JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

BokMeldingar

Rossavik er liberal og bygger bru

Boka De korrekte syner at Frank Rossavik er ein liberal og klartenkt pedagog.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Frank Rossavik er politisk kommentator i Aftenposten og har skrive fleire biografiar og andre bøker.

Frank Rossavik er politisk kommentator i Aftenposten og har skrive fleire biografiar og andre bøker.

Foto: Cappelen Damm

Frank Rossavik er politisk kommentator i Aftenposten og har skrive fleire biografiar og andre bøker.

Frank Rossavik er politisk kommentator i Aftenposten og har skrive fleire biografiar og andre bøker.

Foto: Cappelen Damm

5312
20220930
5312
20220930

Sakprosa

Frank Rossavik:

De korrekte. Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn

Cappelen Damm

Rossaviks prosjekt og raude tråd gjennom heile boka er at ein ny identitetspolitikk fører til at minoritetar går frå å kjempa for gjensidig anerkjenning i storsamfunnet til å kjempa for at små grupper skal få særrettar og skjermast frå open debatt. Ved å trekka vekslar på internasjonale tenkjarar, ikkje berre i USA, men også i Tyskland, syner Rossavik oss korleis den nærast religiøse identitetspolitikken og antirasismen ikkje vil hjelpa minoritetar.

Identitetspolitikken frigjer ikkje individet til å delta i opne fellesskap, men stenger det inne i små lukka fellesskap. Han svekker og splittar samfunnet. Ironisk nok er liberal kritikk av identitetspolitikk eit sterkt forsvar av fellesskapet.

Anerkjenning av minoritetar som likeverdige plagar ikkje majoriteten, ifølge Rossavik. Eit godt døme er at kvinner fekk stemmerett. Det er anerkjenning forstått som likeverd. Aktivistar som nyttar identitetspolitikk, vil lenger. Dei vil, og her set eg det på spissen, gje kvinner dobbeltstemme for å retta opp historiske i feil. Dei vil nekta folk utanfor gruppa å kunna meina noko. Menn kan ikkje meina noko om til dømes abort. Kven du er, vert viktigare enn argumenta dine.

Sjølvkritisk

Rossavik viser kor inkonsekvent ein slik tenkjemåte er, men freistar samstundes å forstå. Det er prisverdig, og han nyttar bakgrunnen sin som tunghøyrd og homofil godt. Men det bør ikkje lulla lesaren inn i ei førestilling om at sanninga ligg ein plass imellom. Sanninga ligg i dei liberale verdiane der alle er frie og likeverdige. Fri debatt sikrar best mangfald og retten til å vera annleis.

Rossavik er sjølvkritisk og drøftar påstanden om at liberale ikkje ser makt og strukturar. Han opnar for å diskutera kva grupper som har grunn til å seia at dei er marginaliserte. Historisk kan det vera lettare å svara på, men kven som har makt i dag, kan diskuterast, og det er subjektivt. Er det den kvite arbeidaren som har privilegium, eller den svarte lesbiske kvinna som er blitt professor? Det er ikkje alltid lett å svara på. Difor er det mest inkluderande å halda på dei liberale ideane om likeverd. Kamp om særrettar vil splitta samfunnet.

Atterhald

Rossavik har ingen problem med å anerkjenna transpersonar, men han har heilt rett i at denne anerkjenninga ikkje er mogleg utan open debatt. Nokre gonger er likevel Rossavik litt tam. Han kan forstå protestar mot at det han kallar «tidligere menn», vil konkurrera i kvinneidrett. Rossavik kunne gått lenger og gjeve proteststemma rett. Anerkjenning dreier seg ikkje om å få lov til alt. Blinde som ikkje får vera pilotar, vert ikkje diskriminerte.

Identitetspolitiske aktivistar lukkast dels med å slå liberale i hartkorn med ytre høgre. Kven vil til dømes sitera noko frå det alternative mediet Resett utan å ta atterhald? At det som seiest, er sant, eller eit legitimt argument, er ikkje nok lenger. Ja, Resett er langt ute, men eg er berre redd dette forplantar seg og gjer ordskifte trongare.

Kven vert neste på lista? Kan ein sitera frå avisa Subjekt? Aktivistane fryktar kva som har vore normalt å diskutera, jamfør debatten om normalisering av Framstegspartiet og Sverigedemokraterna i grannelandet. Liberale bør på si side frykta at ting ikkje lenger er normalt og legitimt å diskutera. Her skil liberale seg frå identitetspolitisk aktivisme i kampen mot ytre høgre. Dette skiljet sit heldigvis relativt sterkt i norske medium, og det er viktig for ikkje verta intolerant. Men også for liberale finst det grenser. Rossavik drøftar det med bruk av gode døme.

Innsnevring

Identitetspolitikk snevrar inn ytringskulturen og gjer avstanden mellom kva folk seier privat og offentleg, større. Kva me seier i badstua eller på nachspiel, bør ikkje nødvendigvis komma på framsida av VG. Ein god ytringskultur hegnar om fridommen til å snakka i lukka rom. Samstundes bør ikkje avstanden bli for stor. Her har sosiale medium opna dører, men særleg debatt som dreier seg om rasisme og feminisme, er prega av at mange ikkje seier høgt kva dei meiner.

Dei med høg utdanning veit at det kan vera klokt å halda kjeft. Lågare lag rasar på nettet, men også der er det mange som ikkje vågar eller vil seia noko. Sannsynlegvis er støtta til kvinnene som ville opna venleikssalong på Frogner, mykje større enn det eit korrekt medium maktar å formidla. Ei fillesak, men ho viser kor snever norsk feminisme er.

Vert avstanden mellom kva ein seier privat, og kva ein seier offentleg, for stor, skaper det eit trykk som populistar før eller seinare vil utnytta. Det er eit stort paradoks: Korrekte som fryktar den såkalla populismen, vert fort reduserte til nyttige idiotar for Listhaugane til høgre og venstre. Rossavik er ikkje ein slik nyttig idiot, men han er kan hende litt mild. Men nett difor er han ein mykje meir effektiv og framifrå kritikar av identitetspolitikk enn vi som er noko sure og konservative. Han er pedagogisk – og umogleg å putta i bås.

Lars Kolbeinstveit

Lars Kolbeinstveit er filosof, knytt til den liberale tankesmia Civita.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Sakprosa

Frank Rossavik:

De korrekte. Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn

Cappelen Damm

Rossaviks prosjekt og raude tråd gjennom heile boka er at ein ny identitetspolitikk fører til at minoritetar går frå å kjempa for gjensidig anerkjenning i storsamfunnet til å kjempa for at små grupper skal få særrettar og skjermast frå open debatt. Ved å trekka vekslar på internasjonale tenkjarar, ikkje berre i USA, men også i Tyskland, syner Rossavik oss korleis den nærast religiøse identitetspolitikken og antirasismen ikkje vil hjelpa minoritetar.

Identitetspolitikken frigjer ikkje individet til å delta i opne fellesskap, men stenger det inne i små lukka fellesskap. Han svekker og splittar samfunnet. Ironisk nok er liberal kritikk av identitetspolitikk eit sterkt forsvar av fellesskapet.

Anerkjenning av minoritetar som likeverdige plagar ikkje majoriteten, ifølge Rossavik. Eit godt døme er at kvinner fekk stemmerett. Det er anerkjenning forstått som likeverd. Aktivistar som nyttar identitetspolitikk, vil lenger. Dei vil, og her set eg det på spissen, gje kvinner dobbeltstemme for å retta opp historiske i feil. Dei vil nekta folk utanfor gruppa å kunna meina noko. Menn kan ikkje meina noko om til dømes abort. Kven du er, vert viktigare enn argumenta dine.

Sjølvkritisk

Rossavik viser kor inkonsekvent ein slik tenkjemåte er, men freistar samstundes å forstå. Det er prisverdig, og han nyttar bakgrunnen sin som tunghøyrd og homofil godt. Men det bør ikkje lulla lesaren inn i ei førestilling om at sanninga ligg ein plass imellom. Sanninga ligg i dei liberale verdiane der alle er frie og likeverdige. Fri debatt sikrar best mangfald og retten til å vera annleis.

Rossavik er sjølvkritisk og drøftar påstanden om at liberale ikkje ser makt og strukturar. Han opnar for å diskutera kva grupper som har grunn til å seia at dei er marginaliserte. Historisk kan det vera lettare å svara på, men kven som har makt i dag, kan diskuterast, og det er subjektivt. Er det den kvite arbeidaren som har privilegium, eller den svarte lesbiske kvinna som er blitt professor? Det er ikkje alltid lett å svara på. Difor er det mest inkluderande å halda på dei liberale ideane om likeverd. Kamp om særrettar vil splitta samfunnet.

Atterhald

Rossavik har ingen problem med å anerkjenna transpersonar, men han har heilt rett i at denne anerkjenninga ikkje er mogleg utan open debatt. Nokre gonger er likevel Rossavik litt tam. Han kan forstå protestar mot at det han kallar «tidligere menn», vil konkurrera i kvinneidrett. Rossavik kunne gått lenger og gjeve proteststemma rett. Anerkjenning dreier seg ikkje om å få lov til alt. Blinde som ikkje får vera pilotar, vert ikkje diskriminerte.

Identitetspolitiske aktivistar lukkast dels med å slå liberale i hartkorn med ytre høgre. Kven vil til dømes sitera noko frå det alternative mediet Resett utan å ta atterhald? At det som seiest, er sant, eller eit legitimt argument, er ikkje nok lenger. Ja, Resett er langt ute, men eg er berre redd dette forplantar seg og gjer ordskifte trongare.

Kven vert neste på lista? Kan ein sitera frå avisa Subjekt? Aktivistane fryktar kva som har vore normalt å diskutera, jamfør debatten om normalisering av Framstegspartiet og Sverigedemokraterna i grannelandet. Liberale bør på si side frykta at ting ikkje lenger er normalt og legitimt å diskutera. Her skil liberale seg frå identitetspolitisk aktivisme i kampen mot ytre høgre. Dette skiljet sit heldigvis relativt sterkt i norske medium, og det er viktig for ikkje verta intolerant. Men også for liberale finst det grenser. Rossavik drøftar det med bruk av gode døme.

Innsnevring

Identitetspolitikk snevrar inn ytringskulturen og gjer avstanden mellom kva folk seier privat og offentleg, større. Kva me seier i badstua eller på nachspiel, bør ikkje nødvendigvis komma på framsida av VG. Ein god ytringskultur hegnar om fridommen til å snakka i lukka rom. Samstundes bør ikkje avstanden bli for stor. Her har sosiale medium opna dører, men særleg debatt som dreier seg om rasisme og feminisme, er prega av at mange ikkje seier høgt kva dei meiner.

Dei med høg utdanning veit at det kan vera klokt å halda kjeft. Lågare lag rasar på nettet, men også der er det mange som ikkje vågar eller vil seia noko. Sannsynlegvis er støtta til kvinnene som ville opna venleikssalong på Frogner, mykje større enn det eit korrekt medium maktar å formidla. Ei fillesak, men ho viser kor snever norsk feminisme er.

Vert avstanden mellom kva ein seier privat, og kva ein seier offentleg, for stor, skaper det eit trykk som populistar før eller seinare vil utnytta. Det er eit stort paradoks: Korrekte som fryktar den såkalla populismen, vert fort reduserte til nyttige idiotar for Listhaugane til høgre og venstre. Rossavik er ikkje ein slik nyttig idiot, men han er kan hende litt mild. Men nett difor er han ein mykje meir effektiv og framifrå kritikar av identitetspolitikk enn vi som er noko sure og konservative. Han er pedagogisk – og umogleg å putta i bås.

Lars Kolbeinstveit

Lars Kolbeinstveit er filosof, knytt til den liberale tankesmia Civita.

Rossavik er sjølvkritisk og drøftar påstanden om at liberale ikkje ser makt og strukturar.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Piano har vore ei kjelde til musikkglede i mange hundre år. Men kva er musikk? Og kvifor lèt eit veltemperert piano så godt i øyra?

Piano har vore ei kjelde til musikkglede i mange hundre år. Men kva er musikk? Og kvifor lèt eit veltemperert piano så godt i øyra?

Kjelde: Per Thorvaldsen og DALL-E 3

TeknologiFeature

Musikkteori for tonedauve 

Musikk er matematikk, og kanskje den einaste forma for brøkrekning som kan vekkja andre kjensler enn berre frustrasjon.

Per Thorvaldsen
Piano har vore ei kjelde til musikkglede i mange hundre år. Men kva er musikk? Og kvifor lèt eit veltemperert piano så godt i øyra?

Piano har vore ei kjelde til musikkglede i mange hundre år. Men kva er musikk? Og kvifor lèt eit veltemperert piano så godt i øyra?

Kjelde: Per Thorvaldsen og DALL-E 3

TeknologiFeature

Musikkteori for tonedauve 

Musikk er matematikk, og kanskje den einaste forma for brøkrekning som kan vekkja andre kjensler enn berre frustrasjon.

Per Thorvaldsen
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.

Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.

Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB

Ordskifte
Anne GunnPettersen

Ein endrar ikkje naturen med talemåtar

Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.

Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.

Foto: Kari Anette Austvik / NTB

Frå bridgeverdaKunnskap
Erlend Skjetne

Frå bridgeverda: Svidd utgang

Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Foto: Lina Hindrum

BokMeldingar
Ingvild Bræin

Fadesar og fasadar

Roboten blir til mens vi ror.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis