Glemt geni?
«Arbeidertog» måla av Aksel Waldemar Johannessen.
KUNST
Filosof Arild Pedersen omtaler den 18. august Aksel Waldemar Johannessen under overskriften «Den gløymde målaren». Omtalen fremtrer som en panegyrisk oppfølging av Haakon Mehrens årelange kampanje for Johannessen, som han har utropt til «geni», angivelig over Munch og på linje med Michelangelo. Mehren har kjøpt hans efterlatte bilder og vil ha dem plassert i et offentlig museum. Det har hittil vært forgjeves. Han tilbyr nå Oslo kommune 1 million kroner for å innlemme dem i samlingene.
Det er to svakheter ved Pedersens omtale: 1) Mehren har sørget for at maleren nettopp ikke er glemt. 2) Mehrens og enkelte andres vurdering baseres primært på bildenes motiver (fattigdom, alkoholisme, østkant), ikke på kunstnerisk kvalitet. Billedkunstner Gro Finne påpeker i Klassekampen («Det overvurderte ‘geniet’», 19. august) at «genialitet ikke er (noe) man kan mase seg til, slik Haakon Mehren gjør», og anser Johannessens bilder som banale illustrasjoner. Snart 100 år efter hans død har hans i og for seg lett tilgjengelige, figurative skildringer ikke overbevist.
Mehren tyr da til en konspirasjon: Johannessens manglende anerkjennelse skyldes angivelig at Nasjonalgalleriets tidligere direktør, Knut Berg, i sin tid «med alle midler» hindret at bildene ble vist (Klassekampen 9. august). Påstanden faller på sin egen absurditet. Mehren har angivelig holdt påstanden skjult, for ikke å svekke Norges omdømme. Men efter Bergs død er det altså fri bane. Tilsvar kan ikke lenger ventes. Arild Pedersens ekko av Mehrens versjon lyder slik:
«Det er nærliggjande, men noko sjablongaktig å tenka seg at kunst som på så direkte vis syner eit slikt tilvære, må vera ’entartet’ for dresskledde og St. Olav-dekorerte kunsthistorikarar frå beste vestkant.»
Banal ideologisering og lummer brunskvetting burde ligge hinsides debattnivået for en fagfilosof. Dette er ingen kunstdebatt, av åpenbare grunner.
Erling Sigvard Skaug er Professor emeritus i konservering
og kunstteknologi ved
Universitetet i Oslo
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
KUNST
Filosof Arild Pedersen omtaler den 18. august Aksel Waldemar Johannessen under overskriften «Den gløymde målaren». Omtalen fremtrer som en panegyrisk oppfølging av Haakon Mehrens årelange kampanje for Johannessen, som han har utropt til «geni», angivelig over Munch og på linje med Michelangelo. Mehren har kjøpt hans efterlatte bilder og vil ha dem plassert i et offentlig museum. Det har hittil vært forgjeves. Han tilbyr nå Oslo kommune 1 million kroner for å innlemme dem i samlingene.
Det er to svakheter ved Pedersens omtale: 1) Mehren har sørget for at maleren nettopp ikke er glemt. 2) Mehrens og enkelte andres vurdering baseres primært på bildenes motiver (fattigdom, alkoholisme, østkant), ikke på kunstnerisk kvalitet. Billedkunstner Gro Finne påpeker i Klassekampen («Det overvurderte ‘geniet’», 19. august) at «genialitet ikke er (noe) man kan mase seg til, slik Haakon Mehren gjør», og anser Johannessens bilder som banale illustrasjoner. Snart 100 år efter hans død har hans i og for seg lett tilgjengelige, figurative skildringer ikke overbevist.
Mehren tyr da til en konspirasjon: Johannessens manglende anerkjennelse skyldes angivelig at Nasjonalgalleriets tidligere direktør, Knut Berg, i sin tid «med alle midler» hindret at bildene ble vist (Klassekampen 9. august). Påstanden faller på sin egen absurditet. Mehren har angivelig holdt påstanden skjult, for ikke å svekke Norges omdømme. Men efter Bergs død er det altså fri bane. Tilsvar kan ikke lenger ventes. Arild Pedersens ekko av Mehrens versjon lyder slik:
«Det er nærliggjande, men noko sjablongaktig å tenka seg at kunst som på så direkte vis syner eit slikt tilvære, må vera ’entartet’ for dresskledde og St. Olav-dekorerte kunsthistorikarar frå beste vestkant.»
Banal ideologisering og lummer brunskvetting burde ligge hinsides debattnivået for en fagfilosof. Dette er ingen kunstdebatt, av åpenbare grunner.
Erling Sigvard Skaug er Professor emeritus i konservering
og kunstteknologi ved
Universitetet i Oslo
Fleire artiklar
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.
Papiravisa