Ernæring
Når maten blir noe annet
I sitt innlegg «Det ultraprosesserte forfall» i Dag og Tid avviser Runar Døving bekymringen for ultraprosessert mat som moralsk panikk og språklig overdrivelse. Han leser debatten som nok et uttrykk for øvre middelklasses opplevde behov for å regulere andres smak, vaner og liv.
Jeg forstår irritasjonen. Matdebatten kan til tider fremstå moraliserende, og for de fleste av oss er ikke mat et identitetsprosjekt, men hverdager, vaner, økonomi og tid. Noe vi får til mellom møter og slitne kvelder.
Likevel mener jeg Døving bommer når han reduserer bekymringen for ultraprosessert mattil et spørsmål om språk og kulturell panikk. For denne debatten handler ikke først og fremst om ord, men om et matsystem som har endret karakter – raskere enn vi liker å innrømme. Jeg har aldri opplevd uroen rundt ultraprosessert mat som frykt for det nye. Snarere som en vag uro, vanskelig å sette ord på. En følelse av at noe har glidd litt ut av hendene våre, uten at vi helt la merke til når det skjedde.
Språk oppstår ikke i et tomrom. Når begreper som «ultraprosessert» får fotfeste, er det fordi noe ikke lenger lar seg beskrive med de gamle ordene.
Maten har endret karakter. På få tiår har vi fått et matsystem der store deler av kostholdet vårt utvikles langt fra råvaren og langt fra kjøkkenet. Også langt fra dem som skal leve med konsekvensene. Dette er et strukturelt skifte – i produksjon, tempo, eierskap og avstand.
Når ernæringsforskere forsøker å beskrive denne maten som noe annet enn tradisjonelt bearbeidet, er det ikke for å moralisere, men for å sette ord på en ny type produkt: mat konstruert for effektivitet, holdbarhet og forutsigbarhet, ofte løsrevet fra råvare, sesong og sted.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
