Action

Regi: Roar Uthaug

Lara Croft: Tomb Raider

Med: Alicia Vikander, Dominic West, Walton Goggins

I dei to første Tomb Raider-filmane spelte Angelina Jolie actionhelten Lara Croft, som vitjar farlege gravkammer i sitt oppofrande forsøk på å redde verda. Tredje film i Tomb Raider-katalogen er utan Jolie. Svenske Alicia Vikander tar opp tråden, sidan dette er ein film om korleis Lara Croft blei til actionhelten med éin pistol i kvar arm, og sidan Jolie har nok med å redde verda som privatperson.

Den emosjonelle kjernen i filmen handlar om tilhøvet mellom Lara og faren hennar, Lord Richard Croft (West), ein styrtrik forretningsmann. Den norske regissøren Roar Uthaug står her overfor eit interessant vegval – og vel ein mellomveg. Det vil seie at vi får litt oppveksthistorie, men mest actionunderhaldning. Den unge Lara slit med å finne seg sjølv. Ho er fattig, jobbar som sykkelbod og får jamvel bank i bokseringen av ei anna kvinne. Faren har vore borte i sju år, då han forlét henne for å finne fram til eit gammalt japansk gravkammer. Men Lara nektar å innsjå at han er død.

Lara har all grunn til føle seg sint, såra, einsam – det er det vi alle ville følt i ein slik situasjon – men er og blir ein blank rollefigur. Gjennom filmen er det omtrent umogleg å spore kjenslene hennar, og kva som driv henne. Det handlar om faren, det skjønar vi, men kven er ho på grunn av alt som har skjedd?

Dette blir det nok for komplekst for filmen å svare på. For når alt kjem til alt, handlar Tomb Raider om å sjå Alicia Vikander i flest mogleg actionscener. Springande, hoppande, klamrande fast i steinar, klipper og vrakrestar av gamle fly. Men ei oppveksthistorie er dette ikkje.

Sondre Åkervik

Sondre Åkervik er student, skribent og fast filmmeldar i Dag og Tid.