Ein festival
for folk flest
Vinterlysfestivalen er ikkje berre eit lyspunkt for nordlendingar, men eit kulturtilbod som mange fleire kunne hatt glede av.
Festivalsjef Birgitte Strid inviterer dagleg til samtalar i sofaen.
Foto: Bjørn Leirvik
Kommentar
I Mo i Rana lokkar arrangørane med «7 magiske dager». Magien får vi i dei ulike teatersalane og spelestadene, der 150 framsyningar blir presenterte i løpet av veka. Dette er ein festival for den breie teaterinteressa og for det sosiale samværet. Og kvaliteten er gjennomgåande god.
Kvar kveld lyser eit stort, raudt hjarte på austveggen til Nordland Teater. Det skal symbolisere at Vinterlys er hjartet i Mo, men også i Teater-Noreg, forklarar festivalgeneral Wenche Bakken.
At Vinterlys er viktig for fleire enn berre ranværingane, går fram både av at artistar og ensemble frå heile landet står på deltakarlista, og at produsentar og marknadsfolk frå heile Teater-Noreg legg fagmøte her.
Inne i hjartet finst ikkje berre to teatersalar, som stadig er sprengfulle, men også det sosiale hjartet i heile festivalen – Teaterkafeen. Denne halvmørke møtestaden er open frå morgon til midnatt. Her får du tørt og vått, her er det dagleg teaterlunsj og sofasamtale mellom teatersjef Birgitte Strid og ein eller fleire gjestar. Lise Fjeldstad og Kirsti Sparboe var mellom dei som sessa seg i den gammelrosa sofaen.
Mykje av det som skjer i Teaterkafeen, er gratis. Dette er møtestad for lokale og tilreisande og venterom for dei som skal inn til ei framsyning. Eit hjarte som slår for alle.
Årets Vinterlys er den 18. i rekkja. Initiativet kom frå dåverande teatersjef Thor-Inge Gullvåg. Han knytte til seg Wenche Bakken, som i alle desse åra har vore festivalgeneral og programmerar, og som elles er inspisient og produsent ved Nordland Teater.
Første året viste Vinterlys to framsyningar for 800 menneske. Sidan har festivalen vakse steg for steg, til han dei siste fem åra har vara ei heil veke. Og tala fortel alt som skal seiast: 900 artistar og produksjonar frå inn- og utland har vitja Vinterlys, 100.000 publikummarar har teke del i det mangfaldige kulturtilbodet. No ligg det årlege besøket på 12.500, i ein by med 18.500 innbyggjarar.
I dag er kapasitet det største problemet for arrangørane. Festivalen utnyttar alt som finst av spelestader, og alle er ikkje like eigna. No ser festivalgeneralen fram til at det skal bli noko av kulturhusplanane i kommunen. Dessutan er det vedteke å byggje ein storflyplass i nærleiken av byen, noko Wenche Bakken meiner vil spare festivalen for 150.000 kroner årleg i reisekostnader, ein betydeleg sum når totalbudsjettet ligg på kring tre millionar.
Sjølv såg eg 15 framsyningar – og har skrive om seks av dei.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast skribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kommentar
I Mo i Rana lokkar arrangørane med «7 magiske dager». Magien får vi i dei ulike teatersalane og spelestadene, der 150 framsyningar blir presenterte i løpet av veka. Dette er ein festival for den breie teaterinteressa og for det sosiale samværet. Og kvaliteten er gjennomgåande god.
Kvar kveld lyser eit stort, raudt hjarte på austveggen til Nordland Teater. Det skal symbolisere at Vinterlys er hjartet i Mo, men også i Teater-Noreg, forklarar festivalgeneral Wenche Bakken.
At Vinterlys er viktig for fleire enn berre ranværingane, går fram både av at artistar og ensemble frå heile landet står på deltakarlista, og at produsentar og marknadsfolk frå heile Teater-Noreg legg fagmøte her.
Inne i hjartet finst ikkje berre to teatersalar, som stadig er sprengfulle, men også det sosiale hjartet i heile festivalen – Teaterkafeen. Denne halvmørke møtestaden er open frå morgon til midnatt. Her får du tørt og vått, her er det dagleg teaterlunsj og sofasamtale mellom teatersjef Birgitte Strid og ein eller fleire gjestar. Lise Fjeldstad og Kirsti Sparboe var mellom dei som sessa seg i den gammelrosa sofaen.
Mykje av det som skjer i Teaterkafeen, er gratis. Dette er møtestad for lokale og tilreisande og venterom for dei som skal inn til ei framsyning. Eit hjarte som slår for alle.
Årets Vinterlys er den 18. i rekkja. Initiativet kom frå dåverande teatersjef Thor-Inge Gullvåg. Han knytte til seg Wenche Bakken, som i alle desse åra har vore festivalgeneral og programmerar, og som elles er inspisient og produsent ved Nordland Teater.
Første året viste Vinterlys to framsyningar for 800 menneske. Sidan har festivalen vakse steg for steg, til han dei siste fem åra har vara ei heil veke. Og tala fortel alt som skal seiast: 900 artistar og produksjonar frå inn- og utland har vitja Vinterlys, 100.000 publikummarar har teke del i det mangfaldige kulturtilbodet. No ligg det årlege besøket på 12.500, i ein by med 18.500 innbyggjarar.
I dag er kapasitet det største problemet for arrangørane. Festivalen utnyttar alt som finst av spelestader, og alle er ikkje like eigna. No ser festivalgeneralen fram til at det skal bli noko av kulturhusplanane i kommunen. Dessutan er det vedteke å byggje ein storflyplass i nærleiken av byen, noko Wenche Bakken meiner vil spare festivalen for 150.000 kroner årleg i reisekostnader, ein betydeleg sum når totalbudsjettet ligg på kring tre millionar.
Sjølv såg eg 15 framsyningar – og har skrive om seks av dei.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast skribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.