JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Borgersrud og 1940

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Lett panservogn på vegen mellom Dombås og Trondheim rett før møtet med tyske troppar sørfrå.

Lett panservogn på vegen mellom Dombås og Trondheim rett før møtet med tyske troppar sørfrå.

Foto: NTB

Lett panservogn på vegen mellom Dombås og Trondheim rett før møtet med tyske troppar sørfrå.

Lett panservogn på vegen mellom Dombås og Trondheim rett før møtet med tyske troppar sørfrå.

Foto: NTB

3222
20230922
3222
20230922

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Historie

Lars Borgersruds historieskriving har i større eller mindre grad alltid vært agendabasert. Det gjelder å «bevise» at det norske forsvaret før krigen var rigget mot arbeiderbevegelsen, og at dette fikk avgjørende betydning for nederlaget i 1940. I Dag og Tid 15. september fastholder han at adskilt lagring av våpendeler påvirket mobiliseringen og felttoget i 1940 i betydelig utstrekning. Borgersruds problem er at han ikke klarer å dokumentere dette på en troverdig måte. I stedet tyr han til lettvintheter.

En slik lettvinthet er det å hevde at ordningen med separasjon av våpen av sikkerhetsmessige grunner var så pinlig for myndighetene at den ble feid under teppet etter krigen. Ifølge ham er dette årsaken til at de problemene den skal ha medført, knapt kommer til syne i den store mengden dokumenter som er bevart i Riksarkivet. Denne teorien har aldri blitt understøttet av dokumentasjon, og inntil slik foreligger, stiller jeg meg tvilende til den.

Uansett forklarer ikke en slik konspirasjon hvorfor heller ikke kilder som myndighetene aldri har hatt kontroll over (dagbøker, erindringer), inneholder informasjon om vesentlige utfordringer for mobiliseringen og felttoget som følge av denne ordningen.

Borgersrud har aldri klart å dokumentere mer enn ett enkelt tilfelle (Østfold) hvor ordningen med adskilt oppbevaring av våpendeler fikk negative konsekvenser. I et forsøk på å bøte på dette introduserer han nå et annet eksempel – og dette mener han faktisk fikk helt avgjørende betydning for det norske og allierte nederlaget i Sør-Norge og Trøndelag. Det dreier seg om tyskernes bruk av våpen tilhørende Artilleriregiment nr. 3 (AR 3) i Trøndelag. Ifølge Borgersrud var dette våpen som norske soldater hadde funnet adskilte og ubrukelige ved mobiliseringen.

La oss derfor se nærmere på AR 3. Regimentets mannskaper skulle møte i Trondheim ved mobilisering. Fire 120 mm felthaubitser og 44 75 mm feltkanoner var lagret i byen. (Feltkanonene var gammeldagse og lite anvendelige.) Mobilisering lot seg ikke gjennomføre i Trondheim – ikke fordi våpnene var oppbevart adskilt, slik Borgersrud hevder, men fordi de var falt i tyskernes hender allerede om morgenen 9. april. På Støren var det lagret åtte 84 mm feltkanoner fra 1887. Støtbunnene var demontert og oppbevart separat på Kongsgården i Trondheim. Skytsene hadde ikke vært i bruk siden før første verdenskrig, og de skulle ikke brukes ved mobilisering. Våpnene manglet rekylbrems og hadde vært utdaterte i 40 år. Som feltvåpen var de nå å betrakte som så godt som verdiløse.

Skytsene fra AR 3 som tyskerne benyttet under kampene i Nord-Trøndelag, var ikke de adskilte våpnene fra Støren, men funksjonsdyktige våpen som ble hentet ut av magasinene i Trondheim. Borgersruds fantasifulle beretning om hvor avgjørende disse våpnene var for det norske og allierte sammenbruddet, trenger jeg ikke kommentere. La meg bare kort si at jeg synes dette var oppsiktsvekkende og avslørende lesning.

Borgersrud bør åpenbart sette av litt tid til å brushe opp kunnskapene sine om felttoget. Han kan for eksempel starte med å kikke på de to bøkene jeg nylig har skrevet om temaet.

Erik Thomassen er forfattar og historikar.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Historie

Lars Borgersruds historieskriving har i større eller mindre grad alltid vært agendabasert. Det gjelder å «bevise» at det norske forsvaret før krigen var rigget mot arbeiderbevegelsen, og at dette fikk avgjørende betydning for nederlaget i 1940. I Dag og Tid 15. september fastholder han at adskilt lagring av våpendeler påvirket mobiliseringen og felttoget i 1940 i betydelig utstrekning. Borgersruds problem er at han ikke klarer å dokumentere dette på en troverdig måte. I stedet tyr han til lettvintheter.

En slik lettvinthet er det å hevde at ordningen med separasjon av våpen av sikkerhetsmessige grunner var så pinlig for myndighetene at den ble feid under teppet etter krigen. Ifølge ham er dette årsaken til at de problemene den skal ha medført, knapt kommer til syne i den store mengden dokumenter som er bevart i Riksarkivet. Denne teorien har aldri blitt understøttet av dokumentasjon, og inntil slik foreligger, stiller jeg meg tvilende til den.

Uansett forklarer ikke en slik konspirasjon hvorfor heller ikke kilder som myndighetene aldri har hatt kontroll over (dagbøker, erindringer), inneholder informasjon om vesentlige utfordringer for mobiliseringen og felttoget som følge av denne ordningen.

Borgersrud har aldri klart å dokumentere mer enn ett enkelt tilfelle (Østfold) hvor ordningen med adskilt oppbevaring av våpendeler fikk negative konsekvenser. I et forsøk på å bøte på dette introduserer han nå et annet eksempel – og dette mener han faktisk fikk helt avgjørende betydning for det norske og allierte nederlaget i Sør-Norge og Trøndelag. Det dreier seg om tyskernes bruk av våpen tilhørende Artilleriregiment nr. 3 (AR 3) i Trøndelag. Ifølge Borgersrud var dette våpen som norske soldater hadde funnet adskilte og ubrukelige ved mobiliseringen.

La oss derfor se nærmere på AR 3. Regimentets mannskaper skulle møte i Trondheim ved mobilisering. Fire 120 mm felthaubitser og 44 75 mm feltkanoner var lagret i byen. (Feltkanonene var gammeldagse og lite anvendelige.) Mobilisering lot seg ikke gjennomføre i Trondheim – ikke fordi våpnene var oppbevart adskilt, slik Borgersrud hevder, men fordi de var falt i tyskernes hender allerede om morgenen 9. april. På Støren var det lagret åtte 84 mm feltkanoner fra 1887. Støtbunnene var demontert og oppbevart separat på Kongsgården i Trondheim. Skytsene hadde ikke vært i bruk siden før første verdenskrig, og de skulle ikke brukes ved mobilisering. Våpnene manglet rekylbrems og hadde vært utdaterte i 40 år. Som feltvåpen var de nå å betrakte som så godt som verdiløse.

Skytsene fra AR 3 som tyskerne benyttet under kampene i Nord-Trøndelag, var ikke de adskilte våpnene fra Støren, men funksjonsdyktige våpen som ble hentet ut av magasinene i Trondheim. Borgersruds fantasifulle beretning om hvor avgjørende disse våpnene var for det norske og allierte sammenbruddet, trenger jeg ikke kommentere. La meg bare kort si at jeg synes dette var oppsiktsvekkende og avslørende lesning.

Borgersrud bør åpenbart sette av litt tid til å brushe opp kunnskapene sine om felttoget. Han kan for eksempel starte med å kikke på de to bøkene jeg nylig har skrevet om temaet.

Erik Thomassen er forfattar og historikar.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Foto: Heiko Junge / NTB

UtanriksSamfunn

Noreg skal vera det mest demokratiske landet i verda, men ignorerer Asias fremste og samstundes mest truga demokrati

HalvorEifring
Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Foto: Heiko Junge / NTB

UtanriksSamfunn

Noreg skal vera det mest demokratiske landet i verda, men ignorerer Asias fremste og samstundes mest truga demokrati

HalvorEifring
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet måndag denne veka.

Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet måndag denne veka.

Foto: Dag og Tid

KommentarSamfunn

Venstre­­populisme på norsk

Ap bør skale av nokre marknadsteknokratar for å gje rom for ein populistisk storkoalisjon til venstre.

Rune Slagstad
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet måndag denne veka.

Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet måndag denne veka.

Foto: Dag og Tid

KommentarSamfunn

Venstre­­populisme på norsk

Ap bør skale av nokre marknadsteknokratar for å gje rom for ein populistisk storkoalisjon til venstre.

Rune Slagstad

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis