JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Varmhjarta historieforteljing

Heim er attkjennande for både bymann og stril.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Hordaland Teater tek oss med på ein nostalgisk tur til Vestlandet.

Hordaland Teater tek oss med på ein nostalgisk tur til Vestlandet.

Foto: Andreas Roksvaag

Hordaland Teater tek oss med på ein nostalgisk tur til Vestlandet.

Hordaland Teater tek oss med på ein nostalgisk tur til Vestlandet.

Foto: Andreas Roksvaag

3296
20180302
3296
20180302

Hordaland Teater

Ragnar Hovland, Finn Tokvam, Bjørn Sortland, Marie Amdam, Solrun Toft Iversen, Mari Hesjedal, Ingrid Jørgensen Dragland, Sigrid Moldestad, Marit Eikemo, Frode Grytten:

Heim. Ei musikalsk vestlandskrønike,
del 1: 1965–1975

Idé og regi: Solrun Toft Iversen
Koreograf/regiassistent: Hilde Sol Erdal
Scenografi: Tora Troe

Hordaland Teater har flytta «te bydn» og står fram med første bolk av fire, som samla skal gi oss ei reise gjennom Vestlandet – i all hovudsak Hordaland med Bergen – frå 1965 og fram til vår eiga tid. Med dette grepet ønskjer teatersjef Solrun Toft Iversen truleg både å plassere teateret sitt i ein samanheng publikum kan identifisere seg med, og gi oss nokre glimt av kva som har gjort oss til det vi er, på godt og vondt.

Ho lykkast. Det som i stor grad ber framsyninga, er dette uforfalska og varmhjarta som ingen vestlending tek feil av.

Nostalgiske glimt

Men slik prosjektet er tenkt, med ikkje mindre enn ti bidragsytarar på tekstsida, kan ikkje Heim få nokon heilskap. Det blir ei rad meir eller mindre nostalgiske glimt, einskildbidrag til soga om Vestlandet og vestlendingen. Likevel speglar dei 18 nummera det Vestlandet som fanst for 40–50 år sidan på eit vis som gir attkjenning for dei som har levd ei stund. Her er det strilen, ikkje bergensaren, som står i sentrum – eit pluss i seg sjølv. Men tida som blir kalla fram, har vi alle felles. For rett nok har dei fleste nummera ei presis lokal forankring, gjerne også datofesting, men menneska, opplevingane og kjenslene har noko allment ved seg.

Både månelandinga i 1969 og ikkje minst musikken som går gjennom heile framsyninga, minner oss på at Vestlandet var ein del av verda alt på sekstitalet. Heim er i høg grad ei musikalsk tidsreise, der bergensgruppa Safts europeiske suksess med låten «People in Motion» opnar og der Sigbjørn Bernhoft Osas herlege versjon av «Fanitullen» også er med. Men det meste av musikken er utanlandsk, slik han var for oss som vaks opp i dette tiåret.

Eit konglomerat

Tekstane utgjer eit konglomerat. Her er striledans og vêret til sjøs, bensinrasjonering, sjukdom, filosofering og kvardagsrøyndom, agitasjon mot EEC, kommunikasjonsproblem (både trafikkale og verbale), uønskt graviditet, ein avblomstra hippie, «sista ferjo» og mykje meir – der især oljeindustriens «erobring» av Mongstad gjer inntrykk. Ein slags raud tråd er identitet og lengten bort – men også lengten heim att.

Alvor vekslar med humor, fint kombinert i Bjørn Sortlands dialog mellom ein bussjåfør (Claus Sellevoll) og ein psykiatrisk pasient (Anne Wiig), der han freistar «oppmuntre» henne, men seier alt ein ikkje skal seie. Sjølv om kvaliteten på tekstane varierer, toler dei alle rampelyset. Frode Gryttens stillfarne garderobevedkjenning står fram som eit høgdepunkt, saman med Finn Tokvams konfirmasjonstale, fint tolka av Sigurd Sele.

Med solide Vaksne Herrers Orkester i ryggen klarer dei fem på scenen seg godt gjennom framsyninga. Sigrid Moldestad beherskar ikkje berre fele og song, ho kjem òg vel frå sine sceniske oppgåver. Claus Sellevoll syner igjen evner som imitator, og Sigurd Sele bidreg med solid songkraft.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er journalist, forfattar og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Hordaland Teater

Ragnar Hovland, Finn Tokvam, Bjørn Sortland, Marie Amdam, Solrun Toft Iversen, Mari Hesjedal, Ingrid Jørgensen Dragland, Sigrid Moldestad, Marit Eikemo, Frode Grytten:

Heim. Ei musikalsk vestlandskrønike,
del 1: 1965–1975

Idé og regi: Solrun Toft Iversen
Koreograf/regiassistent: Hilde Sol Erdal
Scenografi: Tora Troe

Hordaland Teater har flytta «te bydn» og står fram med første bolk av fire, som samla skal gi oss ei reise gjennom Vestlandet – i all hovudsak Hordaland med Bergen – frå 1965 og fram til vår eiga tid. Med dette grepet ønskjer teatersjef Solrun Toft Iversen truleg både å plassere teateret sitt i ein samanheng publikum kan identifisere seg med, og gi oss nokre glimt av kva som har gjort oss til det vi er, på godt og vondt.

Ho lykkast. Det som i stor grad ber framsyninga, er dette uforfalska og varmhjarta som ingen vestlending tek feil av.

Nostalgiske glimt

Men slik prosjektet er tenkt, med ikkje mindre enn ti bidragsytarar på tekstsida, kan ikkje Heim få nokon heilskap. Det blir ei rad meir eller mindre nostalgiske glimt, einskildbidrag til soga om Vestlandet og vestlendingen. Likevel speglar dei 18 nummera det Vestlandet som fanst for 40–50 år sidan på eit vis som gir attkjenning for dei som har levd ei stund. Her er det strilen, ikkje bergensaren, som står i sentrum – eit pluss i seg sjølv. Men tida som blir kalla fram, har vi alle felles. For rett nok har dei fleste nummera ei presis lokal forankring, gjerne også datofesting, men menneska, opplevingane og kjenslene har noko allment ved seg.

Både månelandinga i 1969 og ikkje minst musikken som går gjennom heile framsyninga, minner oss på at Vestlandet var ein del av verda alt på sekstitalet. Heim er i høg grad ei musikalsk tidsreise, der bergensgruppa Safts europeiske suksess med låten «People in Motion» opnar og der Sigbjørn Bernhoft Osas herlege versjon av «Fanitullen» også er med. Men det meste av musikken er utanlandsk, slik han var for oss som vaks opp i dette tiåret.

Eit konglomerat

Tekstane utgjer eit konglomerat. Her er striledans og vêret til sjøs, bensinrasjonering, sjukdom, filosofering og kvardagsrøyndom, agitasjon mot EEC, kommunikasjonsproblem (både trafikkale og verbale), uønskt graviditet, ein avblomstra hippie, «sista ferjo» og mykje meir – der især oljeindustriens «erobring» av Mongstad gjer inntrykk. Ein slags raud tråd er identitet og lengten bort – men også lengten heim att.

Alvor vekslar med humor, fint kombinert i Bjørn Sortlands dialog mellom ein bussjåfør (Claus Sellevoll) og ein psykiatrisk pasient (Anne Wiig), der han freistar «oppmuntre» henne, men seier alt ein ikkje skal seie. Sjølv om kvaliteten på tekstane varierer, toler dei alle rampelyset. Frode Gryttens stillfarne garderobevedkjenning står fram som eit høgdepunkt, saman med Finn Tokvams konfirmasjonstale, fint tolka av Sigurd Sele.

Med solide Vaksne Herrers Orkester i ryggen klarer dei fem på scenen seg godt gjennom framsyninga. Sigrid Moldestad beherskar ikkje berre fele og song, ho kjem òg vel frå sine sceniske oppgåver. Claus Sellevoll syner igjen evner som imitator, og Sigurd Sele bidreg med solid songkraft.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er journalist, forfattar og fast skribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

KunstMeldingar

Tungvektar med oppsikts­vekkande manglar

Kunstsilo trona mot blå himmel i Kristiansand på opningsdagen, laurdag 11. mai 2024. Vegen frå idé til ferdig museum har vore lang og prega av konfliktar. Det står att å sjå kva Kunstsilo kan bety for fastbuande og tilreisande. Tangen-samlinga er kanskje verdas største samling av nordisk kunst frå 1900-talet, men er ho representativ for perioden, og er det så nøye?

Mona Louise Dysvik Mørk
I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

KunstMeldingar

Tungvektar med oppsikts­vekkande manglar

Kunstsilo trona mot blå himmel i Kristiansand på opningsdagen, laurdag 11. mai 2024. Vegen frå idé til ferdig museum har vore lang og prega av konfliktar. Det står att å sjå kva Kunstsilo kan bety for fastbuande og tilreisande. Tangen-samlinga er kanskje verdas største samling av nordisk kunst frå 1900-talet, men er ho representativ for perioden, og er det så nøye?

Mona Louise Dysvik Mørk

Teikning: May Linn Clement

Ordskifte
Halvor Tjønn

Å forveksla aggressor med forsvarar

«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»

Den nyfødde kalven.

Den nyfødde kalven.

Foto: Hilde Lussand Selheim

Samfunn
Svein Gjerdåker

Ei ny Ameline er fødd

Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Foto: Another World Entertainment

FilmMeldingar
Brit Aksnes

Skrekkeleg skuffande

Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen
Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis