Ingen myte
Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940, av historikaren Erik Thomassen.
Det er bra at minnene om motstandskampen 1940–45 og felttoget i 1940 blir holdt i live med nye bøker og bokmeldinger, som med Erik Thomassens Tre desperate uker. Aage Sivertsen som også har skrevet om 1940, melder boka i Dag og Tid 25. august 2023. Men det er da også viktig at forfatterne forholder seg til den forskingen som er gjort tidligere.
I bokmeldinga si spør Sivertsen om det er en myte at mobiliseringa i 1940 blei vanskelig på grunn av at våpna var ubrukeliggjort på forhånd, slik Thomassen skriver i boka. I røynda dreier det seg om to spørsmål: Er det sant at våpen var ubrukeliggjort før 9. april 1940? Og er det sant at det førte til problemer? Her følger svar på begge.
Systemet med å ubrukeliggjøre våpenbeholdningene er gammelt i Noreg. Det dukker opp første gang i 1851 som et tiltak mot Thranes arbeiderforeninger. Kongemakten fryktet nemlig at thranittene skulle storme våpenmagasinene og gjøre opprør. Tiltaket ble brukt av kongemakten igjen under forfatningsstridighetene i 1883–84 og 1893–95. Kongen var redd for et nasjonalt opprør i Norge.
Før verdenskrigen var slutt i 1918, kom tiltakene tilbake, denne gang mot den nye arbeiderbevegelsen, som regjeringen fryktet ville storme våpenlagrene og «gjøre revolution». Det nye denne gangen var at tennstempler og stempelfjærer ble tatt ut av handvåpnas sluttstykker og gjemt unna på hemmelige steder hvor de ble liggende permanent. Ordningen ble også utvidet til å omfatte alle typer våpen inklusive artilleri. Tennstempler og stempelfjærer ble gjemt unna bak murene på kystfestningene.
Det ble lagd egne reglementer for ordningen. Med noen justeringer varte denne ordningen fram til 9. april 1940, som den såkalt «passive» del av forsvarsmaktas sikringstiltak. Den «aktive» delen var organiseringen av spesialavdelinger med tanke på å sikre mot opprør, nemlig «ordensvern, jernbanevaktavdelinger og sikringsvaktavdelinger». Systemet var svært hemmelig, styrt av regjeringens sikkerhetsutvalg og ble holdt ved like fram til 9. april 1940. Denne «hemmelige hæren» skulle mobiliseres med såkalt «stille mobilisering», det vil si med brev i posten til hver enkelt mann i umerkede konvolutter. Det var faktisk denne mobiliseringsmåten som ble iverksatt 9. april 1940.
Er det en myte at det ble problemer med dette 9. april? For det første var det selvfølgelig et kjempeproblem at generalstaben sendte ut sin mobiliseringsordre med brev etter at fienden sto i landet. Det betydde i praksis at all mobiliserings sør for Troms og Finnmark, hvor tyskerne ikke hadde gått i land, ble frivillig.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
