Sossesport
Som fotballforelder i Oslo er det ikkje vanskeleg å få med seg at seriøsiteten startar tidlegare i vest enn i aust.
Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB
Sport før og no
Sport før og no
Éin dag i året, trufast gjennom heile 1990-talet, skulle skulen vår til Sirdalen for å stå på ski i skitrekk. Nokre hadde skiinteresserte foreldre som prioriterte og hadde råd til ekte utstyr. Andre hadde arva lilla ski med grønske under. Eg var ein av dei. Klede som passa i snø, hadde eg heller ikkje. Det var å ta på ei blafrande lokalsponsa idrettslagsjakke som var verken vass- eller vindtett. Me skalv i heisen, og naglebitet sleppte ikkje taket før bussen nærma seg Sandnes.
Det var ikkje slik eg såg ut på skidag.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Det var verken kult eller praktisk å stille på skidag i dette utstyret, men foreldra mine var klare på at ein ikkje kunne kjøpe ski som berre skulle brukast éin dag i året. Miljøet låg ikkje til rette for eit liv i bakken, og sjølv om skidagen kjendest som eit einaste gnagsår, gjekk det greitt, me hadde andre idrettsarenaer å skine på. Fotball, til dømes, kunne alle bli god i.
No, derimot, er organisert fotball på veg til å bli like dyrt som slalåmlivet. I enkelte klubbar kan ein måtte betale over 10.000 kroner i året for å sende ungen sin på fotballtrening. Då handlar det fyrst og fremst ikkje om dei dyre fotballskoa, men om at heile sporten har blitt profesjonalisert. Sjølv om forsking viser at løkkefotballen er viktig for å utvikle talent, hjelper det lite når alle dei andre er på organiserte økter med spesiallaga opplegg.
Eg har sjølv vore vitne til privatøkter der eit par spelarar på om lag åtte år terpar med profesjonelle trenarar som søker det beste i kvar enkelt. Det er jo ikkje rart at dette skaper ein skilnad overfor dei som ikkje har råd til slike finjusteringar.
Det er greitt at dei rike alltid vil sjå best ut på skidagen, men det er synd om dei blir best i fotball òg.
Maren Bø
Maren Bø er idrettspedagog og frilansskribent.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Éin dag i året, trufast gjennom heile 1990-talet, skulle skulen vår til Sirdalen for å stå på ski i skitrekk. Nokre hadde skiinteresserte foreldre som prioriterte og hadde råd til ekte utstyr. Andre hadde arva lilla ski med grønske under. Eg var ein av dei. Klede som passa i snø, hadde eg heller ikkje. Det var å ta på ei blafrande lokalsponsa idrettslagsjakke som var verken vass- eller vindtett. Me skalv i heisen, og naglebitet sleppte ikkje taket før bussen nærma seg Sandnes.
Det var ikkje slik eg såg ut på skidag.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Det var verken kult eller praktisk å stille på skidag i dette utstyret, men foreldra mine var klare på at ein ikkje kunne kjøpe ski som berre skulle brukast éin dag i året. Miljøet låg ikkje til rette for eit liv i bakken, og sjølv om skidagen kjendest som eit einaste gnagsår, gjekk det greitt, me hadde andre idrettsarenaer å skine på. Fotball, til dømes, kunne alle bli god i.
No, derimot, er organisert fotball på veg til å bli like dyrt som slalåmlivet. I enkelte klubbar kan ein måtte betale over 10.000 kroner i året for å sende ungen sin på fotballtrening. Då handlar det fyrst og fremst ikkje om dei dyre fotballskoa, men om at heile sporten har blitt profesjonalisert. Sjølv om forsking viser at løkkefotballen er viktig for å utvikle talent, hjelper det lite når alle dei andre er på organiserte økter med spesiallaga opplegg.
Eg har sjølv vore vitne til privatøkter der eit par spelarar på om lag åtte år terpar med profesjonelle trenarar som søker det beste i kvar enkelt. Det er jo ikkje rart at dette skaper ein skilnad overfor dei som ikkje har råd til slike finjusteringar.
Det er greitt at dei rike alltid vil sjå best ut på skidagen, men det er synd om dei blir best i fotball òg.
Maren Bø
Maren Bø er idrettspedagog og frilansskribent.
Fleire artiklar
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.
Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?
Foto: The Right Frame Media / Shutterstock
E-tenesta ser deg
Kor langt kan E-tenesta gå i å overvake den elektroniske kommunikasjonen vår? Det får vi kanskje svar på denne våren.