Krigen i Ukraina

Hallvard Hegna

I svaret til Jon Lund Hansen i Dag og Tid 16. mai nemner Halvor Tjønn historikarane i framtida. Han meiner at dei ikkje vil vera einige med Jon Lund Hansen. Kva vil dei koma til å skriva om den historiske epoken som Ukraina-konflikten er ein del av? Tilhøvet mellom aust og vest etter krigen gjer epoken spesiell, og alt må sjåast i samanheng. Ideologi er ein viktig faktor, og USA er ein hovudaktør.

I andre verdskrigen vart Sovjetunionen og vestmaktene allierte mot Hitler-Tyskland, og den russiske innsatsen vart avgjerande for sigeren. Men frå 1946 vart det kald krig, til Sovjet-regimet kollapsa i 1991.

Sovjet-Russland hadde 11 millionar falne soldatar og 16 millionar drepne sivile. «Britenes samlede tap av menneskeliv ble 388.000. USA hadde 295.000 døde, krigen i Stillehavet inkludert», ifylgje Hitler- og Stalin-biografen Alan Bullock.

Meininga om etterkrigstida er at Sovjet ville gå til militært åtak på Vest-Europa (no meiner ein det nye Russland vil gjera det same). Halvor Tjønn meiner openbert at historikarane i framtida vil stadfesta dette. Men er det truleg at ein stat som kunne kollapsa, kjende seg sterk nok til å gjera eit slikt åtak?

Etter det russiske åtaket på Ukraina i 2022 sa tidlegare utanriksminister Ine Marie Eriksen Søreide at «nå er tida for å fordømme, ikke å forstå». Dette reagerte toppdiplomaten Kai Eide på. Han frykta «taktfast marsj». Dette har gjort det vanskeleg å diskutera Ukraina-konflikten.

31. mai hadde Dag og Tid to lesarinnlegg som viser dette. Det eine er av Halvor Tjønn, som har vore Dag og Tids faste kommentator om Ukraina-konflikten. Det andre innlegget er av Gjermund Bakkeli Haga. Innlegga er som natt og dag. Halvor Tjønns er eit partsinnlegg, medan Bakkeli Haga gjev ei forklåring av konflikten.

Det som hender i historia, er fylgjer av politikk. Stoltenberg har sagt at fullskalainvasjonen i Ukraina vart gjord for å hindra ukrainsk medlemskap i Nato. Og ein kronikør i Aftenposten 12. juli 2023 fortalde at «USAs tidligere president, George W. Bush, i Bucuresti i april 2008, presset på for å få Ukraina med i Nato – til stor skepsis både fra Moskva og europeiske Nato-land».

Det hadde vore mange Nato-utvidingar tidlegare. Og 11. april skreiv Halvor Hegtun i Aftenposten at «med 20–30 års forsinkelse gjøres det klart at nok er nok. Russland vil ikke finne seg i at også broderlandet Ukraina slipper unna. Det er en logikk og en psykologi som Vestens ledere gjør klokt å sette seg inn i, selv om skuffelsen over Russlands veivalg er stor». Hegtun fortel òg om tider då Russland deltok i Partnarskap for fred, Nato hadde kontor i Moskva og Russland i hovudkvarteret til Nato.

Kåre Willoch vart kalla «Norges kloke bestefar». Han hadde ikkje den dominerande haldning til Russland, og i 2014 uttala han seg i eit debattmøte: «Jeg er betenkt over den vestlige verdens gjentatte mangel på respekt for andre samfunns interesser, meninger og holdninger. Og jeg unnlater ikke å si at når det gjelder behandlingen av Russland, så er jeg ikke fornøyd. Jeg mener at når en skadet bjørn ligger rolig, så er det ikke nødvendig å stikke den med et spyd, og det er vel omtrent det man gjorde da man begynte å antyde at Natos grense skulle gå 500 km fra Moskva.»

Willoch gav uttrykk for same haldninga i boka han gav ut i 2018 saman med Torbjørn Røe Isaksen, Alt med måte.

Aftenpostens respekterte kommentator Nils Morten Udgaard uttala seg òg på same tid: «Realpolitikken kan ikke avskaffes, et visst hensyn til andre makters interesser må alltid være tilstede. Det har til tider manglet i EUs og Natos politikk overfor et Ukraina som utgjør Russlands myke ’underliv’.»

Med ein annan politikk kunne Ukraina-krigen vore unngått. Då hadde verda vore annleis i dag.