JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

USAs interessesfærar

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Natos generalsektretær Jens Stoltenberg og president Joe Biden på Nato-toppmøtet i Vilnius i år.

Natos generalsektretær Jens Stoltenberg og president Joe Biden på Nato-toppmøtet i Vilnius i år.

Foto: Andrew Caballero-Reynolds / AP / NTB

Natos generalsektretær Jens Stoltenberg og president Joe Biden på Nato-toppmøtet i Vilnius i år.

Natos generalsektretær Jens Stoltenberg og president Joe Biden på Nato-toppmøtet i Vilnius i år.

Foto: Andrew Caballero-Reynolds / AP / NTB

3788
20230908
3788
20230908

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Politikk

I eit debattinnlegg sist veke i Dag og Tid hevdar Tore Nedrebø at eg har skrive «misvisande om amerikansk utanrikspolitikk», nærare bestemt i kommentaren «Washingtons mann i Brussel» (25. august). Her peikar eg mellom anna på dobbeltmoralen til Stoltenberg, som meiner vi aldri må akseptere at stormakter har interessesfærar. Mi innvending er at ikkje berre Russland, men i høgste grad også USA har slike.

For å argumentere mot at USA har interessesfærar, nyttar Nedrebø definisjonen av omgrepet i Store norske leksikon. Men las ikkje Nedrebø den korte SNL-artikkelen heilt ned? Tre setningar under det han støttar seg på, står det nemleg at «mange stater fortsatt oppfører seg på en måte som viser at de gjør krav på interessesfærer, og i tillegg til USA og Russland», og så bortetter. Sjølv det halmstrået av ei kjelde som Nedrebø freistar å nytta, er altså ueinig med han, og einig med meg. USA har sjølvsagt interessesfærar.

Nedrebø hevdar at USA, i motsetnad til Russland, «godtek andre lands rett til å velja sjølv». Det er ein bisarr påstand. USA har i to hundre år blanda seg inn i så mange demokratiske val over heile verda, at det er uråd å liste opp alle her. I boka Meddling in the Ballot Box (Oxford University Press, 2020) kjem Dov H. Levin fram til 81 tilfelle av amerikansk innblanding i andre lands val etter andre verdskrigen. USA har òg vore involvert i nærare 50 regimeendringar i same tidsrom. Om ein går endå lenger tilbake, blir sjølvsagt talet mykje høgare. Nedrebø meiner vel ikkje at alle desse landa sjølv valde å bli manipulerte eller invaderte av USA?

Nedrebø meiner òg det er gale av meg å «antyde» at USA manipulerte vala i Russland i 1996 og i Ukraina i 2014. Eg antyda det ikkje, men slo det fast, som ei kjensgjerning. I Russland freista Bill Clinton og administrasjonen hans å hjelpe Boris Jeltsin å vinne valet. Ein måte det skjedde på, var at Clinton-administrasjonen sikra ein desperat Jeltsin eit lån på mange milliardar frå pengefondet IMF. Innblandinga er dokumentert ei rekke gonger, til dømes i David Shimers bok Rigged: America, Russia, and One Hundred Years of Covert Electoral Interference (Knopf, 2020).

Når det gjeld innblanding i valet i Ukraina i 2014: Både Russland og USA dreiv med dette. USAs innblanding blei pinleg gjennom ein telefonsamtale mellom Geoffrey Pyatt, den amerikanske ambassadøren i Kyiv, og Victoria Nuland i det amerikanske utanriksdepartementet. Samtalen blei leken og sitert i alle verdas medium. Dei to diskuterte mellom anna kven som skulle sitte i den nye USA-støtta ukrainske regjeringa, dette mens den lovleg valde Yanukovitsj-regjeringa enno sat med makta.

Ein kan godt meine at det var rett av USA å blande seg inn i desse vala. Poenget mitt her er berre at det skjedde.

Så var det Libya. Nedrebø skriv at intervensjonen var godkjend av FNs tryggingsråd. Det er rett. Men FN-mandatet var avgrensa til å verne sivile mot overgrep, ikkje fjerne Gaddafi. Slik skildrar FN sjølv denne historia på eigne norske nettsider: «For å håndheve denne bestemmelsen ga FN et mandat (godkjennelse) for bruken av internasjonal militærmakt i Libya. Begrunnelsen for en slik militærintervensjon var å beskytte sivile. Mandatet sa ingenting om at intervensjonen kunne fjerne Gaddafi fra makten.»

Natos krig gjekk langt ut over FN-mandatet og braut med både FN-resolusjon 1970 og 1973. Derfor har leiande ekspertar på internasjonal lov kalla krigen, slik han blei, for eit brot på Folkeretten.

For å oppsummera: Nedrebø har ikkje påvist at noko i kommentaren «Washingtons mann i Brussel» er misvisande. Derimot ser det ut til at han sjølv, i likskap med Stoltenberg, har slukt og internalisert USAs versjon av historia.

Morten A. Strøksnes er journalist i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Politikk

I eit debattinnlegg sist veke i Dag og Tid hevdar Tore Nedrebø at eg har skrive «misvisande om amerikansk utanrikspolitikk», nærare bestemt i kommentaren «Washingtons mann i Brussel» (25. august). Her peikar eg mellom anna på dobbeltmoralen til Stoltenberg, som meiner vi aldri må akseptere at stormakter har interessesfærar. Mi innvending er at ikkje berre Russland, men i høgste grad også USA har slike.

For å argumentere mot at USA har interessesfærar, nyttar Nedrebø definisjonen av omgrepet i Store norske leksikon. Men las ikkje Nedrebø den korte SNL-artikkelen heilt ned? Tre setningar under det han støttar seg på, står det nemleg at «mange stater fortsatt oppfører seg på en måte som viser at de gjør krav på interessesfærer, og i tillegg til USA og Russland», og så bortetter. Sjølv det halmstrået av ei kjelde som Nedrebø freistar å nytta, er altså ueinig med han, og einig med meg. USA har sjølvsagt interessesfærar.

Nedrebø hevdar at USA, i motsetnad til Russland, «godtek andre lands rett til å velja sjølv». Det er ein bisarr påstand. USA har i to hundre år blanda seg inn i så mange demokratiske val over heile verda, at det er uråd å liste opp alle her. I boka Meddling in the Ballot Box (Oxford University Press, 2020) kjem Dov H. Levin fram til 81 tilfelle av amerikansk innblanding i andre lands val etter andre verdskrigen. USA har òg vore involvert i nærare 50 regimeendringar i same tidsrom. Om ein går endå lenger tilbake, blir sjølvsagt talet mykje høgare. Nedrebø meiner vel ikkje at alle desse landa sjølv valde å bli manipulerte eller invaderte av USA?

Nedrebø meiner òg det er gale av meg å «antyde» at USA manipulerte vala i Russland i 1996 og i Ukraina i 2014. Eg antyda det ikkje, men slo det fast, som ei kjensgjerning. I Russland freista Bill Clinton og administrasjonen hans å hjelpe Boris Jeltsin å vinne valet. Ein måte det skjedde på, var at Clinton-administrasjonen sikra ein desperat Jeltsin eit lån på mange milliardar frå pengefondet IMF. Innblandinga er dokumentert ei rekke gonger, til dømes i David Shimers bok Rigged: America, Russia, and One Hundred Years of Covert Electoral Interference (Knopf, 2020).

Når det gjeld innblanding i valet i Ukraina i 2014: Både Russland og USA dreiv med dette. USAs innblanding blei pinleg gjennom ein telefonsamtale mellom Geoffrey Pyatt, den amerikanske ambassadøren i Kyiv, og Victoria Nuland i det amerikanske utanriksdepartementet. Samtalen blei leken og sitert i alle verdas medium. Dei to diskuterte mellom anna kven som skulle sitte i den nye USA-støtta ukrainske regjeringa, dette mens den lovleg valde Yanukovitsj-regjeringa enno sat med makta.

Ein kan godt meine at det var rett av USA å blande seg inn i desse vala. Poenget mitt her er berre at det skjedde.

Så var det Libya. Nedrebø skriv at intervensjonen var godkjend av FNs tryggingsråd. Det er rett. Men FN-mandatet var avgrensa til å verne sivile mot overgrep, ikkje fjerne Gaddafi. Slik skildrar FN sjølv denne historia på eigne norske nettsider: «For å håndheve denne bestemmelsen ga FN et mandat (godkjennelse) for bruken av internasjonal militærmakt i Libya. Begrunnelsen for en slik militærintervensjon var å beskytte sivile. Mandatet sa ingenting om at intervensjonen kunne fjerne Gaddafi fra makten.»

Natos krig gjekk langt ut over FN-mandatet og braut med både FN-resolusjon 1970 og 1973. Derfor har leiande ekspertar på internasjonal lov kalla krigen, slik han blei, for eit brot på Folkeretten.

For å oppsummera: Nedrebø har ikkje påvist at noko i kommentaren «Washingtons mann i Brussel» er misvisande. Derimot ser det ut til at han sjølv, i likskap med Stoltenberg, har slukt og internalisert USAs versjon av historia.

Morten A. Strøksnes er journalist i Dag og Tid.

Fleire artiklar

Rita Paramalingam er fødd i 1993 i Oslo og er jurist. Ho debuterte i 2017 og kjem no med sin andre roman.

Rita Paramalingam er fødd i 1993 i Oslo og er jurist. Ho debuterte i 2017 og kjem no med sin andre roman.

Foto: Marthe Haarstad

Meldingar

Den vanskelege sameksistensen

Rita Paramalingam skriv overtydande om sosial dysfunksjonalitet.

Odd W. Surén
Rita Paramalingam er fødd i 1993 i Oslo og er jurist. Ho debuterte i 2017 og kjem no med sin andre roman.

Rita Paramalingam er fødd i 1993 i Oslo og er jurist. Ho debuterte i 2017 og kjem no med sin andre roman.

Foto: Marthe Haarstad

Meldingar

Den vanskelege sameksistensen

Rita Paramalingam skriv overtydande om sosial dysfunksjonalitet.

Odd W. Surén

Teikning: May Linn Clement

BokMeldingar
Olav H. Hauge

Olav H. Hauge-dagbøkene

15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»

Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.

Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.

Foto: Michael Putland / ECM Records

MusikkMeldingar
Lars Mossefinn

Hand-i-hanske-duo

Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.

Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.

Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.

Foto: Julie Engvik

BokMeldingar
Sindre Ekrheim

Noko for seg sjølv og noko for kvarandre

Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.

Svenske soldatar øver på grensa mellom Noreg og Finland under Nordic Response i 2024.

Svenske soldatar øver på grensa mellom Noreg og Finland under Nordic Response i 2024.

Foto: Heiko Junge / NTB

Ordskifte

«Det dreier seg om å ha eit truverdig forsvar som held fiendar borte.»

Tor OlavHauge
Svenske soldatar øver på grensa mellom Noreg og Finland under Nordic Response i 2024.

Svenske soldatar øver på grensa mellom Noreg og Finland under Nordic Response i 2024.

Foto: Heiko Junge / NTB

Ordskifte

«Det dreier seg om å ha eit truverdig forsvar som held fiendar borte.»

Tor OlavHauge

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis