Mysteriet Lara Croft
Tomb Raider skal fortelje oss kvifor Lara Croft blei ein actionhelt, men er meir oppteken av action enn karakterbygging.
Alicia Vikander er å sjå i mange actionscener.
Foto: United Pictures International
Action
Regi: Roar Uthaug
Lara Croft: Tomb Raider
Med: Alicia Vikander, Dominic West, Walton Goggins
I dei to første Tomb Raider-filmane spelte Angelina Jolie actionhelten Lara Croft, som vitjar farlege gravkammer i sitt oppofrande forsøk på å redde verda. Tredje film i Tomb Raider-katalogen er utan Jolie. Svenske Alicia Vikander tar opp tråden, sidan dette er ein film om korleis Lara Croft blei til actionhelten med éin pistol i kvar arm, og sidan Jolie har nok med å redde verda som privatperson.
Den emosjonelle kjernen i filmen handlar om tilhøvet mellom Lara og faren hennar, Lord Richard Croft (West), ein styrtrik forretningsmann. Den norske regissøren Roar Uthaug står her overfor eit interessant vegval – og vel ein mellomveg. Det vil seie at vi får litt oppveksthistorie, men mest actionunderhaldning. Den unge Lara slit med å finne seg sjølv. Ho er fattig, jobbar som sykkelbod og får jamvel bank i bokseringen av ei anna kvinne. Faren har vore borte i sju år, då han forlét henne for å finne fram til eit gammalt japansk gravkammer. Men Lara nektar å innsjå at han er død.
Lara har all grunn til føle seg sint, såra, einsam – det er det vi alle ville følt i ein slik situasjon – men er og blir ein blank rollefigur. Gjennom filmen er det omtrent umogleg å spore kjenslene hennar, og kva som driv henne. Det handlar om faren, det skjønar vi, men kven er ho på grunn av alt som har skjedd?
Dette blir det nok for komplekst for filmen å svare på. For når alt kjem til alt, handlar Tomb Raider om å sjå Alicia Vikander i flest mogleg actionscener. Springande, hoppande, klamrande fast i steinar, klipper og vrakrestar av gamle fly. Men ei oppveksthistorie er dette ikkje.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er student, skribent og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Action
Regi: Roar Uthaug
Lara Croft: Tomb Raider
Med: Alicia Vikander, Dominic West, Walton Goggins
I dei to første Tomb Raider-filmane spelte Angelina Jolie actionhelten Lara Croft, som vitjar farlege gravkammer i sitt oppofrande forsøk på å redde verda. Tredje film i Tomb Raider-katalogen er utan Jolie. Svenske Alicia Vikander tar opp tråden, sidan dette er ein film om korleis Lara Croft blei til actionhelten med éin pistol i kvar arm, og sidan Jolie har nok med å redde verda som privatperson.
Den emosjonelle kjernen i filmen handlar om tilhøvet mellom Lara og faren hennar, Lord Richard Croft (West), ein styrtrik forretningsmann. Den norske regissøren Roar Uthaug står her overfor eit interessant vegval – og vel ein mellomveg. Det vil seie at vi får litt oppveksthistorie, men mest actionunderhaldning. Den unge Lara slit med å finne seg sjølv. Ho er fattig, jobbar som sykkelbod og får jamvel bank i bokseringen av ei anna kvinne. Faren har vore borte i sju år, då han forlét henne for å finne fram til eit gammalt japansk gravkammer. Men Lara nektar å innsjå at han er død.
Lara har all grunn til føle seg sint, såra, einsam – det er det vi alle ville følt i ein slik situasjon – men er og blir ein blank rollefigur. Gjennom filmen er det omtrent umogleg å spore kjenslene hennar, og kva som driv henne. Det handlar om faren, det skjønar vi, men kven er ho på grunn av alt som har skjedd?
Dette blir det nok for komplekst for filmen å svare på. For når alt kjem til alt, handlar Tomb Raider om å sjå Alicia Vikander i flest mogleg actionscener. Springande, hoppande, klamrande fast i steinar, klipper og vrakrestar av gamle fly. Men ei oppveksthistorie er dette ikkje.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er student, skribent og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.