EUROPA-MINISTEREN
«Europapolitikken er blant dei viktigaste delane av utanrikspolitikken,» seier generalsekretær i Kristeleg Folkeparti Hilde Frafjord Johnsen i Dag og Tid 8.09. Men ho tek heilt feil, og difor har det òg vore heilt rett av regjeringa til Erna Solberg å halde seg med ein eigen EU- og EØS-minister. Berre synd at denne viktige posten har vorte flytta frå Statsministerens kontor til Utanriksdepartementet, for alle dei rundt 75 avtalane Noreg har med EU, ikkje minst den viktigaste av dei, EØS-avtala, er sektorvise avtaler knytt til dei einskilde departementas verksemd. Dei har ikkje noko med utanrikspolitikk å gjere.
I EU finns det to institusjonar som gjer bindande politiske vedtak. Det er Europaparlamentet, som er satt saman av partigrupper lik dei nasjonale parlamenta i medlemsstatane, og Rådet for Den europeiske union, kor representantar frå dei einskilde regjeringane i medlemsstatane sitt. I mest alle saker tek dei to institusjonane avgjerdslar saman, men i Rådet sit ikkje faste representantar som i Parlamentet, men fagministrane frå medlemsstatane avhengig av kva sak dei skal vedta. Om det er utdanningssakar, kjem utdanningsministrane til Brussel, om det er finansielle saker er det finansministrane som representerer medlemsstatane og så bortetter. Slik òg for saker knytt til den sameinte utanriks- og forsvarspolitikken hjå EU.
Det er altså ikkje slik kritikarane av Solberg-regjeringas EU- og EØS-minister trur, at EU-samarbeidet er eit utanrikspolitisk samarbeid. Difor høyrer heller ikkje dei sakene som kjem frå EU til Noreg gjennom EØS-avtalen og andre avtalar me har med EU heime i Utanriksdepartementet. Etter 25 år skulle me tru at politikarar på toppen av hierarkiet her heime hadde skjønt dette, ikkje minst ein politikar som Jonas Gahr Støre. Han meiner opprettinga av denne stillinga var eit feilgrep, sjølv om ein Difi-rapport frå 2016 syner at norsk EØS-forvaltning har vorte meir profesjonell med dagens ordning: «De fleste sektorene har velfungerende systemer på plass for å håndtere EØS-saker på samme måte som andre saker.» Det er difor ingen grunn til at utanriksministeren tek over dette ansvaret, korkje fagleg eller politisk.
Jan Erik Grindheim er fyrsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, statsvitar i tankesmia Civita og leiar i Europarørsla i Noreg.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
EUROPA-MINISTEREN
«Europapolitikken er blant dei viktigaste delane av utanrikspolitikken,» seier generalsekretær i Kristeleg Folkeparti Hilde Frafjord Johnsen i Dag og Tid 8.09. Men ho tek heilt feil, og difor har det òg vore heilt rett av regjeringa til Erna Solberg å halde seg med ein eigen EU- og EØS-minister. Berre synd at denne viktige posten har vorte flytta frå Statsministerens kontor til Utanriksdepartementet, for alle dei rundt 75 avtalane Noreg har med EU, ikkje minst den viktigaste av dei, EØS-avtala, er sektorvise avtaler knytt til dei einskilde departementas verksemd. Dei har ikkje noko med utanrikspolitikk å gjere.
I EU finns det to institusjonar som gjer bindande politiske vedtak. Det er Europaparlamentet, som er satt saman av partigrupper lik dei nasjonale parlamenta i medlemsstatane, og Rådet for Den europeiske union, kor representantar frå dei einskilde regjeringane i medlemsstatane sitt. I mest alle saker tek dei to institusjonane avgjerdslar saman, men i Rådet sit ikkje faste representantar som i Parlamentet, men fagministrane frå medlemsstatane avhengig av kva sak dei skal vedta. Om det er utdanningssakar, kjem utdanningsministrane til Brussel, om det er finansielle saker er det finansministrane som representerer medlemsstatane og så bortetter. Slik òg for saker knytt til den sameinte utanriks- og forsvarspolitikken hjå EU.
Det er altså ikkje slik kritikarane av Solberg-regjeringas EU- og EØS-minister trur, at EU-samarbeidet er eit utanrikspolitisk samarbeid. Difor høyrer heller ikkje dei sakene som kjem frå EU til Noreg gjennom EØS-avtalen og andre avtalar me har med EU heime i Utanriksdepartementet. Etter 25 år skulle me tru at politikarar på toppen av hierarkiet her heime hadde skjønt dette, ikkje minst ein politikar som Jonas Gahr Støre. Han meiner opprettinga av denne stillinga var eit feilgrep, sjølv om ein Difi-rapport frå 2016 syner at norsk EØS-forvaltning har vorte meir profesjonell med dagens ordning: «De fleste sektorene har velfungerende systemer på plass for å håndtere EØS-saker på samme måte som andre saker.» Det er difor ingen grunn til at utanriksministeren tek over dette ansvaret, korkje fagleg eller politisk.
Jan Erik Grindheim er fyrsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, statsvitar i tankesmia Civita og leiar i Europarørsla i Noreg.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.