Anne Hytta i tre versjonar
Spellemannvinnar Anne Hytta har spelt inn tre plater med ulike uttrykk det siste året.
Folkemusikk
Sogesong:
Så vide fara dei lindarord
Heilo
Slagr:
Dirr
Hubro
Anne
Hytta:
Strimur
ta:lik
Årets vinnar i klassen for folkemusikk under årets Spellemannpris, Anne Hytta, er ein musikar som utmerkar seg ved å kombinera strengt tradisjonsmedvit med ei open haldning til nyare uttrykk. Nett det er det mange som prøver å gjera, men få gjer det så gjennomført som Hytta. Det siste året har ho vore involvert i tre svært ulike produksjonar – på tre ulike plateselskap – som til saman viser korleis det går an spreia seg stilistisk utan å verta splitta.
Kommentator
Sogesong er ein duo der Hytta ikkje spelar hovudinstrumentet sitt, hardingfele, men derimot mellomalderinstrumentet fidla i samspel med kvedaren Øyonn Groven Myhren. Her tek Hytta rolla som diskret kommentator til songstemma som – til eige akkompagnement på lyre – framfører åtte (til dels lange) balladar. Her er det forteljinga som står i sentrum, musikken er rytmisk gjentakande og det er små, enkle melodiliner som slyngjer seg inn og ut rundt tekstlinene.
Tendensar til minimalisme finn ein òg i trioen Slagr, der hardingfela til Hytta kling saman med cellisten Katrine Schiøtt og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glas. Medan balladeprosjektet er prega av rytmisk framdrift, er Slagr eit ensemble som dyrkar klangflater, dronar og dei langsame rørslene. Denne reindyrkinga av det stillferdige i musikken har òg fått konsekvensar for nokre av konsertane til Slagr, der publikum får ligga, og eventuelt sova. All musikken er komponert av Hytta og medspelarane hennar, og bortsett frå hardingfeleklangen er det lite som får meg til å tenkja på folkemusikk her. Klangleg er det mykje som minner om dei meir stillferdige delane av samtidsmusikken og den elektronisk baserte ambient-musikken, sjølv om dette er ein gjennomført akustisk produksjon.
«Ein samtale med fela»
Den førre plata til Slagr vann Spellemannprisen i «open klasse» i 2015, og i år er Hytta atter vinnar, men denne gongen med soloplata Strimur. Og her reindyrkar ho musikken ho vaks opp med – slåttespelet frå Telemark – og som ho sidan fordjupa seg i under rettleiing av læremeistrane Einar Løndal og Knut Buen.
Plata er fint sett saman ut frå ein original idé om at slåttespel er «ein samtale med fela», som Hytta skriv i tekstheftet. (Som skribent vil mange dessutan kjenna henne som folkemusikk-kommentator i avisa Klassekampen.) Desse samtalane er bygde opp rundt det klanglege særpreget i fire ulike feler, og med slåttar som er nøye tilpassa stemninga i desse unike instrumenta. Slik sett er plata ein heilskapleg komposisjon meir enn tilfeldig avspeling av slåttane som tilfeldigvis var på repertoaret under innspelingsperioden.
Kva er det så som karakteriserer spelet til Hytta i desse tre ulike prosjekta? Det eg legg mest merke til, er at ho har slik tryggleik og ro i spelet. Det er aldri noko poserande ved det, ingen dramatiske utspel og det er teknisk kontrollert utan å vera brillierande. Og difor er det alltid gjevande å lyda til Hytta sitt spel.
Sigbjørn Apeland
Sigbjørn Apeland er musikk-
vitar, musikar og fast plate-
meldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Folkemusikk
Sogesong:
Så vide fara dei lindarord
Heilo
Slagr:
Dirr
Hubro
Anne
Hytta:
Strimur
ta:lik
Årets vinnar i klassen for folkemusikk under årets Spellemannpris, Anne Hytta, er ein musikar som utmerkar seg ved å kombinera strengt tradisjonsmedvit med ei open haldning til nyare uttrykk. Nett det er det mange som prøver å gjera, men få gjer det så gjennomført som Hytta. Det siste året har ho vore involvert i tre svært ulike produksjonar – på tre ulike plateselskap – som til saman viser korleis det går an spreia seg stilistisk utan å verta splitta.
Kommentator
Sogesong er ein duo der Hytta ikkje spelar hovudinstrumentet sitt, hardingfele, men derimot mellomalderinstrumentet fidla i samspel med kvedaren Øyonn Groven Myhren. Her tek Hytta rolla som diskret kommentator til songstemma som – til eige akkompagnement på lyre – framfører åtte (til dels lange) balladar. Her er det forteljinga som står i sentrum, musikken er rytmisk gjentakande og det er små, enkle melodiliner som slyngjer seg inn og ut rundt tekstlinene.
Tendensar til minimalisme finn ein òg i trioen Slagr, der hardingfela til Hytta kling saman med cellisten Katrine Schiøtt og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glas. Medan balladeprosjektet er prega av rytmisk framdrift, er Slagr eit ensemble som dyrkar klangflater, dronar og dei langsame rørslene. Denne reindyrkinga av det stillferdige i musikken har òg fått konsekvensar for nokre av konsertane til Slagr, der publikum får ligga, og eventuelt sova. All musikken er komponert av Hytta og medspelarane hennar, og bortsett frå hardingfeleklangen er det lite som får meg til å tenkja på folkemusikk her. Klangleg er det mykje som minner om dei meir stillferdige delane av samtidsmusikken og den elektronisk baserte ambient-musikken, sjølv om dette er ein gjennomført akustisk produksjon.
«Ein samtale med fela»
Den førre plata til Slagr vann Spellemannprisen i «open klasse» i 2015, og i år er Hytta atter vinnar, men denne gongen med soloplata Strimur. Og her reindyrkar ho musikken ho vaks opp med – slåttespelet frå Telemark – og som ho sidan fordjupa seg i under rettleiing av læremeistrane Einar Løndal og Knut Buen.
Plata er fint sett saman ut frå ein original idé om at slåttespel er «ein samtale med fela», som Hytta skriv i tekstheftet. (Som skribent vil mange dessutan kjenna henne som folkemusikk-kommentator i avisa Klassekampen.) Desse samtalane er bygde opp rundt det klanglege særpreget i fire ulike feler, og med slåttar som er nøye tilpassa stemninga i desse unike instrumenta. Slik sett er plata ein heilskapleg komposisjon meir enn tilfeldig avspeling av slåttane som tilfeldigvis var på repertoaret under innspelingsperioden.
Kva er det så som karakteriserer spelet til Hytta i desse tre ulike prosjekta? Det eg legg mest merke til, er at ho har slik tryggleik og ro i spelet. Det er aldri noko poserande ved det, ingen dramatiske utspel og det er teknisk kontrollert utan å vera brillierande. Og difor er det alltid gjevande å lyda til Hytta sitt spel.
Sigbjørn Apeland
Sigbjørn Apeland er musikk-
vitar, musikar og fast plate-
meldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.