes nok mange myter om Forsvaret i 1940. Men dette er ikke blant dem. Etter min hovedoppgave om dette fra 1975, beskrev jeg systemet i stor detalj i tre bøker som kom fram til 1980 og senere samlet i Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940 som kom i 2000. Mange andre har også skrevet om ordningen, ikke minst Nils Ivar Agøy med doktoravhandlingen Militæretaten og «den indre fiende» fra 1905 til 1940.

Lars Borgersrud er historikar.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Natur er ikkje berre idyll. Kvart år blir over 100.000 lam og sau borte på beite, dei fleste døyr av sjukdom eller ulukker.

Natur er ikkje berre idyll. Kvart år blir over 100.000 lam og sau borte på beite, dei fleste døyr av sjukdom eller ulukker.

Foto: Paul Kleiven / NTB

KunnskapFeature

Dauden i utmarka

Ei framtid utan konflikt mellom rovdyr og beitedyr er ikkje tenkjeleg.

Arve Nilsen
Natur er ikkje berre idyll. Kvart år blir over 100.000 lam og sau borte på beite, dei fleste døyr av sjukdom eller ulukker.

Natur er ikkje berre idyll. Kvart år blir over 100.000 lam og sau borte på beite, dei fleste døyr av sjukdom eller ulukker.

Foto: Paul Kleiven / NTB

KunnskapFeature

Dauden i utmarka

Ei framtid utan konflikt mellom rovdyr og beitedyr er ikkje tenkjeleg.

Arve Nilsen
Det norske damelandslaget etter å ha vunne sitt fyrste EM. F.v. trenar Leif-Erik Stabell, Torild Heskje, Gunn Tove Vist, Bodil Nyheim Øigarden, Liv Marit Grude, ikkje-spelande kaptein Anne-Lill Hellemann, Marianne Harding og Ann Karin Fuglestad.

Det norske damelandslaget etter å ha vunne sitt fyrste EM. F.v. trenar Leif-Erik Stabell, Torild Heskje, Gunn Tove Vist, Bodil Nyheim Øigarden, Liv Marit Grude, ikkje-spelande kaptein Anne-Lill Hellemann, Marianne Harding og Ann Karin Fuglestad.

Foto: Torild Heskje

Frå bridgeverdaKunnskap
Erlend Skjetne

EM-eufori

Det tyske Ensemble Polyharmonique.

Det tyske Ensemble Polyharmonique.

Foto frå nettsida til gruppa

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Lite skakande

Ungdomsverka til Heinichen og Telemann treng meir livfull musisering.

Jack Grealish iført dei minste leggbeskyttarane det er mogleg å oppdrive. 

Jack Grealish iført dei minste leggbeskyttarane det er mogleg å oppdrive. 

Foto: Darko Vojinovic / AP / NTB

SportFeature
Maren

Lukta av leggbeskyttarar

Leggen er klart ein utsett kroppsdel i fotball.

Det er berre to ferieområde ved Svartehavet som er tilgjengelege for ukrainarar i det frie Ukraina: Mykolaiv og Odesa fylke. Her frå Svartehavet i 2020.

Det er berre to ferieområde ved Svartehavet som er tilgjengelege for ukrainarar i det frie Ukraina: Mykolaiv og Odesa fylke. Her frå Svartehavet i 2020.

Foto: Sergei Poliakov / AP / NTB

Samfunn

Krig invaderer sommaren

Førre helg kunne hotell i Odesa melde «Fullt» for første gong sidan starten på fullskalakrigen.

Andrej Kurkov
Det er berre to ferieområde ved Svartehavet som er tilgjengelege for ukrainarar i det frie Ukraina: Mykolaiv og Odesa fylke. Her frå Svartehavet i 2020.

Det er berre to ferieområde ved Svartehavet som er tilgjengelege for ukrainarar i det frie Ukraina: Mykolaiv og Odesa fylke. Her frå Svartehavet i 2020.

Foto: Sergei Poliakov / AP / NTB

Samfunn

Krig invaderer sommaren

Førre helg kunne hotell i Odesa melde «Fullt» for første gong sidan starten på fullskalakrigen.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis