🎧 Mektig mareritt
Monos er ei stor filmoppleving. Ikkje spar denne totalpakken til sofakroken.
Lytt til artikkelen:
THRILLER/DRAMA
Regi: Alejandro Landes
Monos
Med: Sofia Buenaventura, Julián Giraldo, Karen Quintero, Julianne Nicholson
I forblåste colombianske fjell held ein gjeng ungdommar til som geriljasoldatar med ansvar for eit gissel frå USA. Ein dag kjem ein overordna frå Organisasjonen innom med kua Shakira, som dei skal passe på. Hard trening er blanda med både kreativ og brutal leik. Konflikten kan kome kva tid som helst. Ein kan forvente vold.
Rambo
Monos er stilisert og storslagen. Stadane dei har filma er spektakulære. Fjella med brutale betongkonstruksjonar er majestetiske. Frodig regnskog og elvar i stri straum gjev tett og klam klaustrofobisk desorientering. Fargetonane er til å nyte, anten det er grove gråtonar og gul mose eller eirgrøne blad. Mørke og kaldt ljos vekslar. Kamera trekk ut for overblikk og distanse eller heilt tett på andleta. Militær kroppsøving er koreografert så dei minner om dans, à la Beau travail av Claire Denis.
Rollebesetninga er slåande god. Kvart eit andlet, kvar ein kropp er uendeleg uttrykksfulle. Dei aller fleste er ferskingar, men dei gjer rollene strålande sårbare. Namna Rambo, Lady, Boom-boom, Ulven og Smurfen grensar mellom anonymiseringa av geriljasoldatar og barnleg leik med filmreferansar. Fyller du femten år får du femten piskeslag. Ikkje nett det ei quinceañera drøymer om. Ingen blondekjolar er å sjå, men kjønn finst mellom konvensjon og fridom. Kostyma og andre attributt gjer sitt til eit fantasifullt uttrykk som skrir over grenser òg med tanke på sjanger. Dei heile er eit eventyr, ein fabel eller eit mareritt med røter i ei røynd som er rå og uroande, ute av verda.
Boom-boom
Lydbiletet er formidabelt. Viss du ikkje har hørt om Mica Levi må du notera deg namnet. Ho skapte djup uro med musikken sin i Under the Skin av Jonathan Glazer og blei nominert til Oscar for elegant, triste tonar i Jackie av Pablo Larraín. Monos har den mektigaste filmmusikken ho har laga så langt. Leiken og mørket spelar mot kvarandre. Spekteret spenner mellom forstyrrande plystring, episke fløyter, dystopiske synthesizerar og drønnande mørk perkusjon. Historiske hint til lyden av episke Popol-Vuh til Aguirre – Guds vrede verkar vake under.
Vakre taparar
Heilskapen er hypnotisk. Eg sitra av spenning gjennom filmen. Ein får sympati for heile gjengen, sjølv om dei gjer rotne ting. Svik og splid har brakt referansar til Fluenes herre. Monos har mykje å melde, men geriljagruppa verkar å ha gløymd ideologien sin. Ingen kjem ut som vinnarar i ein slik borgarkrig. Filmen er ei emosjonell påkjenning som riv i hjarta utan å vere sentimental eller melodramatisk. Ei mengd augneblinkar er høgst minneverdige. Regissøren Alejandro Landes har laga eit vakkert og smart verk. Han viser stor kjærleik til film som kunstart så vel som til dei mange som tapar i konflikten som har herja i Colombia i seksti år, og på mange måtar held fram etter fredsprisen. Denne filmen må du sjå på kino.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid
Filmfjes
(bilete av Vincent Cassel)
Vincent Cassel er ein ringrev i fransk film. Han gjer ei skikkeleg sterk rolle i premiereklare De usedvanlige, der han hastar rundt under kipaen sin for å hjelpe folk med dryge gradar av autisme. Regissørane Olivier Nakache og Éric Toledano gjorde det stort med De urørlige. No kjenst det litt som om dei hoppar etter Wirkola, sidan uhandterlige born blei så flott skildra av Nora Fingscheidt i Systemsprenger. Duoen er meir romantisk og melodramatisk i stilen, men Cassel og gjengen løftar filmen.
H.T.
Sjå på nett no
(YouTube)
Colombianarane har i sanning fått dreis på episk film. I fjor var Birds of Passage av Cristina Gallego og Ciro Guerra ein av filmane som skilte seg ut ved å vere visuelt storslagen. Du burde altså ha sett han på kino. Svikta planlegginga finn du trøyst i at YouTube har byrja leie ut filmar på nett. Bergenske Mer Film var medprodusent og distributør av eposet, slik dei var på to av dei tre latinamerikanske filmane på kino i fjor. God utteljing.
H.T.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Lytt til artikkelen:
THRILLER/DRAMA
Regi: Alejandro Landes
Monos
Med: Sofia Buenaventura, Julián Giraldo, Karen Quintero, Julianne Nicholson
I forblåste colombianske fjell held ein gjeng ungdommar til som geriljasoldatar med ansvar for eit gissel frå USA. Ein dag kjem ein overordna frå Organisasjonen innom med kua Shakira, som dei skal passe på. Hard trening er blanda med både kreativ og brutal leik. Konflikten kan kome kva tid som helst. Ein kan forvente vold.
Rambo
Monos er stilisert og storslagen. Stadane dei har filma er spektakulære. Fjella med brutale betongkonstruksjonar er majestetiske. Frodig regnskog og elvar i stri straum gjev tett og klam klaustrofobisk desorientering. Fargetonane er til å nyte, anten det er grove gråtonar og gul mose eller eirgrøne blad. Mørke og kaldt ljos vekslar. Kamera trekk ut for overblikk og distanse eller heilt tett på andleta. Militær kroppsøving er koreografert så dei minner om dans, à la Beau travail av Claire Denis.
Rollebesetninga er slåande god. Kvart eit andlet, kvar ein kropp er uendeleg uttrykksfulle. Dei aller fleste er ferskingar, men dei gjer rollene strålande sårbare. Namna Rambo, Lady, Boom-boom, Ulven og Smurfen grensar mellom anonymiseringa av geriljasoldatar og barnleg leik med filmreferansar. Fyller du femten år får du femten piskeslag. Ikkje nett det ei quinceañera drøymer om. Ingen blondekjolar er å sjå, men kjønn finst mellom konvensjon og fridom. Kostyma og andre attributt gjer sitt til eit fantasifullt uttrykk som skrir over grenser òg med tanke på sjanger. Dei heile er eit eventyr, ein fabel eller eit mareritt med røter i ei røynd som er rå og uroande, ute av verda.
Boom-boom
Lydbiletet er formidabelt. Viss du ikkje har hørt om Mica Levi må du notera deg namnet. Ho skapte djup uro med musikken sin i Under the Skin av Jonathan Glazer og blei nominert til Oscar for elegant, triste tonar i Jackie av Pablo Larraín. Monos har den mektigaste filmmusikken ho har laga så langt. Leiken og mørket spelar mot kvarandre. Spekteret spenner mellom forstyrrande plystring, episke fløyter, dystopiske synthesizerar og drønnande mørk perkusjon. Historiske hint til lyden av episke Popol-Vuh til Aguirre – Guds vrede verkar vake under.
Vakre taparar
Heilskapen er hypnotisk. Eg sitra av spenning gjennom filmen. Ein får sympati for heile gjengen, sjølv om dei gjer rotne ting. Svik og splid har brakt referansar til Fluenes herre. Monos har mykje å melde, men geriljagruppa verkar å ha gløymd ideologien sin. Ingen kjem ut som vinnarar i ein slik borgarkrig. Filmen er ei emosjonell påkjenning som riv i hjarta utan å vere sentimental eller melodramatisk. Ei mengd augneblinkar er høgst minneverdige. Regissøren Alejandro Landes har laga eit vakkert og smart verk. Han viser stor kjærleik til film som kunstart så vel som til dei mange som tapar i konflikten som har herja i Colombia i seksti år, og på mange måtar held fram etter fredsprisen. Denne filmen må du sjå på kino.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid
Filmfjes
(bilete av Vincent Cassel)
Vincent Cassel er ein ringrev i fransk film. Han gjer ei skikkeleg sterk rolle i premiereklare De usedvanlige, der han hastar rundt under kipaen sin for å hjelpe folk med dryge gradar av autisme. Regissørane Olivier Nakache og Éric Toledano gjorde det stort med De urørlige. No kjenst det litt som om dei hoppar etter Wirkola, sidan uhandterlige born blei så flott skildra av Nora Fingscheidt i Systemsprenger. Duoen er meir romantisk og melodramatisk i stilen, men Cassel og gjengen løftar filmen.
H.T.
Sjå på nett no
(YouTube)
Colombianarane har i sanning fått dreis på episk film. I fjor var Birds of Passage av Cristina Gallego og Ciro Guerra ein av filmane som skilte seg ut ved å vere visuelt storslagen. Du burde altså ha sett han på kino. Svikta planlegginga finn du trøyst i at YouTube har byrja leie ut filmar på nett. Bergenske Mer Film var medprodusent og distributør av eposet, slik dei var på to av dei tre latinamerikanske filmane på kino i fjor. God utteljing.
H.T.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Historieforvanskingar
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.