Historie

Lars Borgersrud

Lektor Erik Thomassen er så vidt jeg kan forstå, pensjonert fagdirektør for analyseavdelingen i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Han har skrevet to bøker om felttoget i 1940. Han anbefaler meg i Dag og Tid 22. september å «brushe opp kunnskapene» mine om felttoget. Det er ikke et velmenende råd. Tvert imot. Det er for å fortelle leserne hva han egentlig mener om meg som historiker og mine «lettvintheter». Og det er mer: «Borgersruds historieskriving har i større eller mindre grad alltid vært agendabasert. Det gjelder å ’bevise’ at det norske forsvaret før krigen var rigget mot arbeiderbevegelsen, og at dette fikk avgjørende betydning for nederlaget i 1940.»

Når man tillegger den man diskuterer med, «en agenda» på denne måten, så er det vanligvis for å antyde en skjult hensikt, for å mistenkeliggjøre ved hjelp av noe annet enn det som har med saken å gjøre. Det er en avsporing, et debattriks. Thomassen har også et annet debattriks. Han tar ikke opp de motargumentene som jeg anfører i Dag og Tid, som for eksempel betydningen av «stille mobilisering», som var en mobiliseringsordning rettet mot arbeiderbevegelsen. Eller betydningen av inventarlistene i generalstabens arkiv over lagring av våpen før krigen som en kilde for å forstå hva som skjedde med våpenbeholdningene i 1940. Han bare bringer inn nye ting. Etter mitt syn avskjærer Thomassen seriøs meningsutveksling når han velger å bruke slike teknikker.

I samme stil harselerer han over min beskrivelse av krigsforløpet i Trøndelag. Det «fantasifulle Borgersrud» skriver om sammenbruddet i Trøndelag og artilleriet fra AR 3 «trenger jeg ikke å kommentere», skriver han.

Ja vel. Tross sine bastante meninger, kan det se ut som at Thomassen ikke har satt seg inn i det jeg har skrevet om dette i for eksempel boka Konspirasjon og kapitulasjon s. 326­–327, i Historisk Tidsskrift 82, 2003, s. 433–441, eller i andre bøker. Faktum er at Trondheim kapitulerte om morgenen 9. april uten å beordre artilleriregiment nr. 3s beholdning av skyts demolert, slik de skulle ha gjort etter gjeldende reglementer ved en påtvungen kapitulasjon. Tyskerne hadde nemlig ikke med seg artilleri da de angrep Trondheim.

Den norske divisjonssjefen overga byen uten kamp og ble senere dømt for det han foretok seg. I tråd med hans defaitisme, fortsatte virksomheten ved AR3 i sentrum av byen. Intendantkapteinen ved regimentet ble beordret til å fortsette virksomheten sammen med tre løytnanter og flere arsenalarbeidere, som om det slett ikke var krig. Tyskerne satte ut vakt, som ble stående foran magasinene sammen med norsk vakt. 15. april kjørte tyskerne ut artilleriet med materiell fra Kongsgården og andre magasiner i byen, som de etter hvert også hadde lokalisert. Tennstemplene og stempelfjærene ble også funnet og montert. De ble funnet i låste skap. Skytset ble deretter kjørt til Hegra og stilt opp utenfor fortets skuddfelt. Kart over skuddfeltene hadde tyskerne funnet i Kongsgården. Så ble store mengder ammunisjon kjørt fram fra depotene i Trondheim. Beskytingen kunne starte. Fortets kanoner kunne ikke svare.

Da fortet overga seg 5. mai, hadde det blitt bombardert med 3000 granater. Det var slett ingen myte at dette skjedde, selv om ingen undersøkelseskommisjon fant det rimelig å undersøke hvorfor. Det var oberst Erik Qvam som skrev om dette i Adresseavisen 18. november 1965.

Heller ikke det Thomassens skriver om det øvrige skytset til AR 3 eller om kanonene på Støren, gir et riktig bilde, som leserne vil se i ovennevnte bok eller i artikkelen som utdyper dette i Historisk Tidsskrift.

Lars Borgersrud er historikar.