Historie
Siste ord om okkupasjonskontoen
Nicolai Rygg var sjef for Noregs Bank på 1920-talet. Seinare blei han kritisert for den økonomiske politikken sin.
Arkivfoto: NTB
Torgeir E. Sæveraas skriver i Dag og Tid 6. juni at det er vanskelig å forstå utbyggingen av flyplasser i Norge i april–mai 1940, «ettersom denne utbygginga føregjekk medan kampane rasa i landet. At dette var bistand til fienden, er opplagt».
Rygg og Jahns opprettelse av okkupasjonskontoen, derimot, var ikke bistand til fienden. I begynnelsen av juni 1940 lå okkupasjonsmaktens uttak fra Norges Bank på nær 365 millioner kroner (12,6 milliarder kroner i 2023-verdi). Statens midler hadde finansiert okkupasjonen av Norge, landet kapitulerte 10. juni 1940. Kontoen var ifølge Sæveraas ikke bistand til fienden.
Objektivt kan det ikke herske tvil at opprettelsen og driften av den var nettopp det. For å bli felt måtte de subjektive vilkår for straff oppfylles. Herrene Nicolai Rygg og Gunnar Jahn måtte være klar over at de ga okkupasjonsmakten ubegrensede midler, en bistandshandling av dimensjoner til fienden. Sæveraas’ beskyldning om at vi «går til okkupasjonshistoria for å felle domar over aktørane, utan blikk for omstenda dei levde under», faller på sin egen urimelighet. I rettsstaten Norge vil disse «omstenda» kunne komme i betraktning som formildende omstendigheter ved en ellers straffbar handling.
I sitt forsøk på å forstå Rygg og Jahn trekker Sæveraas frem at «krigshandlingane gjorde det umogleg (for dei) å kontakte høgare myndigheit». At de også unnlot å informere myndighetene gjennom alle krigsårene, da de hadde full mulighet til å sende meldinger med kurerer til både Stockholm og London, bryr han seg ikke om. Hvorfor framsetter Sæveraas saksforholdet deres så selektivt, hvis hans motiv er å forstå dem? En forståelse som bare bygger på en enkeltsituasjon og ikke ser hele deres handlingsmønster, holder ikke.
Sæveraas påstår at han ikke har fremført noe folkerettslig argument for at tyskerne kunne kreve å få sine militære virksomheter finansiert. Det gjør han når han viser til at «makt er rett» fra advokat Kristen Johanssen. Utsagnet gjenspeiler hans tolkning av folkeretten. Johanssen var juridisk rådgiver for Norsk Industriforbund, og i 1940 hevdet han at Haagkommisjonen åpnet for et vidtgående samarbeid mellom norske bedrifter og okkupasjonsmakten. Stortingets protokollkomité kritiserte etter krigen hans tolkninger.
Folkerettseksperten og høyesterettsadvokat Ole Thorleif Røed skrev i 1946 en utredning for Erstatningsdirektoratet der han tok sterk avstand fra Johanssens synspunkter, blant annet fordi han ikke hadde lagt vekt på at befolkningen også under en okkupasjon har en «troskapsplikt til sitt land».
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
