Rein og ublanda Brecht
Denne Mor Courage-tolkinga er gripande av di ho er usentimental.
Hanne Dieserud spelar hovudrolla med ei rå, usentimental røyndskjensle, skriv Bent Kvalvik.
Foto: Magnus Skrede / Grusomhetens Teater
Grusomhetens Teater
Bertholt Brecht:
Mor Courage og barna hennes
Omsett av Øyvind Berg
Komponist: Paul Dessau
Regi: Lars Øyno
Scenografi / kostyme: Bård Lie Thorbjørnsen
Å spele teaterstykke som var fornyande teater for 70–80 år sidan kan ofte bli vanskeleg i dag, truleg av di teaterfolk er redde for å reprodusere klassikarar, redde for å vere gamaldagse. Denne redselen har gått hardt ut over Brecht-oppsetjingar på institusjonsteatera i seinare år.
Grusomhetens Teater, denne villfuglen av ei frigruppe, gjer gjerne det finurlege grepet å spele nyare klassikarar nært opp til originalversjonane, samstundes som dei alltid held på sin eigen, merkeleg eruptive stil.
Utstyrsmessig svært enkel er versjonen deira av det krasse antikrigsstykket Mor Courage og barna hennes. Scenografien er dominert av eit stort teltlerret, som eit militærtelt, og kostyme og sminke er delvis stramt realistiske, delvis leikne, som på utkledningsfest. Motsetningane her stemmer godt med Brechts visjon om «verfremdungsteater», slik stykket i seg sjølv vekslar mellom grufulle hendingar og tørr galgenhumor.
Tittelrolla vert spelt av Hanne Dieserud med ei rå, usentimental røyndskjensle, både i spel og songnummer, medan personane rundt henne agerer i ein meir spissa ekspresjonisme. Det fungerer forbløffande godt, også i dei mange skråstilte, nærast atonale songinnslaga.
Historia om den fattige kvinna som lever av å selje handelsvarer i stridsområda under 30-årskrigen, og mister sine eigne born i krigen, har sjølvsagt ein bitter aktualitet i vårt Europa. Nett det usentimentale gjer det heile paradoksalt nok rørande. Dei to musikarane gjer òg ein glimrande innsats.
Framsyninga gjekk for førebels siste gong sist laurdag. Oppsetjinga kan godt tole ekstraframsyningar.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Grusomhetens Teater
Bertholt Brecht:
Mor Courage og barna hennes
Omsett av Øyvind Berg
Komponist: Paul Dessau
Regi: Lars Øyno
Scenografi / kostyme: Bård Lie Thorbjørnsen
Å spele teaterstykke som var fornyande teater for 70–80 år sidan kan ofte bli vanskeleg i dag, truleg av di teaterfolk er redde for å reprodusere klassikarar, redde for å vere gamaldagse. Denne redselen har gått hardt ut over Brecht-oppsetjingar på institusjonsteatera i seinare år.
Grusomhetens Teater, denne villfuglen av ei frigruppe, gjer gjerne det finurlege grepet å spele nyare klassikarar nært opp til originalversjonane, samstundes som dei alltid held på sin eigen, merkeleg eruptive stil.
Utstyrsmessig svært enkel er versjonen deira av det krasse antikrigsstykket Mor Courage og barna hennes. Scenografien er dominert av eit stort teltlerret, som eit militærtelt, og kostyme og sminke er delvis stramt realistiske, delvis leikne, som på utkledningsfest. Motsetningane her stemmer godt med Brechts visjon om «verfremdungsteater», slik stykket i seg sjølv vekslar mellom grufulle hendingar og tørr galgenhumor.
Tittelrolla vert spelt av Hanne Dieserud med ei rå, usentimental røyndskjensle, både i spel og songnummer, medan personane rundt henne agerer i ein meir spissa ekspresjonisme. Det fungerer forbløffande godt, også i dei mange skråstilte, nærast atonale songinnslaga.
Historia om den fattige kvinna som lever av å selje handelsvarer i stridsområda under 30-årskrigen, og mister sine eigne born i krigen, har sjølvsagt ein bitter aktualitet i vårt Europa. Nett det usentimentale gjer det heile paradoksalt nok rørande. Dei to musikarane gjer òg ein glimrande innsats.
Framsyninga gjekk for førebels siste gong sist laurdag. Oppsetjinga kan godt tole ekstraframsyningar.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel