Flinkisfilm frå filmskulen
Kometen er absolutt ein sjåverdig film sjølv om han manglar det vesle ekstra.
stronomen og UFO-forskar Bill (Langhelle) og Gustav (Bøum) ventar på at far til Gustav skal koma att.
Foto: SF Studios
Drama
Regi: Bård Røssevold
Kometen
Med: Axel Bøyum, Theresa Frostad Eggesbø, Jørgen Langhelle, Cecilie Mosli
Far og son går i skogen då ei lyskjegle brått bryt gjennom trea. På få sekundar forsvinn faren – for godt. Ti år seinare bur sonen, Gustav (Bøyum), framleis på motellet mora (Mosli) driv, og han har aldri gjeve opp draumen om at faren skal koma attende. Ifølge astronomen og UFO-forskar Bill (Langhelle) skal dette skje på tiårsdagen etter at han vart borte. Og så, som kometregn frå himmelen, dukkar Charlotte (Eggesbø) opp og røskar i tilvêret og illusjonane til Gustav. Det er tid for realitetsorientering.
Studentfilm
Ein skal gå til kinosalen med ope sinn, men når Kometen hovudsakleg vert promovert som fyrste film produsert av masterstudentane ved Den norske filmskolen på Lillehammer, blir det til at dette ligg i bakhovudet. Verkar filmen amatørmessig? Skulefilmaktig? Nei, det synest eg ikkje. Den duse filminga fangar detaljar og stemningar like godt som mange andre, proffe produksjonar. Skodespelet står ikkje tilbake på nokon måte – så er det altså ikkje nybyrjarar som står for denne delen. Det gjer heller ikkje dialogen. Oppbygginga er fin: Idet du trur det er for enkelt, vrir handlinga seg.
Så då har vel studentane laga eit meisterverk, då?
M +
Som i alle kreative utfaldingar er det ikkje alltid lett å setja fingeren på kva som skil god kunst frå stor kunst. Å følgja boka har sjeldan ført til opplevingar utanom det vanlege, nettopp fordi det dermed ikkje oppstår noko uvanleg. Ein konsert med gjennomflinke musikarar treng ikkje gripa ein på langt nær slik ein rufsete gatemusikar heilt frå det blå kan.
Den enklaste forklaringa på kvifor eg ikkje vert vidare rørt eller medriven av Kometen, ligg godt mogleg i at handverket er bra gjennomført, men at filmen manglar nerve. Historia er heller ikkje den mest originale, sjølv med element frå det ytre rommet. Far–son-problematikk går sjølvsagt aldri av moten, men det er ein klisjé som ikkje nødvendigvis gjer seg så godt på film. Det verkar noko uinspirert, eller nok ein gong oppskriftsmessig.
The future cometh
Det finst likevel mange gode grunnar til å setja av eit besøk på kinoen for Kometen. Det er rimeleg sannsynleg at namna i rulleteksten kjem til å forma framtidig norsk film. Om dette ikkje er god nok grunn, og det er det sjølvsagt strengt tala ikkje for dei fleste, er Kometen ein levande, drivande film med gode skodespelarar og finurlege tvistar. Det er berre ikkje ein slik epokegjerande film som du seint vil gløyma. Men av alt som vert sett opp på kino, kor mange filmar kan du seia det om? Summen av alle dei flinke delane som utgjer Kometen, blir til saman både god underhaldning og eit velkome tilskot til ei førjulstid prega av superheltar på plankekøyring.
Å seia at det kjem meir bra frå Røsseland og kompani i framtida, er langt frå science fiction.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Bård Røssevold
Kometen
Med: Axel Bøyum, Theresa Frostad Eggesbø, Jørgen Langhelle, Cecilie Mosli
Far og son går i skogen då ei lyskjegle brått bryt gjennom trea. På få sekundar forsvinn faren – for godt. Ti år seinare bur sonen, Gustav (Bøyum), framleis på motellet mora (Mosli) driv, og han har aldri gjeve opp draumen om at faren skal koma attende. Ifølge astronomen og UFO-forskar Bill (Langhelle) skal dette skje på tiårsdagen etter at han vart borte. Og så, som kometregn frå himmelen, dukkar Charlotte (Eggesbø) opp og røskar i tilvêret og illusjonane til Gustav. Det er tid for realitetsorientering.
Studentfilm
Ein skal gå til kinosalen med ope sinn, men når Kometen hovudsakleg vert promovert som fyrste film produsert av masterstudentane ved Den norske filmskolen på Lillehammer, blir det til at dette ligg i bakhovudet. Verkar filmen amatørmessig? Skulefilmaktig? Nei, det synest eg ikkje. Den duse filminga fangar detaljar og stemningar like godt som mange andre, proffe produksjonar. Skodespelet står ikkje tilbake på nokon måte – så er det altså ikkje nybyrjarar som står for denne delen. Det gjer heller ikkje dialogen. Oppbygginga er fin: Idet du trur det er for enkelt, vrir handlinga seg.
Så då har vel studentane laga eit meisterverk, då?
M +
Som i alle kreative utfaldingar er det ikkje alltid lett å setja fingeren på kva som skil god kunst frå stor kunst. Å følgja boka har sjeldan ført til opplevingar utanom det vanlege, nettopp fordi det dermed ikkje oppstår noko uvanleg. Ein konsert med gjennomflinke musikarar treng ikkje gripa ein på langt nær slik ein rufsete gatemusikar heilt frå det blå kan.
Den enklaste forklaringa på kvifor eg ikkje vert vidare rørt eller medriven av Kometen, ligg godt mogleg i at handverket er bra gjennomført, men at filmen manglar nerve. Historia er heller ikkje den mest originale, sjølv med element frå det ytre rommet. Far–son-problematikk går sjølvsagt aldri av moten, men det er ein klisjé som ikkje nødvendigvis gjer seg så godt på film. Det verkar noko uinspirert, eller nok ein gong oppskriftsmessig.
The future cometh
Det finst likevel mange gode grunnar til å setja av eit besøk på kinoen for Kometen. Det er rimeleg sannsynleg at namna i rulleteksten kjem til å forma framtidig norsk film. Om dette ikkje er god nok grunn, og det er det sjølvsagt strengt tala ikkje for dei fleste, er Kometen ein levande, drivande film med gode skodespelarar og finurlege tvistar. Det er berre ikkje ein slik epokegjerande film som du seint vil gløyma. Men av alt som vert sett opp på kino, kor mange filmar kan du seia det om? Summen av alle dei flinke delane som utgjer Kometen, blir til saman både god underhaldning og eit velkome tilskot til ei førjulstid prega av superheltar på plankekøyring.
Å seia at det kjem meir bra frå Røsseland og kompani i framtida, er langt frå science fiction.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Det finst likevel gode grunnar til å setja av eit besøk på kinoen for Kometen.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.