Klimagodkjend kyllingproduksjon?
At nett kyllingbransjen har byrja å måle klimapåverknaden sin, er ikkje så rart.
Ein kylling. Verken meir eller mindre. Men det er kanskje ikkje det same?
Foto: Cornelius Poppe / NTB
Er kylling på veg å verte favorittkjøtet til det norske folk? Statistikken kan tyde på det. Forbruket av svinekjøt er framleis høgast, med 20 kilo i snitt per person per år i 2022, men svineetinga har vore temmeleg stabil gjennom heile 2000-talet. Vi byrja med drygt 18 kilo per år i 2000 og nådde ein topp på 21 kilo i 2021, ifylgje Animalia. Inntaket av fjørfekjøt, derimot, har i det same tidsrommet auka jamt og bratt: Medan vi i år 2000 ikkje åt meir enn 6,4 kilo fjørfe i året, var vi i 2022 oppe i 15,7 kilo per person per år.
Er det godt nytt for klimaet? Vel, med måten vi reknar klimabelasting på, vert det umogleg for noko anna animalsk produkt å oppnå lågare utslepp per produksjonseining enn det kyllingen får.
Årsaka er temmeleg enkel: Om ein jamfører einmaga kyllingar med firemaga drøvtyggjarar, er kyllingen ein mange gonger meir effektiv fôromdannar. Grisen er òg einmaga, men han er større. Kyllingen treng eit mykje kortare liv for å verte slaktemoden, så kort at det godt kompenserer for den låge slaktevekta.
Med andre ord er det ikkje rart at kyllingprodusentane er fyrst ute blant kjøtleverandørane med å klimamerke produkta sine. Aller fyrst ute er Jæren-baserte Den Stolte Hane. Ifylgje pakning og nettside har klimaavtrykket frå deira kyllingproduksjon vorte målt og sertifisert av organisasjonen Carbon Trust.
«Det som ikkje er så bra, er at denne skilnaden ikkje er særleg godt spesifisert på merkelappen.»
Liste utan bakgrunn
Men kva inneber eigentleg dette? Klimaavtrykket – altså kor mange CO2-einingar som har gått med for å produsere ei eining av produktet – er ikkje trykt på pakken. Her er ein QR-kode, og når eg skannar den, kjem eg til ei nettside der eg kan trykke på «Klimaavtrykket på våre produkter». Der finn eg ei liste over CO2-ekvivalentar per kilo for alle produkta til Den Stolte Hane: Kyllinglår 3 kg ligg på 4,15 CO2-ekvivalentar per kilo produkt, Kyllingfilet stekt & skivet er derimot oppe i 5,09, medan Kylling vingemiks naturell er nede i 1,95.
Kva kjem desse svingingane mellom produkta av? Kor mykje eg enn klikkar meg rundt på nettsidene til Den Stolte Hane, kjem eg ikkje nærare noko svar på det spørsmålet. På sida «Klimaberegning frå fôr til bord» får eg vite at metoden som er brukt i utrekninga, er spesialtilpassa til Den Stolte Hane og eigaren, det europeiske kyllingkonglomeratet Scandi Standard, og at alle livssyklusstadium frå og med dyrking av fôr til og med detaljhandel og sal er inkluderte. Eg les at nett fôrproduksjon er den største utsleppskjelda, men ikkje kor stor del, og ikkje kvifor.
Kvifor ikkje? Det var jo akkurat her det kunne byrje å verte spanande – ikkje berre kvifor skilnaden er så stor innanfor dei ulike produkta, men òg kva som skil Den Stolte Hane frå andre norske kyllingprodusentar. Den Stolte Hane nyttar til dømes framleis soyabønner i produksjonen sin og forsvarer det med at soya er den mest effektive – og difor den mest klimavenlege – måten å dyrke protein på. Ein annan norsk kyllingprodusent, Stange, nyttar derimot ikkje soya i fôret i det heile. Dei prioriterer heller norske råvarer. Der kunne vi ha byrja ein diskusjon kring kva det gjorde med klimaavtrykket, og kvifor og korleis vi måler slikt i det heile.
Ikkje godkjent
Vel. Inntil vidare er det klimaavtrykket til Den Stolte Hane vi har å halde oss til, og merkinga av denne vi skal felle ein dom over. Då må vi stadfeste fylgjande: Dette er inga godkjenning, men ei stadfesting av kva nivå utsleppa til Den Stolte Hane ligg på for tida.
Og det, på si side, er bra: Det kan ikkje vere opp til verken Den Stolte Hane eller Carbon Trust å avgjere kva som skal til for å kunne kalle ein kyllingproduksjon «klimagodkjend». Den oppgåva må demokratiet ta seg av. Men det som ikkje er så bra, er at denne skilnaden ikkje er særleg godt spesifisert på merkelappen.
Når eg ser «Sertifisert», tenker iallfall eg nærast automatisk «godkjend». Godkjend klimakylling, med andre ord. Men det er jo ikkje det eg kjøper. Og kvifor ikkje berre føre opp klimaavtrykket på pakningen, i staden for ein QR-kode? Det er nesten så ein kan byrje å lure på om Den Stolte Hane er meir opptekne av at dei har fått gjort ei klimautrekning, enn kva resultatet av ho var.
Siri Helle
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Er kylling på veg å verte favorittkjøtet til det norske folk? Statistikken kan tyde på det. Forbruket av svinekjøt er framleis høgast, med 20 kilo i snitt per person per år i 2022, men svineetinga har vore temmeleg stabil gjennom heile 2000-talet. Vi byrja med drygt 18 kilo per år i 2000 og nådde ein topp på 21 kilo i 2021, ifylgje Animalia. Inntaket av fjørfekjøt, derimot, har i det same tidsrommet auka jamt og bratt: Medan vi i år 2000 ikkje åt meir enn 6,4 kilo fjørfe i året, var vi i 2022 oppe i 15,7 kilo per person per år.
Er det godt nytt for klimaet? Vel, med måten vi reknar klimabelasting på, vert det umogleg for noko anna animalsk produkt å oppnå lågare utslepp per produksjonseining enn det kyllingen får.
Årsaka er temmeleg enkel: Om ein jamfører einmaga kyllingar med firemaga drøvtyggjarar, er kyllingen ein mange gonger meir effektiv fôromdannar. Grisen er òg einmaga, men han er større. Kyllingen treng eit mykje kortare liv for å verte slaktemoden, så kort at det godt kompenserer for den låge slaktevekta.
Med andre ord er det ikkje rart at kyllingprodusentane er fyrst ute blant kjøtleverandørane med å klimamerke produkta sine. Aller fyrst ute er Jæren-baserte Den Stolte Hane. Ifylgje pakning og nettside har klimaavtrykket frå deira kyllingproduksjon vorte målt og sertifisert av organisasjonen Carbon Trust.
«Det som ikkje er så bra, er at denne skilnaden ikkje er særleg godt spesifisert på merkelappen.»
Liste utan bakgrunn
Men kva inneber eigentleg dette? Klimaavtrykket – altså kor mange CO2-einingar som har gått med for å produsere ei eining av produktet – er ikkje trykt på pakken. Her er ein QR-kode, og når eg skannar den, kjem eg til ei nettside der eg kan trykke på «Klimaavtrykket på våre produkter». Der finn eg ei liste over CO2-ekvivalentar per kilo for alle produkta til Den Stolte Hane: Kyllinglår 3 kg ligg på 4,15 CO2-ekvivalentar per kilo produkt, Kyllingfilet stekt & skivet er derimot oppe i 5,09, medan Kylling vingemiks naturell er nede i 1,95.
Kva kjem desse svingingane mellom produkta av? Kor mykje eg enn klikkar meg rundt på nettsidene til Den Stolte Hane, kjem eg ikkje nærare noko svar på det spørsmålet. På sida «Klimaberegning frå fôr til bord» får eg vite at metoden som er brukt i utrekninga, er spesialtilpassa til Den Stolte Hane og eigaren, det europeiske kyllingkonglomeratet Scandi Standard, og at alle livssyklusstadium frå og med dyrking av fôr til og med detaljhandel og sal er inkluderte. Eg les at nett fôrproduksjon er den største utsleppskjelda, men ikkje kor stor del, og ikkje kvifor.
Kvifor ikkje? Det var jo akkurat her det kunne byrje å verte spanande – ikkje berre kvifor skilnaden er så stor innanfor dei ulike produkta, men òg kva som skil Den Stolte Hane frå andre norske kyllingprodusentar. Den Stolte Hane nyttar til dømes framleis soyabønner i produksjonen sin og forsvarer det med at soya er den mest effektive – og difor den mest klimavenlege – måten å dyrke protein på. Ein annan norsk kyllingprodusent, Stange, nyttar derimot ikkje soya i fôret i det heile. Dei prioriterer heller norske råvarer. Der kunne vi ha byrja ein diskusjon kring kva det gjorde med klimaavtrykket, og kvifor og korleis vi måler slikt i det heile.
Ikkje godkjent
Vel. Inntil vidare er det klimaavtrykket til Den Stolte Hane vi har å halde oss til, og merkinga av denne vi skal felle ein dom over. Då må vi stadfeste fylgjande: Dette er inga godkjenning, men ei stadfesting av kva nivå utsleppa til Den Stolte Hane ligg på for tida.
Og det, på si side, er bra: Det kan ikkje vere opp til verken Den Stolte Hane eller Carbon Trust å avgjere kva som skal til for å kunne kalle ein kyllingproduksjon «klimagodkjend». Den oppgåva må demokratiet ta seg av. Men det som ikkje er så bra, er at denne skilnaden ikkje er særleg godt spesifisert på merkelappen.
Når eg ser «Sertifisert», tenker iallfall eg nærast automatisk «godkjend». Godkjend klimakylling, med andre ord. Men det er jo ikkje det eg kjøper. Og kvifor ikkje berre føre opp klimaavtrykket på pakningen, i staden for ein QR-kode? Det er nesten så ein kan byrje å lure på om Den Stolte Hane er meir opptekne av at dei har fått gjort ei klimautrekning, enn kva resultatet av ho var.
Siri Helle
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.