Historie
Et streif av etterpåklokskap?
Jeg har med interesse lest omtalen i Dag og Tid av boken Kirken og okkupanten ved Knut Ruyter og Else-Britt Nilsen. Først Sigrun Slapgard (6. juni), så Kjell Arild Pollestad (13. juni) og deretter Bernt Oftestad (20. juni). I boken behandles den katolske biskop Mangers og hans rolle under okkupasjonsårene. Forholdet til jødene karakteriseres som «grov unnfallenhet og svik». Det kan diskuteres om ikke denne karakteristikken er for sterk, noen nyanser er kommet frem i et par av artiklene. Jeg fornemmer en smule etterpåklokskap i valget av de sterke ordene.
Men det er ikke mitt anliggende. I 1945, kort etter fredsslutningen, ble biskop Mangers’ egen begrunnelse for sine handlinger eller mangel på sådanne under krigen gjengitt i tidsskriftet St. Olav. Den som skrev dette for bladet, var min onkel, Gottlieb Wesenberg Rieber-Mohn. Han var den gang en ung mann på 23 år, relativt nylig konvertert til den katolske kirke, og på vei til å studere i Frankrike for å bli katolsk prest i Dominikanerordenen – et studium på ca. 7 år. Hans gjengivelse i St. Olav av biskopens synspunkter omtales med harde ord.
I den nevnte boken skriver Heidi Marie Lindekleiv at «referatet fremstår som et absurd teater». Slapgard gjentar dette og skriver at Hallvard Rieber-Mohn «bortforklarer sviket under den misvisande overskrifta ’Vi var med’». «Hallvard» var hans klosternavn og forbindes med den langt senere kjente forfatteren og presten. Verre blir det når Bernt Oftestad skriver at «pater Hallvard Rieber-Mohn» skriver «for enkelt og for rosenraudt» om biskopens rolle under krigen. Her nevnes ikke engang at den unge konvertitten gjengir biskopens synspunkter. Og det blir helt misvisende å kalle ham «pater», som klarligvis gir assosiasjoner til skribenten som blir landskjent et par tiår senere.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
