JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Misvisande om amerikansk utanrikspolitikk

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
3076
20230901
3076
20230901

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Interessesfærar

Dag og Tids journalist Morten A. Strøksnes’ utfall mot amerikansk utanrikspolitikk i avisa 25. august 2023 («Washingtons mann i Brussel») er så misvisande at det ikkje bør bli ståande uimotsagt.

Strøksnes tek utgangspunkt i Jens Stoltenbergs utsegn under Arendalsveka om at «det er ikke slik at stormakter har rett til interessesfærer og kan bestemme hva små naboland kan gjøre». Dette finn Strøksnes dobbeltmoralsk fordi USA i «over to hundre år» har «operert med stadig større interessesfærar der dei har bestemt kva som er akseptabelt av politikk, og kven som har rett til å vere der, alt med tanke på sine eigne økonomiske og strategiske målsettingar». Akkurat likt Russland, berre at USA, som «har gjort mesteparten av verda til ein amerikansk interessesfære», er verre. I same ande legg Strøksnes ut om USAs «dominans», «globale hegemoni» og «imperialisme».

Store norske leksikon skriv at ei «Interessesfære er et område som en stat ikke har formell suverenitet over, men som den mener den har rett til å øve særlig innflytelse over – et krav andre stater viser at de aksepterer». Den store forskjellen på russisk og amerikansk utanrikspolitikk er sjølvsagt at Russland meiner å ha rett til å bestemma over Ukraina, og brukar makt for å få viljen sin, mens USA godtek andre lands rett til å velja sjølv. USA har så klart interesser, men kan etter SNLs definisjon ikkje seiast å ha «interessesfærar».

USA tvingar såleis verken Noreg eller andre land til å vera med i Nato. Vi er det av eigen fri vilje fordi det er i vår interesse. I den grad nokon kjenner seg pressa til Nato-medlemskap, er det på grunn av Russland, ikkje USA. Eller vil Strøksnes påstå at USA tvingar Sverige og Finland å gå inn i Nato? Eller Japan og Sør-Korea til å samarbeida med USA for å stå opp mot Kina?

Det som er rett, er at USA lenge har vore verdas mektigaste land, og kjem til å vera det i lang tid framover. Og det skal vi vera glade for. USA, og vi med det, har gjort feil, men ei verd med USA som leiande makt er trass alt langt betre enn dei fleste alternativ.

Strøksnes’ artikkel inneheld elles ei rekke feilaktige eller i det minste svært diskutable påstandar. Kva siktar han til dømes konkret til når han antydar at USA manipulerte vala i Russland i 1996 og i Ukraina i 2014? Den Nato-leia intervensjonen i Libya i 2011 var godkjend av FNs tryggingsråd (Russland og Kina avstod). Han hevdar at Mary Sarotte si bok frå 2021, Not One Inch, inneheld «side opp og side ned med åtvaringar frå framståande europeiske og amerikanske politikarar, diplomatar og analytikarar» mot austutviding av Nato. Sanninga er at boka er ein nyansert gjennomgang av forhistoria til den første utvidinga i 1999, og eigenleg ikkje kjem til nokon annan konklusjon enn at USA/Nato «burde ha lytta meir til det Russland meinte».

Sarotte viser elles at det ikkje var USA, men dei sentral- og austeuropeiske landa sjølve som var dei fremste pådrivarane for utviding. Fordi dei frykta det som nå skjer.

Tore Nedrebø er tidlegare diplomat.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Interessesfærar

Dag og Tids journalist Morten A. Strøksnes’ utfall mot amerikansk utanrikspolitikk i avisa 25. august 2023 («Washingtons mann i Brussel») er så misvisande at det ikkje bør bli ståande uimotsagt.

Strøksnes tek utgangspunkt i Jens Stoltenbergs utsegn under Arendalsveka om at «det er ikke slik at stormakter har rett til interessesfærer og kan bestemme hva små naboland kan gjøre». Dette finn Strøksnes dobbeltmoralsk fordi USA i «over to hundre år» har «operert med stadig større interessesfærar der dei har bestemt kva som er akseptabelt av politikk, og kven som har rett til å vere der, alt med tanke på sine eigne økonomiske og strategiske målsettingar». Akkurat likt Russland, berre at USA, som «har gjort mesteparten av verda til ein amerikansk interessesfære», er verre. I same ande legg Strøksnes ut om USAs «dominans», «globale hegemoni» og «imperialisme».

Store norske leksikon skriv at ei «Interessesfære er et område som en stat ikke har formell suverenitet over, men som den mener den har rett til å øve særlig innflytelse over – et krav andre stater viser at de aksepterer». Den store forskjellen på russisk og amerikansk utanrikspolitikk er sjølvsagt at Russland meiner å ha rett til å bestemma over Ukraina, og brukar makt for å få viljen sin, mens USA godtek andre lands rett til å velja sjølv. USA har så klart interesser, men kan etter SNLs definisjon ikkje seiast å ha «interessesfærar».

USA tvingar såleis verken Noreg eller andre land til å vera med i Nato. Vi er det av eigen fri vilje fordi det er i vår interesse. I den grad nokon kjenner seg pressa til Nato-medlemskap, er det på grunn av Russland, ikkje USA. Eller vil Strøksnes påstå at USA tvingar Sverige og Finland å gå inn i Nato? Eller Japan og Sør-Korea til å samarbeida med USA for å stå opp mot Kina?

Det som er rett, er at USA lenge har vore verdas mektigaste land, og kjem til å vera det i lang tid framover. Og det skal vi vera glade for. USA, og vi med det, har gjort feil, men ei verd med USA som leiande makt er trass alt langt betre enn dei fleste alternativ.

Strøksnes’ artikkel inneheld elles ei rekke feilaktige eller i det minste svært diskutable påstandar. Kva siktar han til dømes konkret til når han antydar at USA manipulerte vala i Russland i 1996 og i Ukraina i 2014? Den Nato-leia intervensjonen i Libya i 2011 var godkjend av FNs tryggingsråd (Russland og Kina avstod). Han hevdar at Mary Sarotte si bok frå 2021, Not One Inch, inneheld «side opp og side ned med åtvaringar frå framståande europeiske og amerikanske politikarar, diplomatar og analytikarar» mot austutviding av Nato. Sanninga er at boka er ein nyansert gjennomgang av forhistoria til den første utvidinga i 1999, og eigenleg ikkje kjem til nokon annan konklusjon enn at USA/Nato «burde ha lytta meir til det Russland meinte».

Sarotte viser elles at det ikkje var USA, men dei sentral- og austeuropeiske landa sjølve som var dei fremste pådrivarane for utviding. Fordi dei frykta det som nå skjer.

Tore Nedrebø er tidlegare diplomat.

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis