Kunstkritikk som performance

Mandag 16. til onsdag 18. mars gjennomførte Lori Waxman sin performance «60 wrd/min art critic» i Stavanger, der 32 kunstnere fikk korte kritikker publisert i Stavanger Aftenblad.

Kunstkritiker Mona Mørk kommenterer hendelsen i Dag og Tid torsdag 19. mars. Mørk mener Waxmans kritikker er for korte, for lite reflekterte og for lite kritiske. Hun konkluderer med at dette ikke er kunstkritikk.

Mørk sammenlikner situasjonen med talentprogrammer på TV hvor deltakerne blir utnyttet for underholdning. At det er en skeiv maktbalanse mellom kritikeren og kunstneren, bør ikke komme som en overraskelse for en erfaren kritiker som Mørk. Waxman er selvsagt også bevisst dette hierarkiet og adresserer det ved å gjøre sin egen prosess transparent. Publikum kunne se tekstene hennes ta form i sanntid på en storskjerm, og de kunne se henne søke opp ord og begreper og sjekke fakta. Den mistroen til kritikeren som Mørk mener å anspore på Waxmans nettside, kan også leses som et uttrykk for en bevissthet omkring sin egen rolle som kunstkritiker.

For å kunne arbeide som kunstner og søke stipender, må man få mulighet til å vise kunstverkene sine. Da kreves det ofte at man har noe å vise til, som en kunstkritikk. Waxman ønsker gjennom sin performance å bidra til kunstfeltets kretsløp ved å gi kunstnere korte kritikker som de kan bruke videre i sitt virke som kunstner.

Derfor var det et poeng for Waxman å møte mange kunstnere da hun kom til Stavanger. Ideen er at alle deltakerne skal stille likt, uavhengig av lokalt hierarki, og Lori Waxman undersøkte derfor verken kunstnerne eller Stavangers kulturliv på forhånd. Hun prioriterer å skrive for mange, og må derfor gi avkall på lengde og dybde. Hun viser hvordan en erfaren kunstkritiker og -teoretiker kan skrive kloke omtaler av kunstverk på overraskende kort tid.

Resultatet er assosiative tekster, der Waxman reflekterer over kunstverkene i lys av sin egen kunnskap og erfaring, og der kritikerens posisjon og stemme er tydelig. Hun viser hvordan møter med kunst vekker ideer, tanker og følelser hos hver enkelt av oss – og at disse i stor grad formes av betrakteren. Det betyr ikke at tekstene mangler refleksjon, slik Mørk skriver.

Mona Mørk spør om det er dette vi som står bak initiativet vil ha. Svaret er ja, vi vil ha dette også. Mange av deltakerne hadde aldri fått en omtale før, og dette var en øvelse i å forberede seg på neste skritt: å få en dyptpløyende kritisk mottakelse fra en kritiker som Mørk, som har fagkunnskap og integritet og – håper vi – «evna til å stå i den skitstormen det kan vere å komme med kritiske innspel».

Vi har aldri påstått at Stavanger mangler dyktige kunstkritikere eller skribenter, men vi tror ikke at disse trues av at det kommer flere stemmer. Kunstkritikken mangler spalteplass og kontakt med et stort lesertall og lider under sin forvisning til spesialiserte tidsskrifter. Vi mener ikke at det er opp til kunstkritikerne alene å gjøre noe med dette. De fleste av dem er også frilansere med sårbare arbeidsforhold. 

Stavanger kunstmuseum og Sølvberget bibliotek og kulturhus er institusjoner med muligheter og ressurser til å gjøre en forskjell – både for livsgrunnlaget for det offentlige ordskiftet om kunst og for de 32 kunstnerne som fikk sin kunst omtalt av Lori Waxman. Det vil vi fortsette å gjøre, og vi vil gjøre det i et format som vi kan best: gjennom kunsten selv.

Hanne Beate Ueland er avdelingsdirektør og Helga Nyman kurator ved Stavanger kunstmuseum.