Nordisk svermeri utan filter
Huldreblod er godt utført musikk som ein kan elska eller hata.
FOLKROCK
Martine Kraft:
Huldreblod
Eiga utgjeving
Oppskrifta er ikkje ny: pompøs poprock med forførarisk ung kvinnestemme i forgrunnen, folkemusikkinspirert felespel og uhemma verbal gjenbruk av norrøn mytologi og nordisk natursvermeri. Alt ligg dermed til rette for at dette er ein kulturell kalkun av dei store. Og slik er det òg: Klisjeane står i kø, frå omslagsdesign via tekstar og songstil, til arrangement og produksjon.
Men likevel er det noko friskt og godt over dette: Handverket er svært solid, og det er så skamlaust ukorrekt kitschaktig at det verkar oppkvikkande. Felespelet er kontrollert og overskotsprega, og det er mange spanande detaljar henta frå progrock og metall, og koringa er heilt på plass. Det mest problematiske er den overdrivne søtlåtne intensiteten i syngemåten, og tekstane, som ofte tippar over i det heilt parodiske: «Du bærer hjertet mitt på din bringe/ Ditt sind er mitt og jeg blir din viv.»
Medan dei fleste norske folkemusikkbanda som driv med stilblanding, held seg trygt i nærleiken av element henta frå jazz eller europeisk/amerikansk folkemusikk, er det færre som har gått djupt inn i den meir kommersielle popens/rockens produksjonsideal. Nokre hugsar kanskje Andreas Ljones band og Gåte, men ved sida av desse står Martine Kraft og bandet hennar temmeleg åleine. Mange av elementa i denne musikken – både når det gjeld tekstleg tematikk og instrumentering – har mykje til felles med den nordiske svartmetallen. Men medan metallbanda er kompromisslause når det gjeld råskap i uttrykket, er Kraft tilsvarande kompromisslaus i ein romantisk retning, som ofte kan minna om musikken ein finn i grandiose naturfilmar og elektroniske spel.
Dette er musikk som ein kan elska eller hata, men uansett: Ut frå føresetnadane er det godt utført.
Sigbjørn Apeland
Sigbjørn Apeland er musikar, musikkvitar og fast platemeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
FOLKROCK
Martine Kraft:
Huldreblod
Eiga utgjeving
Oppskrifta er ikkje ny: pompøs poprock med forførarisk ung kvinnestemme i forgrunnen, folkemusikkinspirert felespel og uhemma verbal gjenbruk av norrøn mytologi og nordisk natursvermeri. Alt ligg dermed til rette for at dette er ein kulturell kalkun av dei store. Og slik er det òg: Klisjeane står i kø, frå omslagsdesign via tekstar og songstil, til arrangement og produksjon.
Men likevel er det noko friskt og godt over dette: Handverket er svært solid, og det er så skamlaust ukorrekt kitschaktig at det verkar oppkvikkande. Felespelet er kontrollert og overskotsprega, og det er mange spanande detaljar henta frå progrock og metall, og koringa er heilt på plass. Det mest problematiske er den overdrivne søtlåtne intensiteten i syngemåten, og tekstane, som ofte tippar over i det heilt parodiske: «Du bærer hjertet mitt på din bringe/ Ditt sind er mitt og jeg blir din viv.»
Medan dei fleste norske folkemusikkbanda som driv med stilblanding, held seg trygt i nærleiken av element henta frå jazz eller europeisk/amerikansk folkemusikk, er det færre som har gått djupt inn i den meir kommersielle popens/rockens produksjonsideal. Nokre hugsar kanskje Andreas Ljones band og Gåte, men ved sida av desse står Martine Kraft og bandet hennar temmeleg åleine. Mange av elementa i denne musikken – både når det gjeld tekstleg tematikk og instrumentering – har mykje til felles med den nordiske svartmetallen. Men medan metallbanda er kompromisslause når det gjeld råskap i uttrykket, er Kraft tilsvarande kompromisslaus i ein romantisk retning, som ofte kan minna om musikken ein finn i grandiose naturfilmar og elektroniske spel.
Dette er musikk som ein kan elska eller hata, men uansett: Ut frå føresetnadane er det godt utført.
Sigbjørn Apeland
Sigbjørn Apeland er musikar, musikkvitar og fast platemeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.